FILM: Det fineste ved «One Day» er at den føles så livsnær. Og at den setter måten vi forteller kjærlighetshistorier på, i relieff.

I populærkulturen følger de store romansene den velprøvde spenningskurven som antikke greske tragedier og Hollywood-sjangre har felles: En introduksjon av en konflikt følges av en bratt stigning mot en konfrontasjon og et klimaks, fulgt av ny innsikt og en harmonigjenopprettende avrunding. Men slik er det jo ofte ikke.

Fomler

«One Day» får sin særegne struktur fra bestselgerromanen den er basert på. David Nicholls roman kikker inn i livene til Emma (Anne Hathaway) og Dexter (Jim Sturgess) på samme dag, 15. juli, i tyve år. De møtes på avgangsfesten på college. Hun er rakrygget og rappkjeftet, men med en myk kjerne, han er en velstående laps med glimt i øyet som er fullt klar over sin egen uimotståelighet.

Gjennom å sjekke hvordan det står til med dem med et års mellomrom, lar forfatteren og filmskaperne oss følge de to gjennom romantiske og profesjonelle opp- og nedturer, mens de fomler med å finne ut at det egentlig er hverandre de vil ha.

Ingen vollgraver

Det er noe anti-mirakuløst over Emmas og Dexters kjærlighetshistorie. Den minner om at lite i livet kommer seilende helt av seg selv. Det må villes, jobbes for. Ingen vollgraver står i veien for disse to.

Når de har problemer med å finne sammen, er det på grunn av frykt, misforståelser, mistenksomhet og dårlig timing.

Egen rytme

Regissør Lone Scherfig har utviklet en egen rytmesans gjennom erfaringen fra danske dogmefilmer som hun nå tar med seg inn i mainstreamfilmen. Som i «Wilbur Wants to Die» og «An Education» holder hun melankolien i sjakk med sin formmessige letthet.

«One Day» er likevel den enkleste filmen av de tre. Og skildringen av Dexters år som overfladisk programleder med krampekult språk, som døyver tomheten og selvforakten med kokain og løsaktige kvinnfolk, er unødig krass og moraliserende.

Vanlighet

På den ene side skaper det en skjevhet at Sturgess gjør Dex såpass overfladisk og usympatisk: Den lille, stadige veikheten gjør at Hathaways Em fremstår som en sterkere og varmere skikkelse.

På den andre side er det noe tiltalende ved at man i denne fortellingen ikke trenger å være heroisk for å være noens store kjærlighet.

Nettopp vanligheten er både en styrke og en svakhet. Emma og Dexter er troverdige. Dessverre er de ikke spesielt interessante. Ingen sier eller gjør noe spesielt oppsiktsvekkende i «One Day». Men elske, det gjør de. Kanskje det er nok.