Adil Khan forlater hardt høstlys og frostrøyk idet han går inn på «The Broker» i Bogstadveien i Oslo - en brun hule med majestetiske lysekroner, mørkt treinteriør og fransk eleganse.

Klassisk antrukket i trenchcoat og svarte bukser sklir han inn i omgivelsene som om det skulle vært et filmsett.

Han beklager «så meget» at han er sein, og detter galant ned på en stol. Scenen er langt fra hip hop. Danse-Adils halsbrekkende stunt ville ikke passet inn her.

Adil ble Danse-Adil i 2006, da han vant «Dansefeber» på TVNorge. Etter seieren kom tilbudene strømmende: West Side Story, Nøtteknekkeren, Spring Awakening, @lice og Jungelboka. Han ble bedt om å synge for Obamas søster og dømme «Norske Talenter». Adil tok imot. Med åpne armer. Men han ville alltid ha mer. Til slutt sa det stopp, og skuespilleren gikk inn i en depresjon.

- Jeg hangler litt, sier Adil.

Vanligvis er han flink «med tran og sånt». I det siste har han ikke fått tatt tran. Vitaminene og søvnen har også uteblitt.

- I premiereuka rakk jeg ingenting.

Intervjuer hele tida. Tidlig opp for å være på radioen. I dag har han allerede vært på 13 intervjuer.

- 13 var kanskje en overdrivelse, men det er i hvert fall mange, sier han.

- 13 er lykketallet mitt. Det var sikkert derfor jeg sa det, legger han til med et tvetydig smil.

Det er tv-serien «Taxi» som har hatt premiere. NRK-thrilleren om det korrupte drosjemiljøet i Oslo, der Adil spiller hovedrollen. Det er norskpakistanerens debut som filmskuespiller. Serien har fått gode seertall. Positiv respons. All grunn til å være fornøyd.

20 minutter før premieren delte Adil sine innerste følelser med massene - i et innlegg på bloggen sin;

«Jeg gleder og gruer meg, uka har vært fylt med blandede kritikker - noen elsker alt ved serien og syns jeg gjør en god jobb, mens andre finner tusen feil og mener jeg er helt på bærtur. Jeg vet ikke.»

- Det virker som folk har likt det, sier han nå, dagen etter at andre episode er vist.

- Det finnes andre meninger også, men sånn er det jo.

- Nei da, jeg er strålende fornøyd.

Han skjønner at oppsummeringen virker ambivalent, og unnskylder det med en gammel fiende - seg selv.

- Jeg er verdensmester i å være selvkritisk.

Adil forteller at han har lett for å henge seg opp i «ting og tang». Når det gjelder Taxi, presiserer han kjapt at de negative tankene ikke har noe med serien som helhet å gjøre. Den synes han har blitt «veeeeeldig bra». Det er bare ham selv tankene gjelder. Og hans eget «utviklingspotensial som skuespiller».

- Men jeg kan ikke «blame» meg selv. Til å være første gang tror jeg det er greit.

Ikke misforstå. Adil jobber aktivt med og mot selvkritikken nå.

- Jeg skal lære meg å leve nå. I nuet, altså.

Han er lei av å snakke om fortida. Dansingen han har sluttet med, og depresjonen som kom etterpå. Den vanskelige barndommen med en far som krevde for mye og nektet ham å danse. Mobbing på skolen og livet som annerledes.

Men han er glad for å ha fått det ut. I media. Da han var dommer i «Norske Talenter» på TV2, var det én million mennesker som så på ham i hvert program. Mange av dem så opp til ham.

- Jeg ville gi dem et realitetsbilde. Det var mange som trodde at alt med «Dansefeber» gikk på skinner. Det gjorde det ikke.

Når folk kritiserer ham for å ha deltatt i et realityshow, blir han provosert.

- Du står der foran et dommerpanel som er ute etter å finne feilene dine. Det kostet meg familieintriger, rasistiske angrep, blod, svette og tårer.

Adil danket ut 6000 stykker fordi han var best til å danse. Han synes det er noe annet enn å drikke seg til kjendisstatus på «Paradise Hotel». Han vil at de som får medieoppmerksomhet skal ha jobbet for det. Når de får det, vil han at de skal ha noe å si.

Adils burger med ost begynner å bli kald. Han reiser seg for å finne ketsjup til pommes friten, og spør høflig om å få litt ekstra krydder. Han setter seg igjen.

- For min helse og mitt hode er det søren meg på tide at jeg begynner å gi litt mer faen. Det ordner seg, liksom.

- Jeg må bli litt mer sånn, legger han til etter en stund.

Adil ser det ironiske i at han også nå virker selvbebreidende.

Han gjorde i hvert fall «sitt beste» under Taxi-innspillingen. Med det mener han at han gjorde alt som sto i sin makt for å yte maksimalt hele veien.

Det er sånn han alltid har jobbet. Da han vant «Dansefeber» på TVNorge i 2006, fikk han større behov for å bli «bedre, bedre, bedre». Heddapris-nominasjonen for innsatsen i Jungelboka på Det Norske Teatret hadde samme effekt.

Han vil snakke litt om depresjonen likevel. For den var en oppvåkning.

Det var en kamerat som satte ting i perspektiv. «En sånn type kamerat som er der uansett. Hvis du ikke ser ham på en stund og møter han igjen, er det som om det var i går likevel. Alle har en sånn kamerat.» Adil fikk kameraten da han var 15. Før det var det ingen.

- Han sa ting jeg hadde hørt før, men det kom fra en person jeg har sett være nede. Og som kom ut av det. Det gjorde det mer troverdig for meg.

De snakket om at indre lykke ikke kan baseres på flyktige prestasjoner.

De snakket om hvor stort universet er, og hvor komisk livet er. For komisk til å bli tatt seriøst.

- Men du kommer ikke til å få meg til å si at jeg har gjort noe «dritbra». Det skjer ikke.

Da regissør Ulrik Imtiaz Rolfsen roste ham den første gangen, tok han det til seg. Det skjedde da Adil spilte Mowgli i Jungelboken.

- En av apene, Nicolas Gundersen, fortalte det - at Ulrik skulle komme for å se forestillingen.

Adil hadde vært fan av regissøren lenge og «satte inn sjettegiret».

- Jeg leverte min beste forestilling noensinne fordi han var der, sier Adil.

Da showet var over, møttes Ulrik og Adil bak scenen.

Ulriks respons var at «han digga det på en måte». Han ville gjerne jobbe sammen med Adil.

Regissøren bak filmer som «Den siste revejakta», «Varg Veum Bitre blomster» og «Izzat» ville at Adil skulle prøve seg som filmskuespiller.

- Det betydde mye for meg. Det var stort.

Men da Adil gikk fra teatret den kvelden, tenkte han;

- Jeg har hørt den setninga før, for å si det sånn.

Med teatralske bevegelser og tilgjort stemme framfører han noen av de vanligste tilbudene: «Ta en kaffe en dag?» «Ta en øl en dag?» «Du må dra på den auditionen.» «Du burde ringe det castingbyrået».

- Det er så overflatisk. Du er i en auditionsetting hele tida.

«Chit chat» er det verste han vet. Han synes det er synd at «skills og talent» ofte har mindre å si enn bekjentskaper. Han er lei. Og han er redd for å miste seg selv i det.

- Det jaget der, sier han med hevet pekefinger.

- Det orker ikke jeg å bli sugd inn i. Det ødelegger meg.

Folk har sluttet å be ham med på den ølen. Adil går alltid hjem. Hjem i utvidet forstand.

- Jeg har revet opp noen råtne røtter og funnet min base. Jeg må være «connecta» med meg selv.

Og han må ha bra folk rundt seg. Folk som tar ham for den han er. De som er bra for Adil nå er «hun som var lesbisk i går» og «han som ble begravet i går». I tillegg til «skurken». Og han som regisserer dem - Ulrik.

- Taxi har gitt meg mine første pakistanske venner.

De er mye sammen. Og de har mye til felles.

- Det er ingen av oss som har gått på Statens (Teaterhøgskolen), men vi har levd litt og følt på ting. Vi er ikke ute etter å spille teknisk perfekt. Vi er ute etter å formidle følelser.

Adil lener seg fram og holder seg til hjertet.

- For seks år siden kasta folk tiere på meg mens jeg breaka. Jeg har hatt en utvikling, sier han, og tar en tenkepause.

- Folk kan finne tusen feil på meg, men jeg har i hvert fall erfaringer jeg kan bruke som skuespiller.

Det er Ulrik som har fått ham til å innse det.

Han ringte to uker etter Jungelbok-møtet. Prøvefilming virket skremmende, men Adil gjorde det likevel.

«Husk at jeg ikke dømmer deg på denne auditionen. Det jeg ser etter er om vi klarer å kommunisere. Om du har evnen. Om du tar regi», var noe av det første Ulrik sa til Adil.

- Det var så fint sagt. Det var ikke; dømme, dømme, dømme. Jeg følte at han respekterte meg. Han skjønte hvem jeg var.

- Jeg ser hva du allerede har, men jeg vil se hvor langt jeg kan ta deg, var en annen ting han sa.

Adil føler at Ulrik har tatt ham langt.

- Det er mange regissører som sier «bare føl deg fram» eller «gjør sånn og sånn». Ulrik satte i gang prosesser i meg. Han har gått i dybden på en helt annen måte.

Ved å stille uventede spørsmål på uventede tidspunkter. Ved å få ham til å grave enda dypere i seg selv for å bygge opp karakteren sin.

- Hvis det er noe jeg føler lugger, eller hvis det er noe jeg føler er unaturlig, da gjør jeg ikke det. Da forklarer jeg Ulrik hva karakteren min tenker. Og han skjønner det.

- Han har lært meg å kjempe for karakteren min.

kae@dagbladet.no