ALBUM: Fire norske band, noen mer inspirert av folkemusikk enn andre, men alle med en fot i countrymusikken. Kan vi driste oss til å¨tro at det i høst er en ny vår for norskspråklig, rocka tradisjonsmusikk?

Valdres

Staut fra Valdres solgte 10.000 eksemplarer av sitt sjøltitulerte, kritikerroste debutalbum.

Det er et imponerende tall i en bransje som sliter med å få folk til å betale for åndsverk. «Eigarlaus» er ikke dårligere, og bærer preg av et band som er blitt vel ett år eldre, med seks medlemmer som har vel ett år mer erfaring.

Og — de finsliper uttrykket sitt, uten å gi avkall på folkemusikkinspirasjonen. Produsent Leif Johansen fortjener også honnør.

Hovedlåtskriver Ørnulf Juvkam Dyve fikk målprisen for Valdres i 2005, og han gjør på ingen måte skam på den her. Aktuell er han også, der han i «Kjære voldsmann» konfronterer både volds- og voldtektsmenn, fleinsoppselger og prest.

Også denne gang har Dyve satt tekst til en Steve Earle-låt, nå er det «Steve's Last Ramble» som er blitt til «Ranglefant».

Det forteller oss at vi har å gjøre med et band som er sjangerbevisst.

Staut framstår som en miks av Odd Nordstoga, Vamp, Hellbillies og Vømmøl Spellmannslag, samtidig som de er seg sjøl. Måtte disse staute karene komme langt!

Telemark

Fra Telemark kommer Ni Liv med musikk de sjøl kaller telemarkana, etter det amerikanske americana —  en miks av rock, countryrock og visepop.

«Langhelg» er spilt inn så godt som live i løpet av, nettopp, en langhelg og er fjerde album etter at Bygdabilly Band byttet navn til Ni Liv. Og det viser seg at navnevalget ikke er tilfeldig,

Krigshelten Jans Baalsrud er en fjern slektning av låtskriver, vokalist, gitarist og felespiller Jon Solberg, som avslutter «Langhelg» med en sang med utgangspunkt i den Oscar-nominerte filmen med samme navn om Baalsrud fra 1959.

Dessverre er «Hallo Gentlemann» det svakeste sporet på et album som ellers avdekker et Ni Liv sånn vi er vant til å høre dem, på godt og vondt — fra velanrettede sanger med pondus til forgjengelige og mer anonyme låter.

Best, også tekstmessig, er de låtene som skiller seg fra den mer anonyme countryrocken, som nedstrippede «Din mann» og fengende «Gamle venner». Det forteller kanskje noe om at det enkle ofte kan være det beste.

Gudbrandsdalen

Von er et noe mer rocka band fra Heidal, Sel og Otta i Gudbrandsdalen som følger opp debuten fra i fjor med «Mange veigjer».

Tekstene tar for seg hverdagslige problemstillinger. Spesielt treffsikker er tekstforfatter, gitarist og vokalist Ole Jonny Bekkemellem i «Gild kar», en ode til oss som ikke bruker tida til å løfte jern: «Flott fyr — 'n har nok altfor mykkjy fritid / Byggje kropp så fin / Eit syn. Sikkert æ det at det va'kje billigt! / Dyrt mæ steroid.»

Et tekstmessig høydepunkt er også «Frå son te far», der Bekkemellem viser at han kan kunsten å sjonglere med ord uten å ty til klisjeer. Dessverre er ikke «Mange veigjer» like spennende musikalsk.

Tvert imot tar ikke musikken så altfor mange veigjer, men holder seg innenfor den mer bredbeinte rocken med et anstrøk av sørstatsrock a la Allmann Brothers Band.

Melodiene til vokalist og gitarist Geir Sletten er i overkant enkle og produksjonen til Alf Magne Hillestad byr på få overraskelser. Noen enkle grep kunne løftet dette albumet opp fra et liv i det gjennomsnittlige.

Von spiller på Herr Nilsen i Oslo i kveld, fredag 11. november.

Ørsta

Crashville kommer fra Ørsta, og er mye nærmere countrymusikken og countryrocken enn noen av de tre bandene over, samtidig som de flørter med dansemusikken.

Mye tyder på at disse gutta har stått på hjørnet og smyglytta når et annet band fra Ørsta har øvd, for det er veldig mye ved Crashville som minner om Utkant-Norges favoritter både live og på plate, storselgerne Vassendgutane.

«Fyrste reis» er ikke helt uten lyspunkter, men du må leite. «Stjerneklart» er for eksempel en fengende, riffbasert countryinspirert rockelåt om sjømannslivet. Men tekstene er for svake, og det klinger ikke så bra heller. «Fritid» har for dessuten en detaljrikdom som går Karl Ove Knausgård en god gang: «Ej starta dage på Statoil / med gratis kaffe / sjekka dekka før ej fær / og peila olje». 

Best er avsluttende «Vill og galen (i 30 år)», som med enkle grep forteller en historie mange 30-åringer vil kjenne seg igjen i.

Men — det første Crashville må gjøre er å frigjøre seg fra sine sambygdinger og søke sin egen stil.