ANMELDELSE: Omtrent halvveis i «Ildmannen» kommer det til et vendepunkt som gjør at den til da gode romanen plutselig blir veldig mye bedre.

Flere plan

Historien innledes med en fortidsfortelling om en ung, pakistansk mann som ankommer Norge tidlig på 1970-tallet. Deretter forflytter den seg til nåtidsplanet. Vi følger einstøingen og mattegeniet Karsten og mannen som har gitt tittel til boka, en forrykt brannstifter som vi ennå ikke kjenner identiteten til. Nåtidsfortellingen munner ut i en dramatisk sluttscene der Karsten til slutt forsvinner.

Men så viser det seg at det likevel ikke er nåtidsfortellingen vi nettopp har lest, men historien om begivenheter som fant sted for åtte år siden. Først nå, halvveis ut i fortellingen, befinner vi oss på det egentlige nåtidsplanet.  


Dybde og mening

Effekten er umiddelbar. Det som til nå har vært en spennende og actionfylt historie blir plutselig en historie med en helt annen dybde.

Der vi i bokas første halvdel betrakter hendelsene mens de inntreffer, blir vi i bokas siste del tvunget til å betrakte de samme hendelsene med historisk distanse, slik bokas egentlige hovedpersoner, Karstens lillesøster Synne og journalisten Dan-Levi Jakobsen, opplever dem.

Perspektivskiftet kaster nytt lys over hele den forutgående fortellingen, både for de involverte karakterene og for leseren.

Komplekst plott

I likhet med for eksempel Jo Nesbø og Vidar Sundstøl, er Torkil Damhaug en krimforfatter som ikke diskriminerer mellom romanens små og store bestanddeler. Plottet i «Ildmannen» er komplekst på grensen til det umulige, men ikke på noe tidspunkt glemmer han detaljene som gir fortellingen dens koloritt.

Kombinert med godt språk og stram regi, bidrar det til å gjøre «Ildmannen» til en helstøpt roman, antakelig Damhaugs beste til nå.