ALBUM: I et intervju med Dagbladet i sommer uttrykte 120 Days-frontfigur Ådne Meisfjord misnøye med at enkelte musikkanmeldere i forbindelse med albumdebuten i 2006 sammenlignet dem med U2.

Han lovte også aldri mer å uttale seg om når «det neste albumet kommer. Det har alltid slått feil».

Etter at Kristiansund-bandet ble kritikerfavoritter for fem år siden, har nemlig en rekke utsettelser, retningsforandringer og sideprosjekter forsinket oppfølgeren «II».

Meisfjord har blant annet figurert som DJ, plateprodusent og Serena Maneesh-medlem, mens Arne Kvalvik og Kjetil Ovesen har gitt ut to plater med den tungt Steve Reich-inspirerte gruppen Bygdin.

I tillegg har bandet turnert flittig og antageligvis surret akkurat like mye som alle andre rastløse menn i tjueårene. Ingen dramatikk, altså.

Nå som «II» omsider er her, høres platen mørkere ut enn forgjengeren. Rent metaforisk kan vi si at de bleke, gutteaktige fjesene har fått et mørkere drag. Det låter mer av nattklubb enn av stadionrock, og låtene er i enda større grad elektroniske.

Vi hører lange, suggererende kraut- og technospor dominert av analoge synther og fremtrendene bassganger, som gjerne kulminerer i et smådesperat vokalparti.

Det glossy preget fra forrige album er også borte. Rundt platens groove — som gjennom hele albumet har en voldsom fremdrift, bortsett fra på sammenbruddslåten «Sleepless Nights #4» — males det malstrømaktige og paranoide stemninger.

La oss ta et konkret eksempel: Der låter fra debuten ble brukt i en reklamefilm for Jaguar, ville nye «SF» og «Osaka» passet langt bedre til scener der en svartøyd Ryan Gosling nattkjører i Drive.

Legg også merke til munnharpen som går igjen her — som et dirrende, vondt minne bakerst i bevisstheten.

Sterke krefter fra Oslos musikkmiljø bidrar også: «Lucid Dreams» gis et spøkelsesaktig slør av Anne Lise Frøkedal, mens Emil Nikolaisen tilfører et gram Serena-psykedelia med sitt gitarspill på «Sunkissed».

Det en periode mye omtalte produsentsamarbeidet med Hans-Peter Lindstrøm har imidlertid resultert i bare ett spor, «Dale Disco».

Sistnevnte er den nesten ti minutter lange «singelen» som ble sluppet før sommeren — et smelltait oslodisko-kutt som nærmest setter balansenervene ut av spill. 

Det er en dystrere, skarpere og hakket mindre tilgjengelig utgave av 120 Days vi møter på «II», men langt fra noe mindre kunstnerisk interessant. Og denne gang er det i alle fall ingen fare for at de blir sammenlignet med U2.