ANMELDELSE: Hvem er egentlig Jens Stoltenberg? Da journalisten og forfatteren Thor Viksveen satte seg ned for å finne svaret, hadde ennå ikke det utenkelige skjedd. Det som forandret alt.

Han antyder hva som var hans opprinnelige prosjekt i første kapittel av boka, som han kaller et portrett, ikke en biografi.

Han siterer søsteren Camilla Stoltenberg: ««Det er ufattelig at en så snill mann kan bli statsminister.» Da får vi finne ut hvor snill han faktisk er», skriver Viksveen og gir dermed håp om at slemme-Jens vil tre fram på de neste sidene.

Nytt kapittel

Da blir leseren skuffet. Manuset var nesten ferdig, og forhåndsreklamen lovet et kritisk og ikke bare flatterende portrett av en konfliktsky og pragmatisk administrator som var mer opptatt av resultater enn av ideologi. Med andre ord, en dom vi kjenner igjen fra aviskommentarer, og som Stoltenbergs kritikere både i opposisjonen og egne rekker liker å gni inn når anledningen byr seg.

Men så kom 22. juli. Boka fikk i all hast et nytt kapittel, og på vaskeseddelen heter det nå: Han gikk fra å være statsminister for Arbeiderpartiet til å være en statsmann for hele nasjonen.

Det er umulig ikke å ha en så dramatisk hendelse i bakhodet når Viksveen skriver om Stoltenbergs politiske liv før 22. juli. Forfatteren er nesegrus i sin beundring av Stoltenbergs opptreden etter terroranslaget, men det er lite i boka fram til da som peker mot en slik handlekraftig statsmannsrolle. Det er en altoverskyggende svakhet.

Flere anonyme kilder

Det skal godt gjøres å finne nytt stoff om en av nåtidens mest omtalte nordmenn. Jens Stoltenberg har levd mesteparten av sitt liv i offentligheten, og vi kjenner de utvalgte historiene fra privatlivet og hans vei til toppen. Viksveen har hatt flere samtaler med hovedpersonen selv uten at det gir ny innsikt. Stoltenberg er heller ikke sitert direkte, så vi kan bare gjette hva hans egentlige bidrag har vært.

Viksveen går likevel langt i å snakke på vegne av Stoltenberg om det rødgrønne prosjektet. Det er kjent at Stoltenberg var skeptisk og holdt døra oppe for samarbeid med sentrum, ikke minst KrF. Den døra er stadig på gløtt, men når Viksveen hevder at Stoltenberg hadde foretrukket KrF framfor SV helt fram til det siste, ville det vært interessant å vite om det er forfatterens analyse eller Stoltenbergs. Det siste ville vært oppsiktsvekkende. Det er nemlig feil.

Boka er nødvendigvis bygget på flere anonyme kilder. Viksveen antyder at de er sentrale, men gjør ingen forsøk på å skille tydelig mellom kilders og egne meninger. De åpne kildene er hovedsakelig aviser og bøker, men heller ikke her er forfatteren presis. Han siterer kommentarer uten å oppgi verken avis eller avsender.

Grenser til irrelevant

Et portrett av Jens Stoltenberg skrevet før 22. juli grenser til irrelevant. Det er bokas store problem. Egenskaper Stoltenberg tidligere er kritisert for, framstår i det lyset som en styrke og en forklaring på hvorfor han kunne innta en samlende rolle. Kompromissvilje er et tveegget sverd. Det har ført til beskyldninger om politisk pragmatisme og beslutningsvegring, men det må også sees som et middel til å nå et langsiktig mål.

Det er naivt å tro at Stoltenberg bare er snill. Når Viksveen mener det ikke er dokumentert at Stoltenberg spilte en aktiv rolle i maktkampen med Thorbjørn Jagland, er det misvisende og en mangel i portrettet. Noen av hans støttespillere var riktignok utålmodige, men Stoltenberg ventet som alltid til tiden var inne. Han velger sine slag med omhu, uten å skjele til kommentarer fra sidelinjen. Det har av og til vært hans svakhet, men i det lange løp har det sikret ham makt. Pragmatisme kan være et fint ord for kynisme.

Viksveen konkluderer med at Stoltenberg etter 22. juli er styrket i sin overbevisning om at han ennå har mye ugjort i norsk politikk og avviser spekulasjonene om en internasjonal karriere. Det høres ut som noe Stoltenberg kunne ha sagt høsten 2011. Men dukker det opp en toppjobb, er det nok bare å ringe.