Nils O.M. Nordvik (55) vokste opp i trange kår. Nå tjener han fett på å overbevise oss om at 18 millioner ikke er dyrt for en leilighet i Oslo sentrum.
Send tips til Dagbladet.no MMS/SMS: 2400 Tlf: 2400 0000 e-post: 2400@db.no
MOR OG SØNN: Tenåringsutgave av Nordvik med hans mor hjemme på Gjøvik.
JULEGLEDE: Julaften 1967 fikk Nils blant annet et par ski i julegave. De ble brukt i Donald Duck-mesterskapet samme vinter.
MED RETT TIL Å KJØRE: På 18-årsdagen var førerkortet i havn. - Men jeg kunne kjøre lenge før det, sier Nordvik.
LATIONO LOVER: - Jeg har fått høre at det finnes visse likhetstrekk mellom Julio Iglesias og meg, sier Nordvik. Her med sønnen Lars Andreas på ferie i Sør-Frankrike.
SELVBYGD: - Bygger du hus, må du regne med å gjøre det tre ganger før du blir fornøyd, sier Nordvik. Huset er en av åtte boliger han eier. Foto: Melisa Fajkovic / Dagbladet
FJORDUTSIKT: - Folk lo av meg da jeg betalte fem millioner for denne tomten, sier Nordvik, som antar huset ville gått for ca 30 millioner i dag. Foto: Elin Hansson
FAMILIEMANN: Supermekleren med dattera Victoria og kona Merete - som også er eiendomsmekler. - En fordel at hun skjønner hva jobben innebærer, sier Nordvik.
BUSINESS AND PLEASURE: - Jeg håper at jeg har klart å kombinere familieliv og jobb, sier Nordvik. Her får han hjelp av datteren Victoria. Foto: Elin Hansson
Nils O. M. Nordvik
Født: 18. februar 1956
Familie: Gift med Merete, fire barn, hvorav tre fra tidligere forhold.
Aktuell: Troner på inntektstoppen over landets eiendomsmeklere.
Hva provoserer deg: — Uærlighet og korrupsjon. Politikere som mangler kompetanse og folk som kynisk utnytter systemet.
Verste egenskap: — Pedantisk. Kan også være ekstremt sta og veldig bestemt.
Beste egenskap: — Forsøker å være rettferdig, og tror jeg er ganske snill. Dessuten er jeg glad i å lage mat.
Hva ønsker du deg mest? — Materielt ønsker jeg meg ingen ting. Hvis jeg skal si noe, må det være at vi alle var snillere mot hverandre.
Hva er du redd for? — Ekstremisme av alle slag.
Hva leser du? — Det varierer. Jeg har likt godt flere av bøkene til Kristin Flood. Hun skriver om viktigheten av å finne roen i hverdagen.
Hvem beundrer du? — Mine foreldre. Min far er dessverre død, men min mor lever. Hun er 97 år, bor alene og er tøff som bare det. I tillegg beundret jeg pave Johannes Paul II. Han hadde politisk innsikt og forsøkte blant annet å få i gang dialog mellom jøder og muslimer.
Om du kunne reise tilbake i tid, når og hvor? — Til år 0, slik at jeg kunne vært med på Kristi fødsel. Og da kunne jeg skaffet dem et bedre husvære enn en stall.
Hva gjør du om ti år? — Jobber. Sikker like mye som nå, folk mellom 60 og 80 er en enorm ressurs som ikke utnyttes godt nok i dag.
Familie: Gift med Merete, fire barn, hvorav tre fra tidligere forhold.
Aktuell: Troner på inntektstoppen over landets eiendomsmeklere.
Hva provoserer deg: — Uærlighet og korrupsjon. Politikere som mangler kompetanse og folk som kynisk utnytter systemet.
Verste egenskap: — Pedantisk. Kan også være ekstremt sta og veldig bestemt.
Beste egenskap: — Forsøker å være rettferdig, og tror jeg er ganske snill. Dessuten er jeg glad i å lage mat.
Hva ønsker du deg mest? — Materielt ønsker jeg meg ingen ting. Hvis jeg skal si noe, må det være at vi alle var snillere mot hverandre.
Hva er du redd for? — Ekstremisme av alle slag.
Hva leser du? — Det varierer. Jeg har likt godt flere av bøkene til Kristin Flood. Hun skriver om viktigheten av å finne roen i hverdagen.
Hvem beundrer du? — Mine foreldre. Min far er dessverre død, men min mor lever. Hun er 97 år, bor alene og er tøff som bare det. I tillegg beundret jeg pave Johannes Paul II. Han hadde politisk innsikt og forsøkte blant annet å få i gang dialog mellom jøder og muslimer.
Om du kunne reise tilbake i tid, når og hvor? — Til år 0, slik at jeg kunne vært med på Kristi fødsel. Og da kunne jeg skaffet dem et bedre husvære enn en stall.
Hva gjør du om ti år? — Jobber. Sikker like mye som nå, folk mellom 60 og 80 er en enorm ressurs som ikke utnyttes godt nok i dag.
- 18 millioner.
Eiendomsmekler Nils O.M. Nordvik fortrekker ikke en mine når han nevner prisantydningen. Beveger ikke en muskel. Ansiktet avslører ikke noe annet enn genuin oppriktighet. Vi er på visning i en leilighet midt i Oslo sentrum. Spesialvisning, der den potensielle kjøperen har herligheten for seg selv og selvfølgelig har meklerens fulle oppmerksomhet. 18 millioner? Pytt sann. Det er en helt vanlig dag på jobben for Nordvik. Han er vant til å selge eiendommer i aller øverste prisklasse, han vet hvordan sånt skal gjøres.
Han begynner å prate. Stemmen er sympatisk, rytmen jevn, toneleiet behagelig. Stemmen. Rytmen. Toneleiet. Det oser troverdighet.
Han snakker om originalflisene som er restaurert, en etter en. Om pæretreet utenfor som hver eneste høst bærer frukt man kan plukke bare ved å strekke ut hånda fra balkongen. Om den enorme benkeplata som er fire centimeter tykk, ikke tre, som er vanlig. Han snakker om rom som lett kan gjøres om til bibliotek, dusjvegger som kan flyttes og hvor viktig det er å ha garasjeplass i sentrum. Han understreker hvor fantastisk stille nettopp dette strøket er - og at selger faktisk er villig til å la den antikvariske taklampa i kobber følge med på kjøpet. Han tviler på om det finnes en leilighet i Oslo sentrum som er så bra restaurert som denne.
Stemmen. Rytmen. Toneleiet. Og plutselig blir det helt soleklart. Han har rett, selvfølgelig har han det. Det er en fantastisk leilighet. Og beliggenheten, et steinkast fra Det Kongelige Slott og like ved Åpent Bakeri, er helt unik. Så 18 millioner er kanskje ikke så ille for 190 kvadrat? Den originale stukkaturen er jo tatt ned og møysommelig kopiert til minste krusedull?
Nils O.M. Nordvik er en mann du øyeblikkelig får tillit til. Han oppfører seg egentlig ikke som klisjeen av en selger, til det er han altfor tilbakeholden. Og for smart. Han har også en pent vedlikeholdt fasade. Så han er utvilsomt en farlig mann for folk som har råd til å bla opp beløp selv lottomillionærer bare kan dagdrømme om. Og at Nordvik havnet på inntektstoppen blant eiendomsmeklere i fjor, er ingen overraskelse. At hans salgstalent er unikt, er vanskelig å bestride. For hva skal man si om en fyr som klarer å selge en nesten tretti år gammel Toyota med fortjeneste?
- Jeg synes egentlig denne fokuseringen på hva folk tjener, er feil, sier han, mens han fisker fram små papirposer som han fyller med økologisk dyrket te, stikker en pinne gjennom, og heller vann over.
Vi har forflyttet oss fra salgsobjektet bak slottet til hans eget «slott», en modernistisk enebolig på 370 kvadrat over tre etasjer, med fjordutsikt. Elegant, smakfullt, men nesten puslete ved siden av det gigantiske huset til Bjørn Rune Gjelsten på nabotomta, ja, med sine seks millioner i årsinntekt, blir Nordvik bare en smågutt i sammenlikning. Alt er relativt, også på Bygdøy.
- Når man bygger hus selv, må man regne med å gjøre det tre ganger. Sånn er det bare. Det tar tid før ting blir som man vil ha det, sier han.
- Hva ville prisantydningen vært hvis du skulle laget prospekt her?
- Hvis jeg sier det, skriver du det i avisen.
Nordvik stryker seg over haka.
- Alle lo av meg da jeg ga fem millioner for tomten i 2006. Men bare måneder etterpå gikk tomter med dårligere beliggenhet for åtte millioner. Prisantydningen for huset nå ville ligget på rundt 30 millioner.
Det er i det landskapet han stort sett beveger seg, supermekleren som denne dagen - foruten leiligheten bak slottet til 18 millioner - kan by på en eiendom i Holmenkollen til 11,5, en enebolig på Slemdal til 21, for ikke å glemme Munkesletten, den lille perlen på Konglungen i Asker som kan bli din for 40 millioner.
- Hvis du selger en bolig til 20 millioner, hvor mye provisjon får du da?
- Jeg kan ha én prosent i noen tilfeller, halvannen prosent i andre, og noen ganger opp til to og en halv prosent.
- Da kan det fort bli litt penger i kassa?
- Jo da. Men noen ganger kan det ta opptil et halvt år å selge en slik bolig. Større boliger tar som oftest lengre tid å selge, og da er det ikke så gullkantet.
Han tar med seg tekoppene fra det åpne kjøkkenet, går gjennom spisestueområdet, ned de fem-seks trinnene til salongen. Han setter fra seg tekoppene og trykker på en fjernkontroll. «Våff» sier det idet gasspeisen tennes.
- Skal jeg si deg hvilke boliger jeg trives best med å selge? Familieboliger på Vinderen, Bygdøy og Snarøya i åtte-til-ti-millionersklassen. Der er det alltid kjøpere. De går alltid unna.
- Hvor mange boliger eier du sjøl?
Han trekker på skuldrene.
- Jeg har noen leiligheter i tillegg til dette huset. Og en hyttetomt jeg ikke har fått tid til å bygge på ennå.
- Ok. Men hvor mange leiligheter? Tjue eller to?
- He-he. Det er sånn man stiller spørsmål for å presse fram et svar. Tjue eller to, he-he… Jeg har, sier han og begynner å telle på fingrene: - Sju?
Han tenker seg om igjen. Så nikker han.
- Ja, sju stykker.
- Rene investeringer?
- Ja. En måte å samle pensjonspoeng på.
Historien om hvordan enebarnet fra Gjøvik ble en av landets dyktigste eiendomsmeklere, er den klassiske. Sliteren som startet med to tomme hender og jobbet seg opp og fram. Far var kommuneingeniør, mor var sykepleier. Aldersforskjellen mellom foreldrene var stor, avstanden mellom farens tidligere barn og Nils likeså. Det gikk slik det måtte gå, Nils var ikke mer enn 16 år gammel da hans far døde.
- Det var veldig vondt, og jeg savnet min far. Vi hadde ikke mye penger, så jeg måtte ta ekstrajobber ved siden av skolen for å bidra økonomisk, sier han.
Lege var målet, men siden han ikke hadde karakterer til å komme inn på medisinstudiet her hjemme, dro han til Bordeaux. Det er et langt og krevende studium, at alt foregikk på fransk gjorde det ikke lettere for unge Nordvik, så han kom hjem igjen og valgte yrket han var født til: Støvsugerselger.
- Jeg gikk fra dør til dør.
- Og spurte om folk ville kjøpe støvsuger?
- Nei. Det jeg sa var: God dag, jeg kommer fra Electrolux. Vi er i distriktet akkurat nå for å vise fram vår siste modell, og lurte på om vi kunne gjøre en avtale om å komme tilbake for å demonstrere den seinere.
- Smart. Du nevnte aldri ordene kjøp og salg?
Nordvik rister på hodet.
- Aldri. De fleste sa at de ikke trengte en støvsuger, de var godt fornøyd med den de hadde. Hvis det var en ny Miele, var det ikke noe poeng for meg å fortsette. Men hvis de hadde en gammel Volta, Nilfisk eller Hoover, kunne jeg vedde med hvem som helst på at de kom til å kjøpe ny støvsuger samme kveld. Så jeg ga dem beskjed om å støvsuge teppet før jeg kom tilbake. Så kjørte jeg min splitter nye Electrolux, med teppebanker og alt mulig ekstrautstyr, over det samme teppet. Etterpå tømte jeg posen og laget en, to, tre, fire hauger med støv på gulvet. He- he. Ekstremt effektivt, og de var alltid helt i sjokk.
Han solgte mange støvsugere på den måten, men å gå fra dør til dør for å lage avtaler var både tidkrevende og tungvint. Så han tok telefonen til hjelp.
- Spesielt i Oslo var det gunstig. Det som var av salg, var begrenset til østkanten, og det var alltid på avbetaling. Jeg mente det måtte være et marked i vest, og ringte på alle nummer som begynte med 14, fra bokstaven A og utover. Slik kunne jeg selge ti støvsugere hver kveld, og i motsetning til tidligere var det her alltid cash, sier han.
Sentralt hos Electrolux skjønte de ingen ting og tilbød ham stilling som distrikts- og områdesjef, mens Nordvik skjønte at han hadde et naturgitt talent for salg. Men han ville ikke selge støvsugere resten av livet, han ville selge større ting. Etter å ha jobbet som eiendomsmekler for andre selskaper, åpnet han Nordvik & Partners i 2002. Siden har det stort sett gått en vei. Oppover.
Glatte, sleipe og tilbakeholdne med informasjon.
Slik oppfatter mange boligkjøpere eiendomsmeklere. Påstanden stammer fra en undersøkelse gjort av TNS Gallup på oppdrag fra Forbrukerrådet tidligere i år.
Nordvik er ikke overrasket.
- Det skyldes at det har vært en del useriøse folk i bransjen. Folk som har tatt snarveier. Meklere har, i likhet med mange andre bransjer, rett og slett ikke vært helt renhårige.
- Men nå er alt bare bra?
- Ja. Undersøkelsen du snakker om er gjort over lengre tid. Lovverk og restriksjoner har gjort at de fleste håpløse meklerne er forsvunnet. At bransjen har hatt et dårlig rykte, skyldes disse såkalte supermeklerne som lar seg avbilde foran feite biler med champagnekorken i hånda. Hvis du går lenger tilbake, til slutten av åttitallet, var det en del meklere som virkelig var klin gærne. Da var det enorme champagneflasker og dealer i øst og vest. Sannheten er at de aldri egentlig har vært representative for meklerstanden. Det er alltid de verste tilfellene vi hører om.
Ingen kan beskylde Nils O.M. Nordvik for å være spesielt flashy. Fram til for to år siden kjørte han rundt i en Toyota Corolla 1982-modell som han kjøpte for 20000 og solgte ti år seinere for 24000. Nå forflytter han seg fra visning til visning i en bitte liten Smart-bil.
- Hvis en eiendomsmekler kjører rundt i en diger SUV, oppfattes nok det av mange som negativt. «Han tjener mye penger», tenker folk da.
- Men er det ikke også viktig for en mekler å vise at han faktisk tjener penger?
- Jo, det er det. Det viser at han er vellykket i jobben, at han kan det han driver med. Men det handler om å finne balansen. Hvis man kjøper en Louis Vuitton-veske, må det ikke stå Louis Vuitton over hele. Det blir bare vulgært.
Nordvik er også glad i pene ting. Han har Rolex i gull rundt håndleddet, og ingen av dressene hans er kjøpt hos Dressmann.
- Jeg er opptatt av kvalitet, og kvalitet koster. Men mens de andre gutta på kontoret kjøper sko til 1500 kroner som varer i trekvart år, kjøper jeg heller sko til fire tusen som varer i ti år. Frakken jeg har på meg i dag kostet 20000 kroner, men…
- Oj…
Nordvik nikker.
- Ja, det gjorde vondt. Men jeg har hatt den i fire år, og den er egentlig to frakker. Den har vannavstøtende lerretsstoff på den ene siden og kashmirull på den andre. Så når det regner, kan jeg vrenge den. Helt genialt! Den kommer jeg sikkert til å ha i femten-tjue år.
- Noen aktører i finanskretser er tilhengere av «Wall Street»-figuren Gordon Gekkos mantra «Greed is good», at grådighet er en nødvendig drivkraft for å holde hjulene i gang. Hva mener du?
- Jeg er helt uenig. Grådighet er aldri sunt.
- Men det må være drivkraften for noen meklere?
- Grådighet er noe jeg forbinder med meklere som solgte ti og ti leiligheter i slengen til spekulanter som ikke hadde penger. Som fikk dem til å tro at de kunne kjøpe og så selge dem like etterpå med stor fortjeneste. Jeg vil ikke nevne navn, og heldigvis tilhører det fortida. Jeg tror forresten det gikk ganske dårlig med meklerne som drev på den måten, også. Nei, å være grådig fører ingen steder hen. Man må jobbe for hver eneste krone.
Nordvik tenker seg om.
- Teorien om grådighet som drivkraft fungerer kanskje til en viss grad innenfor deler av finansbransjen, men innen eiendom går det ikke bra. En mekler skal og må være en mellommann. Det ligger i ordet. Han skal være både kjøperens og selgerens mann.
- Når man lever av provisjon, er ikke det nærmest umulig?
Nordvik rister på hodet.
- Det er vanskelig, men ikke umulig. Vi har en omsorgsplikt, så en mekler skal også ivareta kjøpers interesse, ved å forsikre om at alt er i orden. Samtidig skal han selvfølgelig prøve å få høyest mulig pris for selger. Det er det som er jobben min.
- Hva er de beste rådene du kan gi til kjøpere?
- Det er noen helt opplagte ting, som å finlese prospekter og alle vedlegg. Det er også viktig å hente inn så mange opplysninger som mulig og ta seg god tid. Folk bruker ofte altfor kort tid på visning. Ta deg god tid, snakk med mekleren, still spørsmål. Det er bedre å spørre ti ganger for mye, enn en for lite.
- Budrunden kan være ganske nervepirrende…
- Å ja, jeg vet det, avbryter Nordvik. - Jeg har kjøpt noen toromsleiligheter og nesten fått magesår når budet spratt fra 2 millioner til 2,35. Budrunder kan være et forferdelig stressmoment, men som mekler skal jeg drive prisen opp. Igjen handler det om å finne balansen.
Nordvik har selvsagt også noen råd angående budrunder. Som at man ikke avslører overfor mekleren hvor langt man kan strekke seg.
- Hvis du sier at du ikke vil gå lenger enn 3,1 millioner, er det stor sjanse for at du vil få leiligheten for det, men du kunne kanskje fått den for tre blank. Hold kortene tett inntil brystet.
- Flere tips?
- Tja. Hvis høyeste bud er 2,940, går du ikke til 2,950 - da går du til tre blank.
- Hvorfor det?
- Fordi folk ofte har satt en grense på et rundt beløp, som for eksempel tre millioner. Hvis du hadde gått til 2,950, ville den andre gått til tre - og du hadde enten mistet leiligheten eller gått over grensen din.
- Boligmarkedet er uforskammet bra nå, men hvor lang tid tar det før bobla sprekker?
- Er det noen grunn til at den skal sprekke, da? Riktignok er det kølsvart ute i Europa, og vi ser at noen aksjemeklere her hjemme har begynt å slite, men jeg tror ikke vi vil oppleve noen sprekk i boligmarkedet. Vi har god råd her i landet, vi har jobber alle sammen og vi kommer fortsatt til å ha lav rente i lang tid.
- Er ikke det slikt alle som lever av at bobla vokser og vokser er forpliktet til å si?
Nordvik ler kort.
- Vi boligmeklere snakker selvfølgelig opp markedet. Men vi kommer aldri til å oppleve et scenario lik 1988- 92 igjen, der vi hadde rente på 16 prosent. Det er jeg overbevist om.
Ding dong!
Det ringer på døra. Inn kommer Victoria og Merete, henholdsvis Nordviks yngste datter og hans kone. Merete jobber også i Nordvik & Partners. Når jobben din krever at du er tilgjengelig 24/7, er det greit å ha en partner som skjønner og kjenner arbeidsmetodene. Telefonen, som ligger ti-femten meter unna salongen, har ringt i snitt hvert femte minutt siden vi ankom Bygdøy.
- Det er en livsstil, og jeg tror man til en viss grad må ha et slags medfødt gen for å trives i denne bransjen, sier Nordvik.
- Du har fire barn med tre forskjellige kvinner. Har det hendt at deler av familielivet er blitt ofret til fordel for jobben?
- Jeg håper ikke det. Jeg tror jeg har klart å kombinere begge deler. Men en gang fikk jeg en tegning av min eldste sønn. Den viser alle ungene bak i bilen og meg ved rattet - med mobilen på øret. Ok, tenkte jeg. Dette er meg. Det er slik barna mine ser meg. Så den rammet jeg inn, hang på veggen og skammet meg hver eneste gang jeg så på den.
Hadde dette vært en helt vanlig dag, hadde Nordvik hengt fra seg dressen i det øyeblikket han var innenfor dørene hjemme. Dress er arbeidsantrekk, et nødvendig onde, fritid er shorts, t-skjorte, joggebukse - eller onepiece, en slik sparkebukse for voksne.
- Jeg har brukt onepiece på jobb også, jeg. Hvis det er fredag, og jeg vet jeg ikke skal ut på visninger, hender det jeg tar den på. Det er viktig å ha det litt moro på jobben. Ved siden av hardt arbeid, tror jeg at trivselsfaktoren er helt nødvendig for å oppnå suksess.
- Hvordan takler du stresset som følger med jobben?
- Jeg har mine metoder, sier han og smiler.
Femten år. Det er så lang tid Nordvik trengte på å overbevise seg sjøl om at den katolske kirken var det riktige stedet for ham. Han vokste opp i et kristent hjem, ikke pietistisk, snarere gladkristent. Unge Nils gikk i Ten Sing med sambygdingene Viggo Sandvik og Dag Kolsrud, og mistet aldri sin barnetro. Men det var først etter utallige turer til Italia han skjønte at tung røkelse, staselige prosesjoner og stille bønn i gamle, dunkle kirkerom var det riktige for ham.
- Jeg konverterte den 21. desember for to år siden. Før det hadde jeg gått på kurs, og da skjønte jeg hvor lite jeg egentlig kunne om kristendommen - til tross for min oppvekst. I protestantismen kan man får inntrykk av at det bare handler om himmel eller helvete, om enten-eller, mens det i den katolske er større rom for nyanser og større forståelse.
- Hvor aktiv er du i kirken nå?
- Jeg bruker den ganske ofte. Hvis jeg ser at jeg ikke har noe på blokken mellom klokken elleve og tolv, stikker jeg ofte innom formiddagsmessen i St. Olavs kirke. Den varer i 25 minutter, og der finner jeg rom for stillhet. Det blir et meditativt pauserom i en hektisk hverdag. Alle burde prøve en katolsk messe. Det gir ro i sjelen.
Det er også andre ting Nordvik gjør for å slappe av.
- Jeg er veldig glad i å lage mat og veldig opptatt av hva jeg spiser. Her går det utelukkende i økologisk mat. Jeg skyr e-stoffer og annet svineri som pesten, sier han og drar fram eksempler på eksklusive, men «riktige» matvarer. Potetchips laget av økologiske poteter, stekt i økologisk olje; karbonadedeig laget av argentinske kalver; ristede, salte mandler - til femti kroner for en bitte liten pose.
- Blir det ikke fort veldig dyrt?
- Hvis man er mange, blir det nok det. Men ikke når vi bare er tre.
- Du har vel uansett råd til det…
Nordvik trekker pusten. Dypt. Slipper den sakte ut igjen.
- Alt dette med at jeg tjener så mye penger nå, det betyr egentlig ingen ting.
- Ikke?
- Nei. Før jeg startet Nordvik & Partners var jeg så godt som blakk. Fra barndommen vet jeg også hva det vil si å ha dårlig råd. Jeg vet ærlig talt ikke om jeg hadde vært mindre lykkelig om jeg hadde sittet på Gjøvik i dag. Penger er ingen drivkraft for meg. Nei, overhodet ikke, sier han.
Hvorfor jobber han da så mye? Hvorfor er han så tilgjengelig? Men så skjer det igjen. Han fortrekker ikke en mine. Beveger ikke en muskel. I ansiktet hans er det ingen ting som avslører noe annet enn genuin oppriktighet. Stemmen. Rytmen. Toneleiet. Stemmen. Rytmen. Toneleiet. Det oser troverdighet.
Og så, plutselig, er det over igjen. Nordvik smiler lurt.
- Man blir ikke lykkeligere om man tjener seks millioner enn om man tjener to.•
eal@dagbladet.no
Eiendomsmekler Nils O.M. Nordvik fortrekker ikke en mine når han nevner prisantydningen. Beveger ikke en muskel. Ansiktet avslører ikke noe annet enn genuin oppriktighet. Vi er på visning i en leilighet midt i Oslo sentrum. Spesialvisning, der den potensielle kjøperen har herligheten for seg selv og selvfølgelig har meklerens fulle oppmerksomhet. 18 millioner? Pytt sann. Det er en helt vanlig dag på jobben for Nordvik. Han er vant til å selge eiendommer i aller øverste prisklasse, han vet hvordan sånt skal gjøres.
Han begynner å prate. Stemmen er sympatisk, rytmen jevn, toneleiet behagelig. Stemmen. Rytmen. Toneleiet. Det oser troverdighet.
Han snakker om originalflisene som er restaurert, en etter en. Om pæretreet utenfor som hver eneste høst bærer frukt man kan plukke bare ved å strekke ut hånda fra balkongen. Om den enorme benkeplata som er fire centimeter tykk, ikke tre, som er vanlig. Han snakker om rom som lett kan gjøres om til bibliotek, dusjvegger som kan flyttes og hvor viktig det er å ha garasjeplass i sentrum. Han understreker hvor fantastisk stille nettopp dette strøket er - og at selger faktisk er villig til å la den antikvariske taklampa i kobber følge med på kjøpet. Han tviler på om det finnes en leilighet i Oslo sentrum som er så bra restaurert som denne.
Stemmen. Rytmen. Toneleiet. Og plutselig blir det helt soleklart. Han har rett, selvfølgelig har han det. Det er en fantastisk leilighet. Og beliggenheten, et steinkast fra Det Kongelige Slott og like ved Åpent Bakeri, er helt unik. Så 18 millioner er kanskje ikke så ille for 190 kvadrat? Den originale stukkaturen er jo tatt ned og møysommelig kopiert til minste krusedull?
Nils O.M. Nordvik er en mann du øyeblikkelig får tillit til. Han oppfører seg egentlig ikke som klisjeen av en selger, til det er han altfor tilbakeholden. Og for smart. Han har også en pent vedlikeholdt fasade. Så han er utvilsomt en farlig mann for folk som har råd til å bla opp beløp selv lottomillionærer bare kan dagdrømme om. Og at Nordvik havnet på inntektstoppen blant eiendomsmeklere i fjor, er ingen overraskelse. At hans salgstalent er unikt, er vanskelig å bestride. For hva skal man si om en fyr som klarer å selge en nesten tretti år gammel Toyota med fortjeneste?
- Jeg synes egentlig denne fokuseringen på hva folk tjener, er feil, sier han, mens han fisker fram små papirposer som han fyller med økologisk dyrket te, stikker en pinne gjennom, og heller vann over.
Vi har forflyttet oss fra salgsobjektet bak slottet til hans eget «slott», en modernistisk enebolig på 370 kvadrat over tre etasjer, med fjordutsikt. Elegant, smakfullt, men nesten puslete ved siden av det gigantiske huset til Bjørn Rune Gjelsten på nabotomta, ja, med sine seks millioner i årsinntekt, blir Nordvik bare en smågutt i sammenlikning. Alt er relativt, også på Bygdøy.
- Når man bygger hus selv, må man regne med å gjøre det tre ganger. Sånn er det bare. Det tar tid før ting blir som man vil ha det, sier han.
- Hva ville prisantydningen vært hvis du skulle laget prospekt her?
- Hvis jeg sier det, skriver du det i avisen.
Nordvik stryker seg over haka.
- Alle lo av meg da jeg ga fem millioner for tomten i 2006. Men bare måneder etterpå gikk tomter med dårligere beliggenhet for åtte millioner. Prisantydningen for huset nå ville ligget på rundt 30 millioner.
Det er i det landskapet han stort sett beveger seg, supermekleren som denne dagen - foruten leiligheten bak slottet til 18 millioner - kan by på en eiendom i Holmenkollen til 11,5, en enebolig på Slemdal til 21, for ikke å glemme Munkesletten, den lille perlen på Konglungen i Asker som kan bli din for 40 millioner.
- Hvis du selger en bolig til 20 millioner, hvor mye provisjon får du da?
- Jeg kan ha én prosent i noen tilfeller, halvannen prosent i andre, og noen ganger opp til to og en halv prosent.
- Da kan det fort bli litt penger i kassa?
- Jo da. Men noen ganger kan det ta opptil et halvt år å selge en slik bolig. Større boliger tar som oftest lengre tid å selge, og da er det ikke så gullkantet.
Han tar med seg tekoppene fra det åpne kjøkkenet, går gjennom spisestueområdet, ned de fem-seks trinnene til salongen. Han setter fra seg tekoppene og trykker på en fjernkontroll. «Våff» sier det idet gasspeisen tennes.
- Skal jeg si deg hvilke boliger jeg trives best med å selge? Familieboliger på Vinderen, Bygdøy og Snarøya i åtte-til-ti-millionersklassen. Der er det alltid kjøpere. De går alltid unna.
- Hvor mange boliger eier du sjøl?
Han trekker på skuldrene.
- Jeg har noen leiligheter i tillegg til dette huset. Og en hyttetomt jeg ikke har fått tid til å bygge på ennå.
- Ok. Men hvor mange leiligheter? Tjue eller to?
- He-he. Det er sånn man stiller spørsmål for å presse fram et svar. Tjue eller to, he-he… Jeg har, sier han og begynner å telle på fingrene: - Sju?
Han tenker seg om igjen. Så nikker han.
- Ja, sju stykker.
- Rene investeringer?
- Ja. En måte å samle pensjonspoeng på.
Historien om hvordan enebarnet fra Gjøvik ble en av landets dyktigste eiendomsmeklere, er den klassiske. Sliteren som startet med to tomme hender og jobbet seg opp og fram. Far var kommuneingeniør, mor var sykepleier. Aldersforskjellen mellom foreldrene var stor, avstanden mellom farens tidligere barn og Nils likeså. Det gikk slik det måtte gå, Nils var ikke mer enn 16 år gammel da hans far døde.
- Det var veldig vondt, og jeg savnet min far. Vi hadde ikke mye penger, så jeg måtte ta ekstrajobber ved siden av skolen for å bidra økonomisk, sier han.
Lege var målet, men siden han ikke hadde karakterer til å komme inn på medisinstudiet her hjemme, dro han til Bordeaux. Det er et langt og krevende studium, at alt foregikk på fransk gjorde det ikke lettere for unge Nordvik, så han kom hjem igjen og valgte yrket han var født til: Støvsugerselger.
- Jeg gikk fra dør til dør.
- Og spurte om folk ville kjøpe støvsuger?
- Nei. Det jeg sa var: God dag, jeg kommer fra Electrolux. Vi er i distriktet akkurat nå for å vise fram vår siste modell, og lurte på om vi kunne gjøre en avtale om å komme tilbake for å demonstrere den seinere.
- Smart. Du nevnte aldri ordene kjøp og salg?
Nordvik rister på hodet.
- Aldri. De fleste sa at de ikke trengte en støvsuger, de var godt fornøyd med den de hadde. Hvis det var en ny Miele, var det ikke noe poeng for meg å fortsette. Men hvis de hadde en gammel Volta, Nilfisk eller Hoover, kunne jeg vedde med hvem som helst på at de kom til å kjøpe ny støvsuger samme kveld. Så jeg ga dem beskjed om å støvsuge teppet før jeg kom tilbake. Så kjørte jeg min splitter nye Electrolux, med teppebanker og alt mulig ekstrautstyr, over det samme teppet. Etterpå tømte jeg posen og laget en, to, tre, fire hauger med støv på gulvet. He- he. Ekstremt effektivt, og de var alltid helt i sjokk.
Han solgte mange støvsugere på den måten, men å gå fra dør til dør for å lage avtaler var både tidkrevende og tungvint. Så han tok telefonen til hjelp.
- Spesielt i Oslo var det gunstig. Det som var av salg, var begrenset til østkanten, og det var alltid på avbetaling. Jeg mente det måtte være et marked i vest, og ringte på alle nummer som begynte med 14, fra bokstaven A og utover. Slik kunne jeg selge ti støvsugere hver kveld, og i motsetning til tidligere var det her alltid cash, sier han.
Sentralt hos Electrolux skjønte de ingen ting og tilbød ham stilling som distrikts- og områdesjef, mens Nordvik skjønte at han hadde et naturgitt talent for salg. Men han ville ikke selge støvsugere resten av livet, han ville selge større ting. Etter å ha jobbet som eiendomsmekler for andre selskaper, åpnet han Nordvik & Partners i 2002. Siden har det stort sett gått en vei. Oppover.
Glatte, sleipe og tilbakeholdne med informasjon.
Slik oppfatter mange boligkjøpere eiendomsmeklere. Påstanden stammer fra en undersøkelse gjort av TNS Gallup på oppdrag fra Forbrukerrådet tidligere i år.
Nordvik er ikke overrasket.
- Det skyldes at det har vært en del useriøse folk i bransjen. Folk som har tatt snarveier. Meklere har, i likhet med mange andre bransjer, rett og slett ikke vært helt renhårige.
- Men nå er alt bare bra?
- Ja. Undersøkelsen du snakker om er gjort over lengre tid. Lovverk og restriksjoner har gjort at de fleste håpløse meklerne er forsvunnet. At bransjen har hatt et dårlig rykte, skyldes disse såkalte supermeklerne som lar seg avbilde foran feite biler med champagnekorken i hånda. Hvis du går lenger tilbake, til slutten av åttitallet, var det en del meklere som virkelig var klin gærne. Da var det enorme champagneflasker og dealer i øst og vest. Sannheten er at de aldri egentlig har vært representative for meklerstanden. Det er alltid de verste tilfellene vi hører om.
Ingen kan beskylde Nils O.M. Nordvik for å være spesielt flashy. Fram til for to år siden kjørte han rundt i en Toyota Corolla 1982-modell som han kjøpte for 20000 og solgte ti år seinere for 24000. Nå forflytter han seg fra visning til visning i en bitte liten Smart-bil.
- Hvis en eiendomsmekler kjører rundt i en diger SUV, oppfattes nok det av mange som negativt. «Han tjener mye penger», tenker folk da.
- Men er det ikke også viktig for en mekler å vise at han faktisk tjener penger?
- Jo, det er det. Det viser at han er vellykket i jobben, at han kan det han driver med. Men det handler om å finne balansen. Hvis man kjøper en Louis Vuitton-veske, må det ikke stå Louis Vuitton over hele. Det blir bare vulgært.
Nordvik er også glad i pene ting. Han har Rolex i gull rundt håndleddet, og ingen av dressene hans er kjøpt hos Dressmann.
- Jeg er opptatt av kvalitet, og kvalitet koster. Men mens de andre gutta på kontoret kjøper sko til 1500 kroner som varer i trekvart år, kjøper jeg heller sko til fire tusen som varer i ti år. Frakken jeg har på meg i dag kostet 20000 kroner, men…
- Oj…
Nordvik nikker.
- Ja, det gjorde vondt. Men jeg har hatt den i fire år, og den er egentlig to frakker. Den har vannavstøtende lerretsstoff på den ene siden og kashmirull på den andre. Så når det regner, kan jeg vrenge den. Helt genialt! Den kommer jeg sikkert til å ha i femten-tjue år.
- Noen aktører i finanskretser er tilhengere av «Wall Street»-figuren Gordon Gekkos mantra «Greed is good», at grådighet er en nødvendig drivkraft for å holde hjulene i gang. Hva mener du?
- Jeg er helt uenig. Grådighet er aldri sunt.
- Men det må være drivkraften for noen meklere?
- Grådighet er noe jeg forbinder med meklere som solgte ti og ti leiligheter i slengen til spekulanter som ikke hadde penger. Som fikk dem til å tro at de kunne kjøpe og så selge dem like etterpå med stor fortjeneste. Jeg vil ikke nevne navn, og heldigvis tilhører det fortida. Jeg tror forresten det gikk ganske dårlig med meklerne som drev på den måten, også. Nei, å være grådig fører ingen steder hen. Man må jobbe for hver eneste krone.
Nordvik tenker seg om.
- Teorien om grådighet som drivkraft fungerer kanskje til en viss grad innenfor deler av finansbransjen, men innen eiendom går det ikke bra. En mekler skal og må være en mellommann. Det ligger i ordet. Han skal være både kjøperens og selgerens mann.
- Når man lever av provisjon, er ikke det nærmest umulig?
Nordvik rister på hodet.
- Det er vanskelig, men ikke umulig. Vi har en omsorgsplikt, så en mekler skal også ivareta kjøpers interesse, ved å forsikre om at alt er i orden. Samtidig skal han selvfølgelig prøve å få høyest mulig pris for selger. Det er det som er jobben min.
- Hva er de beste rådene du kan gi til kjøpere?
- Det er noen helt opplagte ting, som å finlese prospekter og alle vedlegg. Det er også viktig å hente inn så mange opplysninger som mulig og ta seg god tid. Folk bruker ofte altfor kort tid på visning. Ta deg god tid, snakk med mekleren, still spørsmål. Det er bedre å spørre ti ganger for mye, enn en for lite.
- Budrunden kan være ganske nervepirrende…
- Å ja, jeg vet det, avbryter Nordvik. - Jeg har kjøpt noen toromsleiligheter og nesten fått magesår når budet spratt fra 2 millioner til 2,35. Budrunder kan være et forferdelig stressmoment, men som mekler skal jeg drive prisen opp. Igjen handler det om å finne balansen.
Nordvik har selvsagt også noen råd angående budrunder. Som at man ikke avslører overfor mekleren hvor langt man kan strekke seg.
- Hvis du sier at du ikke vil gå lenger enn 3,1 millioner, er det stor sjanse for at du vil få leiligheten for det, men du kunne kanskje fått den for tre blank. Hold kortene tett inntil brystet.
- Flere tips?
- Tja. Hvis høyeste bud er 2,940, går du ikke til 2,950 - da går du til tre blank.
- Hvorfor det?
- Fordi folk ofte har satt en grense på et rundt beløp, som for eksempel tre millioner. Hvis du hadde gått til 2,950, ville den andre gått til tre - og du hadde enten mistet leiligheten eller gått over grensen din.
- Boligmarkedet er uforskammet bra nå, men hvor lang tid tar det før bobla sprekker?
- Er det noen grunn til at den skal sprekke, da? Riktignok er det kølsvart ute i Europa, og vi ser at noen aksjemeklere her hjemme har begynt å slite, men jeg tror ikke vi vil oppleve noen sprekk i boligmarkedet. Vi har god råd her i landet, vi har jobber alle sammen og vi kommer fortsatt til å ha lav rente i lang tid.
- Er ikke det slikt alle som lever av at bobla vokser og vokser er forpliktet til å si?
Nordvik ler kort.
- Vi boligmeklere snakker selvfølgelig opp markedet. Men vi kommer aldri til å oppleve et scenario lik 1988- 92 igjen, der vi hadde rente på 16 prosent. Det er jeg overbevist om.
Ding dong!
Det ringer på døra. Inn kommer Victoria og Merete, henholdsvis Nordviks yngste datter og hans kone. Merete jobber også i Nordvik & Partners. Når jobben din krever at du er tilgjengelig 24/7, er det greit å ha en partner som skjønner og kjenner arbeidsmetodene. Telefonen, som ligger ti-femten meter unna salongen, har ringt i snitt hvert femte minutt siden vi ankom Bygdøy.
- Det er en livsstil, og jeg tror man til en viss grad må ha et slags medfødt gen for å trives i denne bransjen, sier Nordvik.
- Du har fire barn med tre forskjellige kvinner. Har det hendt at deler av familielivet er blitt ofret til fordel for jobben?
- Jeg håper ikke det. Jeg tror jeg har klart å kombinere begge deler. Men en gang fikk jeg en tegning av min eldste sønn. Den viser alle ungene bak i bilen og meg ved rattet - med mobilen på øret. Ok, tenkte jeg. Dette er meg. Det er slik barna mine ser meg. Så den rammet jeg inn, hang på veggen og skammet meg hver eneste gang jeg så på den.
Hadde dette vært en helt vanlig dag, hadde Nordvik hengt fra seg dressen i det øyeblikket han var innenfor dørene hjemme. Dress er arbeidsantrekk, et nødvendig onde, fritid er shorts, t-skjorte, joggebukse - eller onepiece, en slik sparkebukse for voksne.
- Jeg har brukt onepiece på jobb også, jeg. Hvis det er fredag, og jeg vet jeg ikke skal ut på visninger, hender det jeg tar den på. Det er viktig å ha det litt moro på jobben. Ved siden av hardt arbeid, tror jeg at trivselsfaktoren er helt nødvendig for å oppnå suksess.
- Hvordan takler du stresset som følger med jobben?
- Jeg har mine metoder, sier han og smiler.
Femten år. Det er så lang tid Nordvik trengte på å overbevise seg sjøl om at den katolske kirken var det riktige stedet for ham. Han vokste opp i et kristent hjem, ikke pietistisk, snarere gladkristent. Unge Nils gikk i Ten Sing med sambygdingene Viggo Sandvik og Dag Kolsrud, og mistet aldri sin barnetro. Men det var først etter utallige turer til Italia han skjønte at tung røkelse, staselige prosesjoner og stille bønn i gamle, dunkle kirkerom var det riktige for ham.
- Jeg konverterte den 21. desember for to år siden. Før det hadde jeg gått på kurs, og da skjønte jeg hvor lite jeg egentlig kunne om kristendommen - til tross for min oppvekst. I protestantismen kan man får inntrykk av at det bare handler om himmel eller helvete, om enten-eller, mens det i den katolske er større rom for nyanser og større forståelse.
- Hvor aktiv er du i kirken nå?
- Jeg bruker den ganske ofte. Hvis jeg ser at jeg ikke har noe på blokken mellom klokken elleve og tolv, stikker jeg ofte innom formiddagsmessen i St. Olavs kirke. Den varer i 25 minutter, og der finner jeg rom for stillhet. Det blir et meditativt pauserom i en hektisk hverdag. Alle burde prøve en katolsk messe. Det gir ro i sjelen.
Det er også andre ting Nordvik gjør for å slappe av.
- Jeg er veldig glad i å lage mat og veldig opptatt av hva jeg spiser. Her går det utelukkende i økologisk mat. Jeg skyr e-stoffer og annet svineri som pesten, sier han og drar fram eksempler på eksklusive, men «riktige» matvarer. Potetchips laget av økologiske poteter, stekt i økologisk olje; karbonadedeig laget av argentinske kalver; ristede, salte mandler - til femti kroner for en bitte liten pose.
- Blir det ikke fort veldig dyrt?
- Hvis man er mange, blir det nok det. Men ikke når vi bare er tre.
- Du har vel uansett råd til det…
Nordvik trekker pusten. Dypt. Slipper den sakte ut igjen.
- Alt dette med at jeg tjener så mye penger nå, det betyr egentlig ingen ting.
- Ikke?
- Nei. Før jeg startet Nordvik & Partners var jeg så godt som blakk. Fra barndommen vet jeg også hva det vil si å ha dårlig råd. Jeg vet ærlig talt ikke om jeg hadde vært mindre lykkelig om jeg hadde sittet på Gjøvik i dag. Penger er ingen drivkraft for meg. Nei, overhodet ikke, sier han.
Hvorfor jobber han da så mye? Hvorfor er han så tilgjengelig? Men så skjer det igjen. Han fortrekker ikke en mine. Beveger ikke en muskel. I ansiktet hans er det ingen ting som avslører noe annet enn genuin oppriktighet. Stemmen. Rytmen. Toneleiet. Stemmen. Rytmen. Toneleiet. Det oser troverdighet.
Og så, plutselig, er det over igjen. Nordvik smiler lurt.
- Man blir ikke lykkeligere om man tjener seks millioner enn om man tjener to.•
eal@dagbladet.no
Anbefal artikkelen via e-post
Anbefal artikkelen via mobil
Skriv ut artikkelen