FILM: Vi befinner oss i Toledo, sør for Madrid, i 2012. Den anerkjente plastiske kirurgen Robert Ledgard (en svært god Antonio Banderas) har utviklet en type genmanipulert menneskehud som ikke brenner. Han foreleser for sine forskerkolleger og møter en viss motstand, av etiske grunner.  

Hjemme i villaen har han en privat klinikk, der den vakre kvinnen Vera (Elena Anaya) er innestengt på et rom. Det er tydelig at Robert er en velstående og høyt begavet vitenskapsmann som eksperimenterer i forskningens yttergrenser, men hvorfor? Hvem er denne vakre kvinnen?  

De neste to timene gir en rekke syke svar på dette spørsmålet. Det vil si, hvem kan avgjøre hva som er sykt? Og innenfor dette genmanipulerte hybridproduktet av en skrekkfilm, hvem kan bestemme hva som er vellykket?  

Mistet kona

La meg forsøke å dissekere Pedro Almodóvars medisinske horror-melodrama, «La piel que habito», løst basert på en fransk roman av Thierry Jonquet. Robert er en distingvert lege, men han bærer på en stor sorg: Han mistet kona i en brann for tolv år siden. Nå forsøker han på sitt vis å gjenskape det han har tapt, men det skjer via omveier og snarveier som ikke alltid er like overbevisende.

Almodovár inviterer til at vi skal bry oss om Robert og Vera som psykologiske karakterer i en thriller. Deretter går han tilbake i tid for å forklare bakgrunnen, og det er her han går seg delvis vill i egen sjangerlek. En mann utkledd som tiger dukker opp uanmeldt. En voldtekt finner sted. Den innestengte Vera har sine egne planer. En annen kvinne med mentale problemer lar seg forføre, før hun begynner å skrike og besvimer av et dask på kinnet. Når hun våkner, tror hun at hennes redningsmann har voldtatt henne, samtidig som redningsmannen kidnapper en relativt uskyldig kar og lenker ham til en steinvegg à la «Greven av Monte Cristo», med påfølgende medisinske eksperimenter.  

Tidvis gripende

Almodovár har for vane å dynke sine filmer i melodramatiske virkemidler. Han kvinneskikkelser bryter stadig ut i gråt, de handler i affekt og den ene vendingen i plottet er gjerne mer skrudd enn den forrige. Ofte fungerer dette utmerket, men i «Under huden» underminerer han sitt eget drama.  

I likhet med Vera, er filmen utsøkt vakker, men bare tidvis gripende. Det handler om identitet, underkastelse, kjønn og i hvilken grad man kan manipulere den menneskelige natur og skape verden i sitt bilde, men jeg forlater kinosalen skuffet over at Almodóvar til dels ødelegger sitt eget kunstverk med skurrende påfunn og enkle løsninger.