Vi har fulgt Dagbladets stadige avsløringer innen brudd på arbeidsmiljøloven. De siste avsløringer innen omsorg har imidlertid fått oss til å stusse litt. Dagbladet ser ut til å gjøre forskjell på kommunal og privat lovbryter. I de private arrangørenes lovbrudd går de gang på gang inn i enkeltsaker. Kommunen slipper unna med én eneste artikkel der det kun nevnes hvilken sektor, og antall saker de er anmeldt for. I tillegg er politianmeldelsen unndratt offentligheten. Hva skjedde med «mer åpenhet»?

Vi er to brødre som mottar hjelp fra kommunens omsorgsavdeling. Det Dagbladet har klart å tydeliggjøre for oss, er at arbeidstakerne i Norge har kjempet en lang og god kamp, som i dag gir alle en bedre arbeidsdag. Noe vi også unner dem av hele vårt hjerte.

Men som mottagere av omsorg tilrettelagt av egen kommune, føler vi at våre rettigheter virkelig har blitt hengende etter. Hvorfor skal kommunal selvråderett komme foran retten til å bestemme over eget liv?

Etter et opphold på Sunnaas sykehus i 1994, hvor vi var så heldige å få være med på et foredrag om BPA (borgerstyrt personlig assistanse), var det som å oppdage at det faktisk fantes lys i enden av tunellen.

BPA gjorde det nemlig mulig å leve et tilnærmet normalt og fritt liv, på tross av at fremtiden så ut til å innebære rullestol og avhengighet av respirator 24 timer i døgnet. Men nå, 17 år senere, har vi fortsatt ikke fått realisert noe av det vi så for oss. Hvorfor? Fordi det kommunale hjelpeapparatet ser seg best skikket til å avgjøre hva som er et bra og meningsfullt liv for oss.

Nok en gang må vi å ty til det kommunal motstridighet har gjort oss gode til, nemlig å skrive. Man skulle tro søknader og anker i over 20 år har hjulpet oss til en bedre hverdag. Men nei. Det har faktisk hatt en motsatt effekt. Der blir vi sett på som de vanskelige. De som ønsker mer enn alle andre.

Men det er så langt fra sannheten det går an å komme. Vi ønsker ikke mer enn andre, men vi ønsker derimot å organisere den hjelpen vi allerede mottar selv, fordi vi kjenner våre egne behov best. De som styrer omsorgsavdelingen har kanskje treårig utdannelse etter videregående. Hvorfor skal deres vurderinger veie tyngre enn 46 års hardkjøpt erfaring i å leve med denne diagnosen?

Sist vi søkte BPA var avslaget blant annet begrunnet med at vi ikke hadde helse til all organiseringen. La oss avgjøre det. Det er umyndiggjøring å heve seg over andre på den måten. Men vi skal ta denne omkampen nå. Først og fremst for oss selv, men også for dem som ikke kan si ifra. Dem er det ennå lettere å overkjøre.

En annen ting vi har problemer med å forstå, er alle snublefellene som legges for tiden. Samhandlingsreformen som kommer til neste år kan komme til å fullstendig rasere assistentyrket. Om BPA legges under helsepersonelloven, stilles det krav om utdannelse.

BPA er et frigjøringsverktøy og et antidiskrimineringsverktøy. Den har ingenting med helse og omsorg å gjøre. Helsa tar vi vare på selv, og omsorg er ikke noe vi forventer å få av assistentene. Den kan familie, venner, eventuelle kjærester og arbeidskolleger gi oss. Men kommunal «omsorg» slik vi har nå, gjør det umulig å få seg kjæreste, stifte familie, eller å beholde venner. Og utdannelse og arbeid kan vi bare glemme.

Få dette diskriminerende, umyndiggjørende kommunale omsorgsvesenet ut av våre liv! BPA må rettighetsfestes nå!