ALBUM: Ti måneder etter den salgsmessige triumfen «Violeta Violeta Volume I» er oppfølgeren her.

Låtene har garantert den mest ihuga fansen stiftet bekjentskap med gjennom liveversjonene som har versert på nettet etter bandets Øya-konsert i sommer, hvor plata ble fremført i sin helhet.

Men nå kan man også bryne seg på studiovarianten. Historien om faren og den bortførte datteren ruller videre i stort tempo — musikalsk er det i ennå større grad enn oppfølgeren litt opp og nedturer.

Grovt sett er det en mer til beinet rockeplate enn forløperen. De mer orkestrerte arrangementene er ryddet til siden til fordel for et mer gitartungt lydbilde.

«I ett med verden» setter standarden med høyt tempo, rullende traktorbass, et umiddelbart refreng og pistrete gitarer. Radiosinglene «Tusen draper regn» og «Drøm videre Violeta» viser med stort hell at Kaizers Orchestra endelig mestrer å skrive enkle og ærlige rocklåter med en god bunt nerve.

Det sklir derimot ut i andre halvdel. «Gresk komedie» med Geir Zahl på vokal blir mer en stemningsbryter enn stor låtskriverkunst, mens febersyke «Faen i båten» blir i overkant hektisk og masete. «Far til datter» til datter skriver seg heller ikke inn blant Kaizers Orchestra mest fokuserte øyeblikk.

Da løfter det seg betraktelig på slentrende «Silver», selv om rappepartiet til Janove ikke behøver å gjentas med det aller første. 

I sum er «Violeta Violeta Volume 2» et måtelig vellykket hvileskjær som uproblematisk vil holde på momentumet til Kaizers Orchestra i et år til før finalen kommer. Da tåler man at det finnes litt kull mellom et par funklende diamanter.