Det begynte omkring 1980 i Danmark,

vi er jo alltid med på det verste! Det er 50/50-barna jeg snakker om. De ungene som på grunn av foreldrenes skilsmisse eller samlivsbrudd må forsøke å leve med å ha to hjem, og i tillegg ofte med foreldre som kommuniserer et godt stykke under standarden. I alle disse åra er jeg og mine kolleger daglig blitt spurt om denne ordningen «er god for barna», om barna «tar skade av det» og liknende. Spørsmålene avslører vel at de voksne egentlig vet utmerket godt at dette er en ordning som er oppfunnet for de voksnes skyld.

Det gjør den ikke nødvendigvis skadelig for ungene, men sikker kan man jo aldri være. Mitt svar har alltid vært at vi må avvente en grundig, kvalitativ forskning, som først kan få en slags sannhetsverdi når de første årgangene av delebarn er fylt 40. Først da kan de uttale seg nøkternt om de konsekvensene denne ordningen har hatt for deres liv, både følelsesmessig og eksistensielt. Denne forskningen er ennå ikke kommet. Inntil den gjør det, må vi se hva vi kan gjøre for at konsekvensene av en spaltet barndom ikke skal bli for destruktive.

Det faktum at deleordningen er blitt opphevet til lov i noen land og presedens i andre, bygger paradoksalt nok på en dobbelt psykologisk og juridisk påstand: At barn har behov for og krav på å ha to foreldre. Denne holdningen var helt sikkert velment da den opprinnelig ble formulert av de ekspertene som gir råd til våre politikere og embetsfolk. Men siden da er den blitt brukt og misbrukt i en ofte uskjønn blanding av kjønnspolitiske, juridiske og partipolitiske argumenter. Slik er det, og det skal jeg ikke anklage noen for. Det er sånn alle våre normer og tradisjoner oppstår. Dessuten er det jo generelt helt riktig at barn har behov for to foreldre.

I mitt arbeid møter jeg imidlertid så mange barn som vantrives fordi denne generelle sannheten presses ned over hodene på dem. På vegne av dem kunne jeg ønske meg at man utvidet denne sannheten med ett enkelt ord, slik at den ble: Barn trenger to kompetente foreldre. Denne kompetansen omfatter det som i alle familier - samboende såvel som skilte - er alfa og omega for barnas trivsel og utvikling; en konstruktiv relasjon og kommunikasjon mellom foreldrene. Dette kravet er det mange foreldre som ikke kan oppfylle mens de bor sammen - og sånn er det. Det må barna leve med, og det har de alltid måttet leve med. Når disse foreldrene tar konsekvensen og gir opp å leve sammen, blir det imidlertid plutselig ikke et spørsmål om deres ansvar for barna, men om deres rett til barna - en rett som loven gir dem uansett om de tar det ansvaret som følger med en rett eller ikke. Og nettopp dette er barnas største utfordring.

Denne utfordringen er helt klart en stor - ofte for stor - byrde for barn å bære, når deres skilte foreldre ikke kan finne en anstendig måte å kommunisere på. Men det er helt klart en stor belastning også for det flertallet av barn hvis foreldre finner ut av det.

Barndommen, relasjoner til foreldre, skole og så videre har alltid inneholdt utfordringer for barn, og ofte umenneskelige utfordringer. Det er ingen grunn til å være romantisk og drømme om den problemfrie barndommen. Det er derimot grunn til å advare når en byrde blir så allment akseptert og politisk korrekt at man glemmer omkostningene som den svakeste parten må betale.

En 12 år gammel jente oppsummerte det slik: «Mine foreldre bare flyttet fra hverandre. Det var jeg som ble skilt!» Nøkkelordet i denne problemstillingen er samarbeid, det vil si det faktum at barn samarbeider og tilpasser seg foreldrenes indre og ytre atferd. Det er de ofte ikke selv bevisste på før de kommer i puberteten, og selv da er det ikke alltid åpenbart.

Den følelsesmessige og intellektuelle utfordringen består i at halvparten av barna samarbeider rettvendt, det vil si at de følger foreldrenes dagsorden. Den andre halvdelen samarbeider speilvendt, det vil si at de ikke samarbeider i tradisjonell forstand, men er tilsynelatende i opposisjon. Om et barn samarbeider på den ene eller andre måten er ikke basert på bevisste valg.

Det er bare sånn for 12-åringen i denne familien, og ofte er det slik at to søsken samarbeider på to ulike måter, den ene rettvendt og den andre speilvendt.

Trine er seks år gammel. Foreldrene er skilt, og har det travelt med å gi hverandre skylden. Når det gjelder Trines liv slåss foreldrene om hver millimeter, uansett om det handler om grenser, lekser, sengetider eller deltakelse i den andre parts familiebegivenheter. Trine opplever seg selv som den egentlige årsaken til foreldrenes skilsmisse, gjør hva hun kan for å være snill og god, og får mye ros for det.

Ingrid er også seks år gammel, og hennes foreldre er akkurat like umodne som Trines. Men Ingrid klarer ikke å holde alle de negative stemningene ute. Hun kjemper desperat for ikke å skulle dra til pappa når det er pappas uke og til mamma når det er hennes tur. Ingrids atferd er et klart budskap til foreldrene om at de må finne en annen måte å håndtere skilsmissen på, og det har hun jo rett i. Hennes problem er at hun langsomt mister tilliten til voksnes visdom, og er derfor i opposisjon til alle voksne. Før eller seinere er hun en «sak» for PP-tjenesten, som gir opp familieterapi fordi foreldrene ikke vil være i samme rom. Dermed blir hun pasienten.

Johan er ni år gammel. Han pendler mellom sine to hjem, hvilket innebærer fire timers togreise. Hans mor og far har vidt forskjellige verdier som de ikke kan snakke om (de har ikke forsøkt!). Johan er snill og god, men har dessverre problemer med å konsentrere seg på skolen, der de er begynt å snakke om en utredning. Hans problem er helt enkelt at han mister seg selv på de ukentlige reisene, og dermed mister han også evnen til å lære. For hans mor er dette ikke viktig, men hans far er dypt bekymret over hans innlæringsproblemer. (Mor har mange penger og far har en akademisk utdannelse).

Eirik er ti år gammel. Han har samme problem som Johan, men takler det helt annerledes. Han nekter å besøke sin far, med begrunnelsen at fars nye partner er en heks. Han er bare ti år gammel og kan selvfølgelig ikke innkalle sine foreldre og sine lærere til et møte, der han kan si: «Jeg vet godt at dere alle sammen tror at jeg er umulig. Det er jeg ikke. Det er livet mitt som er umulig. Jeg er tvunget til å flytte mellom to hjem hver uke, som har vidt forskjellige holdninger og verdier. Hos moren min får jeg spille på pc-en så mye jeg vil. Hos faren min skal jeg helst ikke det. Jeg skulle ønske at mine foreldre kunne snakke sammen, men det tør de ikke. Jeg er lei av at det er meg som skal være modig og diplomatisk, så nå går jeg inn på rommet og spiller pc-spill til dere har funnet en løsning!»

Med vår nåværende konsensus unngår vi ikke at barna kommer i disse ekstremt vanskelige situasjonene, men det er mye vi kan gjøre for at de skal få det bedre. Noe av det viktigste man kan tilby mennesker i nød er anerkjennelse. Det betyr litt forenklet sagt et budskap som uttrykker at man har sett den andre personen og har empati for vedkommendes situasjon.

Det betyr at når et delebarn har tendens til å være ute av balanse, når det ankommer eller skal dra, så kan foreldrene si: «Jeg er lei for at det er så vanskelig for deg å flytte hele tiden». Med dette utsagnet i ørene blir livet plutselig mulig, også selv om det ikke er perfekt.

Men utover alle de vanskelige situasjonene og individuelle reaksjonene som plassen ikke tillater at jeg kommenterer, har jeg et generelt forslag:

Jeg vil gjerne oppfordre alle foreldre med delebarn til å feire barnas enorme innsats minst to ganger i året. Hvis man kan gjøre det i fellesskap er det naturligvis optimalt, men det fungerer også hvis begge parter gjør det hver for seg. Om det blir en tur i byen for å spise pizza eller noe helt annet, er ikke viktig. Det aller viktigste er at den voksne på et tidspunkt hever glasset og sier: «Din mor/far og jeg gjorde livet ditt vanskelig da vi flyttet fra hverandre. Jeg vet godt at livet ikke er sånn som du helst ville hatt det. Derfor vil jeg gjerne si takk til deg for at du bruker så mange krefter på å bøye deg for våre beslutninger. Det betyr mye for meg! Takk, min venn!»

Foreldrenes sedvanlige forsøk på å kompensere for sin dårlige samvittighet utvikler seg som regel til å bli en ekstra belastning for barna. Bare på denne direkte, verbale måten kan man fjerne barnas skyldfølelse og løfte deres sjel, så de har energi til ennå et halvt år på de voksnes premisser.•