ANMELDELSE: Torfinn Sars befinner seg i slutten av trettiåra og gjør et forvirret stopp: For hva har egentlig skjedd i livet hans?

Ikke all verden, skal det vise seg.

Ensom ulv

Livet har i liten grad gått inn på Torfinn. Barndommen skled unna i pendlingen mellom sekstiåttermorens kjellerleilighet, og mormorens herskapelige Frogner-residens. Torfinn fikk to gode venner, og mistet dem igjen. Senere tar han noen jobber og slutter i dem. Han forelsker seg, og det glir over.

Ingenting bringer ham ut av fatning, selv ikke at en ukjent far dukker opp. Torfinn fortsetter  bare å flyte med uten å føle seg hjemme noe sted, uten å forstå omverdenes koder og forventinger.

Som voksen tar Torfinn sine daglige byvandringer, og etter hvert presser noen erkjennelser over livet seg frem i ham:

«det hadde alt sammen bare vært luft, bare vindpust som hadde streifet ham, uten noe tyngde eller substans.»

Litt seig stil

Borg har en særegen, gammelmodig stil. Fortellerstemmen inkluderer et «oss» og «vi», og stiller stadig spørsmål, som: «Tør vi anta at de hadde kommet seg over sjokket?»

En sans for det solstadsk underspilte, og lange, ofte småmorsomme setninger, preger boka. Stilen er gjennomført og speiler Torfinns livsoppfatning, der alt synes like viktig, eller snarere, uviktig.

Dette gir teksten en viss monotoni; det går stort sett i samme duren. At omstendeligheten i boka er en del av stilen, hjelper ikke leseren.

Avslutningen er derimot vakker og løfter denne romanen om en litt hjelpeløs kar som forbløffet betrakter det uforståelige livet.