Selvsagt kan nesten alt gå galt i Myanmar. Nesten ingen vet eller har praktisert demokrati der før. Det er et av Asias fattigste land. Selvsagt kan det gå galt i et land hvor militæret har dominert alt.

Men det er ikke det viktigste spørsmålet. Det egentlige spørsmålet er om vi har råd til å vente? Den norske Burmakomité ber meg om å ikke gå for raskt i Dagbladet 9. november. Jeg mener vi bør hjelpe og være positive nå. Forbrytelsen vil ikke være å håpe på og støtte opp om forandringen. Forbrytelsen vil være ikke å gi den hjelpen de ber om.

Det mest slående inntrykket i Myanmar er stoltheten. Stolte generaler med tiår i hæren som nå vil ha demokrati. Stolte journalister som kan stille kritiske spørsmål. Stolte folk i gatene som føler at Myanmar går gjennom en fantastisk historisk endring. Utenfor Myanmars dørstokk mangler det ikke på kynikere som spør om landets endringer er store nok eller går raskt nok. Men landets egne innbyggere er ikke i tvil. Dette er forandringer de har drømt om.

Også Aung San Suu Kyi forteller om endringene. I huset ved innsjøen i Rangoon møter hun meg og sier hun har tillit til presidenten. De siste åra har hjemmet vært hennes fengsel. Nå tror hun på demokrati. President Thein Sein ønsker samarbeid og støtte til fornuftig og miljøvennlig vannkraft, samt teknologi for olje og gass. Norske turister og investeringer ønskes velkommen. Det samme med norsk hjelp til å bygge et demokratisk statssystem.

Hva er det som har skjedd? Jeg tror generalene har sett hvor langt Myanmar ligger bak nabolandene. For noen tiår siden var Myanmar rikere enn Kina. I dag er gjennomsnittsinntekten i Kina seks ganger høyere. Skal folk komme seg ut av fattigdommen må landet åpnes, politiske fanger settes fri og vanskelige spørsmål stilles til ministrene.

Men selvsagt er det mye som ikke er gjennomført. Det er fortsatt politiske fanger i Myanmar. De etniske konfliktene er ikke løst. Og det er en lang vei å gå til et varig, stabilt demokrati.

Spørsmålet er om vi bør vektlegge det som ennå ikke er gjort, eller om vi kan inspirere til videre handling. Myanmar er et land med fantastiske muligheter hvis det nå går inn i en periode med økonomisk og sosial framgang.

Det kan gå tjue år til neste gang landet ber om hjelp til utvikling. Det er nå de vil ha norsk støtte til helse, utdanning og miljøtiltak. Bare på den måten kan den nye regjeringen vise folket at demokrati ikke bare er en god styreform, men faktisk gjør livet bedre for folk flest. Vi bør gi dem det de ber om.