- Kona mi, Torhild, pleier å si «du må aldri finne på å hisse opp Sven, han kan bli så sint at han nesten blir farlig». Det er sjelden, og jeg har lang lunte, men hvis noen virkelig provoserer meg ...

Sven Nordin har skrapt ferdig tallerkenen. Det ligger igjen buede årer av saus og røde linser, som for litt siden bar på et fyldig stykke torsk.

«Skikkelig høstmat, jo!», sa Sven Nordin begeistret til kokken Roar.

Han hadde akkurat fortalt om fisken og tilbehøret på samme vis han sikkert gjør hver gang han skuespilleren spiser middagen på Kampen Bistro, noe han og kona gjør ganske ofte. Da blir det seine kvelder. Flasker med vin. Venner. Ting som for så vidt ikke er forbeholdt bistroen, for de lever «italiensk, i hvert fall unorsk» på Kampen ifølge Sven Nordin.

Naboer som svinser inn og ut av de fargerike trehusene. Sommerfester med gitar i bakgården. Og så spiller de kort. En nyinnflyttet dame i nabolaget har gjort dem gærne på kort på Kampen. Gin Rummy og femkort. det går bare i det.

Midt oppe i denne nærmest bohemske idyllen er det at Sven Nordin — en av Norges fremste teaterskuespillere, ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden, alles Nils fra «Mot i Brøstet» og Kjell Bjarne fra filmene om Elling, forteller at kona — henne han i de fleste intervjuer kommer med kjærlighetserklæringer til — sier at han nesten blir... —....farlig?

— Jeg slår ikke, forsikrer Nordin.

— Men jeg blir veldig verbal, mye volum. Det er vel én meter og nitti, og ett hundre og fire kilo som plutselig går i lufta. Så det kan være det kommer litt overraskende på folk. Vanligvis blir jeg nok sett på som en ganske rolig, avbalansert person, men når dette temperamentet mitt plutselig kommer, blir det et sjokk. For det er ikke noe forvarsel. Null til hundre på fire sekunder. Bang, liksom.

Vi hadde snakket om hva som engasjerer Sven Nordin. Hvilket ikke er unaturlig, for ved siden av Erik Bye-forestillingen «Hildringstimen» som han nå turnerer med, sammen med Akershus Teater, er han kinoaktuell med «Sønner av Norge» der politisk oppvåkning er et av temaene.

Og Sven Nordin er engasjert: Han opponerte mot sine borgerlige foreldre på Grefsen som ung. Snakker ivrig om den norske dobbeltmoralen i utenrikspolitikken, og sytingen her hjemmenå. I møte med sytere er det for eksempel at det kan smelle.

— Men det koster å ta fram det sinnet. Jeg synes ikke det er noe hyggelig. Jeg er ikke en person som søker konflikt. Smeller man for ofte, mister det litt av effektenog. Folk som bruser opp fire ganger om dagen blir helt uinteressante.

— Når ble du sist så sint?

— He-he, det er faktisk ikke mer enn to uker siden. Men personen det gikk ut over ringte dagen etter og sa at det var på sin plass. Sven Nordin roer seg ned i skogen. Ikke nødvendigvis på grunn av noe temperamentet, men generelt. Og etter hektiske tider, som det har vært mange av i det siste.

Han har øvd «Hildringstimen» om dagen og dratt til Sverige om kvelden og spilt hallik i den svenske storproduksjonen «Callgirl». Etter at Erik Bye-turneen er over, er det rett på nye forestillinger med det personlige enmannsshowet «Pappa» i desember, før han drar til Tyskland for å spille inn nok en film.

Det virker tilsynelatende alltid å være noe. Nordin er skuespilleren som gjør reklame den ene dagen og ærefulle roller som Ibsens Brand eller Isak Sellanrå i Markens Grøde den andre.

— Alt går hvis oppgavene er morsomme nok, og føles betydningsfulle. Jeg vet det er for en periode, så da får jeg bare glemme å sove. Det er vilje. Jeg tenker at jeg får så mye igjen profesjonelt, at det er verdt det.

— Men jeg er idiot og, sier han etter en stund.

— Som alltid tenker at «the show must go on».

For noen ganger går det ikke. Premieren på den kritikerroste oppsetningen av Markens Grøde på Nationaltheatret, regissert av tyskeren Sebastian Hartman, ble utsatt ei uke. Sven Nordin var syk, og regissøren tok grep.

Det samme skjedde før premieren på musikalen «Svindlere med stil». I begge oppsetningene bar Nordin den største rollen. Etterpå tenkte han «Kanskje jeg ikke skal drive med dette lenger. Kanskje jeg ikke har et nervesystem som er godt nok, siden jeg blir sjuk rett før premierer.»

— Alle folk pusher deg så langt de kan. En teatersjef vil ha mest ut av sin skuespiller, en produsent, enten det er film eller teater, vil ha mest ut av deg for at produktet skal bli best mulig. Du skal hit og dit. Men det hjelper ikke at alle rundt deg er kjempefornøyde, mens du selv er sliten og ikke synes det er noe gøy og lystbetont lenger, og du blir sjuk. Da kan du vinne så mange kritikerpriser og Heddapriser du bare vil.

— Var det hva du tenkte etter Markens Grøde?

— Ja, jeg fikk en smell, sier Sven Nordin.

— Men så gikk jeg i terapi, og terapeuten sa: «Du må ta over kontrollen, sette ned foten ned og si fra om når det er nok, at du ikke har kapasitet til mer.» Det har jeg gjort siden. Jeg pleier å si det til unge folk: «Det er bare teater.» Går man på en ordentlig smell, kan man kanskje bli ute av yrket for lang tid. Kanskje for alltid.

Det handler også om sårbarheten. Bære hundre show, kanskje for et privatteater der man vet hvilke konsekvenser en avlysning kan få.

— Jeg forstår kolleger som etter hvert har gått over i regifaget, fordi de ikke orker det der nervepresset, sier Nordin.

Kokken Roar har ikke satt fram torsken ennå, skuespilleren rører i en tekopp, har skjerf i halsen og skal spille og synge sangeren, poeten, Nrk-mannen og folkehelten Erik Bye seinere på kvelden.

Det er ting som er verre enn å være skuespiller, mener Nordin. Sanger, for eksempel.
— Det kunne jeg aldri vært. Det koster for mye. Det er bare skjerf og sugetabletter, akupunktur og gå til sengs tidlig. Ganske så kjedelig, spør du meg. Som skuespiller får jeg gjort litt av alt.

Selv om skogen er der han skal slappe av, er det ikke alltid Sven Nordin legger fra seg jobben. Begynner skuespilleren å snakke for seg selv, blir bikkja som han sier, oppspilt. Da vet hun at de skal langt innover Østmarka, til replikkene i Nordins neste prosjekt sitter som de skal.

— Når jeg går sånn håper, jeg helst å se folk før de ser meg, så de ikke tror det er en gal mann som går rundt. Men det har hendt det. Da smiler de — det er deg, ja.

Sven Nordin humrer. Han har som oftest ikke problemer med å bli kjent igjen. Han tar t-banen til byen. Folk ser i noen sekunder, så er det glemt. Det var bare ukene en naken Sven Nordin hang på hver stasjon i forbindelse med lanseringen av «Sønner av Norge» han holdt seg unna. Den mulige ubehageligheten skulle de slippe.

— Men på hundesletta på Ekeberg kommer det folk bort hele tida. Der kan jeg ikke øve tekst. Hundeeiere er sånne som alltid skal prate om hundene sine, og da blir vi stående, sier han.

— Innbilt svangerskap, graviditet, er hun flink til å spise, hva spiser hun ...

— Men det er litt interessant da, for da er alle helt like. Det er veldig deilig, egentlig. Alle ser at det er Sven Nordin som står der, men det er ikke jeg som får oppmerksomheten, det er bikkja. Sånn er det for alle.

At han er sosial og glad i fest, legger Nordin som nevnt og kjent sjelden skjul på. Han liker folk rundt seg, om det er hjemme til søndagsmiddag med tvillingdøtrene og kjærester, eller lange kvelder med kortspill.

Men for folk som ikke kjenner ham, kan han kanskje oppfattes som fjern, noe distré. Selv forklarer han det som en av grunnene til at han er blitt en så talentfull skuespiller som han er blitt. Han er bare ute og lærer av verden.

— Jeg kan fort fortape meg i rare karakterer. Å sitte og se, å begynne å lage sånne historier — hva slags liv har den personen der, spesielt hvis det er noe originalt ved dem. Så tenker jeg «det der kan komme til nytte en gang». Men sånn kan Torhild og jeg sitte ogsådet, hvis vi er ute et sted: «Tror du de er gift? Nei, de er ikke gift. Arbeidskolleger, kanskje? Det er ikke kona hans, vet du. Elskerinne? Ja.»

— Det er jævlig morsomt å lage sånne historier. Han fant Kjell Bjarne på t-banen. En fyr med lue og parkas som satt og slo hodet inn mot kupéveggene. Sven Nordin begynte å følge etter ham. Observerte mannen på benker i byen. Leste Ingvar Ambjørnsens bøker til han kjente alle små vink til personligheten.

— Det er nitid research. Når jeg gjør Erik Bye nå — jeg kan jo ikke være Erik Bye — men jeg føler at den verden som var viktig for ham har jeg forstått noe av ved å lese alle bøkene hans, diktene, ved å snakke med barna hans. Så har jeg jo også møtt ham. Det er ikke alt som hver for seg kommer til nytte, men til sammen former denne researchen noe du kan bruke. Som gjør forskjellen på om du blir god eller dårlig.

Sven Nordin drar til seg albuen som har sklidd langt inn i vinduskarmen. Det kommer skralling fra kjøkkenet.

— Det er ikke bare å lese replikkene.

$msa@dagbladet.no