FILM: Å se god dans er en sjeldent følelsesladet kulturopplevelse. Dans er på samme tid en av de mest abstrakte og en av de mest konkrete kunstformene.

Det som skjer på en dansescene, ligner i liten grad noe man ser i ute i omverden, det er noe helt eget - samtidig som kroppsspråk er umiddelbart og ladet med assosiasjoner. Kanskje er det derfor «Pina» kjennes slik i kroppen.

Hyllest

Den feirede tyske koreografen Pina Bausch hadde blitt enig med vennen og filmskaperen Wim Wenders å lage en film om sitt liv og verk, da hun døde av kreft i 2009, 68 år gammel, etter bare fem dagers sykeleie.

«Pina» ble satt ut i livet likevel, og er blitt en kjærlighetsfull hyllest til Bausch fra Wenders og fra danserne i kompaniet hennes. Mange av dem ble trofast hos henne i flere tiår.

Varm lød

Det veksles mellom intervjuer med danserne, som forteller om sitt forhold til Pina, og danseinnslag, filmet dels på scenen, dels ute i bybildet i Wuppertal, der kompaniet holder til. Koreografien er direkte, organisk og emosjonell, men med den nødvendige enigma, slik at den ikke blir for endefrem.

Jord og vann brukes på scenen, med frapperende effekt. Vanskelige følelser vises frem gjennom bevegelsene: Frykt, forvirring og omklamrende, ugjengjeldt kjærlighet.

Likevel har «Pina» en varm lød. Bausch utviklet dansespråket sitt i nært samarbeid med danserne. Hun dro veksler på deres personlige følelser og erfaringer, og fikk stor hengivenhet og lojalitet tilbake fra ensemblet, som har bakgrunn fra sytten land. På mange forskjellige språk forteller de om Pina gjennom anekdoter og observasjoner. Det er mye sorg her, men ingen sentimentalitet.

Friksjon etterlyses

Kanskje blir «Pina» litt for bølgende og balsamaktig. Det følger store utfordringer med et liv som danser, blant annet kroppslig og karrieremessig uforutsigbarhet. Livet i et tett ensemble må ha bydd på problemer og konflikter.

Ingenting av dette berøres av Wenders eller danserne. Og det er vanskelig å tro at noen var så mye av en helgen som den moderlige Bausch blir fremstilt som. Such heavenly touches never touched earthly faces. Litt mer friksjon ville gjort seg.

God 3D

Etter år med oppblåst og anmassende 3D-hype er det påfallende at det måtte en aldrende tysk auteur til for å finne en vettug anvendelse for 3D-formatet.

Wenders, den dvelende, malende visjonæren bak «Paris, Texas» (1984) og «Lidenskapens vinger» (1987), klarer her det et kobbel Hollywood-leiesoldater ikke har klart, nemlig å bruke 3D til å gi bildene større skarphet og dybde. Formatet gjør alle åstedene, også bybildene, til scener, små, kunstneriske rom. Det er betagende å se på.