Det er ikke bare gråstein alt som er furet, værbitt. De norske fjellene skjuler metaller og mineraler til en verdi av 1500 milliarder kroner. Et halvt oljefond. Gruveindustrien er den nye oljen. Vi har gull, kobber, jern, titan og mye mer. Rikdommen er spredd over hele landet, men særlig interessante er de nordligste fylkene. Kartleggingen er så vidt i gang, men flere letelisenser er gitt. Nye prosjekter er på gang og gamle gruver gjenåpnes. Våre naboland Sverige og Finland er i samme heldige situasjon. Det er klondykestemning i nord.

Et moderne samfunn klarer seg ikke uten mineraler og metaller. Det brukes til alt. Smykker, batterier, vindmøller, biler, porselen, fargestoffer i mat. Og det er stor mangel på dem. Europa bruker 20 prosent av verdens produksjon av metaller, men står bare for 3 prosent selv. Kina holder igjen, og EU ser mot våre berg. De vil sikre sin industri og de betaler godt. Gruvealderen vil gi oss vekst, arbeidsplasser og nye muligheter. Det snakkes om å skipe råstoffer gjennom Nordvestpassasjen og til Kina. Om å doble kapasiteten på Ofotbanen, og å forlenge den til Sverige, mot Finland, Russland, kanskje helt til Kina, den og. Eventyret blir virkelig. Trond Giske har sagt at næringa har en stor framtid. Aktørene er ivrige og har mange spørsmål: Skal vi ha et Gruve-Statoil? Hvor stor andel av utenlandsk eierskap skal vi ha? Hvilken rolle skal kommunene ha, og hva er egentlig Direktoratet for mineralforvaltning? Til våren kommer svarene i Giskes mineralstrategi. En melding ville ha krevd behandling i Stortinget. Altfor tregt. Fjellet skal beve, under vår neve.

En ting var både LO-leder, BI-professor, statsråd og andre som vil bygge i berget enige om på seminar denne uka: Gruvedriften må være grønn. De sa ikke så mye mer. Det var passelig dose for en festtale. Men det er mer. Gruveindustri har et dårlig rykte. Ryktet har rot i virkeligheten. Gjenåpningen av Sydvaranger Gruve, kobbergruvene i Kvalsund og planene om rutilutvinning i Engebøfjellet i Sogn og Fjordane er de første kapitlene i vår nye gruvehistorie. Det har ikke bare vært hyggelig lesning. For alle de tre prosjektene er det en forutsetning å få bruke nasjonale laksefjorder som dumpingplass for millioner av tonn med stein, grus og støv blandet med potensielt giftige kjemikalier. Sjødeponering er forbudt i en rekke land, som USA, Kina og Australia.

I Sogn og Fjordane vil Nordic Mining kutte toppen av Engebøfjellet og gjøre det til et åpent dagbrudd for rutil, stoffet som gir tannkremen hvitfarge. Flere millioner tonn avfall vil bli deponert i fjorden årlig i 40 år. Avfallet vil ødelegge havbunn og leveområder for truede arter i et fire kvadratkilometer stort område. NIVA har fått betalt X antall millioner av selskapet for å konsekvensutrede dumpingen, og mener at den ikke vil skade laksestammen. Statens eget havforskningsinstitutt er uenige. Saken har skapt splittelse lokalt. Kommunen har gitt tillatelse, men Fiskeridirektoratet protesterer. Nå ligger saken på Erik Solheims bord. Sydvaranger-saken viser hvor galt det kan gå selv med myndighetenes kontroll. Eller «kontroll». Sydvaranger Gruver gjenåpnet i 2009. Siden har lokalpressen vært full av saker om hemmelighold av giftrapport, ulovlige utslipp og nå, et Klima- og forurensingsdirektorat som ba selskapet stanse utslipp, og fire dager seinere snudde etter en telefon fra LO-topp Ellen Stensrud. Selskapet Nussir har søknad inne hos Klif nå om å gjenoppta gruvedriften i Kvalsund. Vi kan jo gjette på utfallet.

Forurensningsloven har et forbud mot enhver form for forurensing. Men Klif er pålagt å veie andre samfunnsforhold opp mot dette. Den sterkeste, industrien, vinner hver gang. Fjordene har et svakt vern mot gruveeiere. For tida arbeider sterke politiske krefter for industrien. Bare fiskere og miljøaktivister jobber for fjordene.

Hurra minerer, du vinner til sist. Vi kan ikke si nei til alt som er av rikdom i fjellet. Så lenge nordmenn er storforbrukere av mineraler og metaller, er det riktig at vi er noenlunde selvforsynte, og ikke overbelaster fattige lands natur. Men vi har en lang vei å gå for å kunne kalle norsk gruvedrift grønn. Skal enden på dette eventyret bli god, har Giske en stor jobb å gjøre med den strategien sin.