ANMELDELSE: Veier og romaner hører sammen — helt fra begynnelsen av. Don Quijote hadde aldri blitt romanhelt om han ikke hadde kunnet sale opp Rosinante og begi seg ut på riksveinettet.

I renessansens og barokkens pikareske romaner er det veien som forsyner helten med tilfeldige møter og forunderlige eventyr. Som sjanger forutsetter den moderne romanen en samfunnsmessig kompleksitet som er utenkelig uten veien, uten trafikken som sosialt og kommunikativt medium.

I Gunstein Bakkes nye bok «Maud og Aud» settes imidlertid koplingen mellom roman og trafikk ut i livet med unik konsekvens — og briljans.

Denne boka er, som undertittelen sier, en «roman om trafikk» — en romantekst hvor trafikken selv er fortellingens viktigste både subjekt og objekt: en gigantisk pustende organisme av ankomster og avreiser, sirkulasjon og akselerasjon, asfalt, stål og kjøtt.

Prisverdig

«Maud og Aud» er Gunstein Bakke tredje roman, etter debuten med «Kontoret» i 2000. De to første bøkene hans har fått begeistret, men spredt omtale. Nå er «Maud og Aud» nominert til Brageprisen som årets beste skjønnlitterære bok. Nominasjonen er en stor seier — for Brageprisen.

Den norske litterære offentligheten fungerer altfor ofte som en hoffsammenkomst, hvor ros og ære tildeles på basis av gammel prestisje.

Da er det desto mer flott at Bragepris-juryen har turt å nominere en roman som har fått minimalt med oppmerksomhet så langt — en bok full av feil og skjevheter, men også med et ambisjonsnivå og en svimlende kvalitet i prosaen som får det meste annen norsk skjønnlitteratur til å se nokså flau ut.  

Underligjøring

I bunnen av teksten ligger historien om en trafikkulykke en gang— en mor som dør, en far som kvestes, et tvillingpar som forsøker å fortsette. Tre tiår etter dukker en mørk Mercedes opp på veiene, truende «som noko asfalten har sveitta fram ein febernatt».

Spøkelsesbilen gir teksten en flott thrillerdimensjon, men den narrative strukturen er bokas svakhet: Skikkelsene bærer for mye symbolsk vekt til å bli troverdige som romanfigurer.

Så fungerer da heller ikke «Maud og Aud» som en vanlig roman. Boka er sammensatt av en serie tekstfragmenter så intensivt fortettede, enten essayistisk eller poetisk, at leseren må gå skikkelig sakte fram.

Til grunn for fragmentene ligger et systematisk arbeid for å plukke fra hverandre kategorier, holde del etter del opp mot lyset, for så å sette dem sammen på nytt: natur og kultur, menneske og maskin, hastighet og stillstand, fortid og nåtid.

Slik framstår plutselig noen av hverdagens mest selvfølgelige operasjoner — foten på gasspedalen, lyden av forbrenningsmotoren, hånden på girspaken — i et vilt og gotisk lys, så en ikke helt vet om en skal gispe av fryd eller kaste opp.

Litteraturteoretikeren Victor Sjklovskij mente i sin tid litteraturens egentlige funksjon var «underliggjøringen», den som lar oss se det ved verden som vanen ellers har gjort usynlig for oss. En roman som «Maud og Aud» minner oss om hva han kan ha ment med det.