ANMELDELSE: Gode tekster skulle ha pathos, mente de gamle grekerne. De skulle kunne vekke sterke følelser hos leseren, enten det var skrekk, sinne, sorg, medlidenhet - «eller det motsatte», som Aristoteles skriver et sted. I et slikt perspektiv er Ragnar Hovland en dypt patetisk forfatter (i ordets aller beste forstand).

Bøkene hans er overmannet av følelser, de har klump i halsen og bristende stemme, og kaster seg plutselig over leseren med en sterk erfaring av sorg.

Det er bare det at patetikken hos Hovland som oftest kommer til uttrykk indirekte - på måter som jeg ikke helt tror grekerne hadde et ord for: noen ganger forkles sorgen som en vits, andre ganger forkles vitsen som sørgmodighet.

Hjemveien

Å lese Ragnar Hovland er å lære seg å manøvrere mellom disse tre nivåene: dyp følsomhet skjult bak humor; dyp følsomhet punktert av humor (det har i alle fall engelskmennene et ord for: comic relief); og til sist, en sjelden gang, sorgen alene - desto mer gripende fordi kontrasten til alt rundt er så stor.

Det er en krevende litterær balansekunst, men når den lykkes er gevinsten stor. Som i lange partier av Hovlands siste roman, «Stille natt»: en løs og upretensiøs (men likevel klok og komplisert) fortelling om en aldrende forfatter som ikke får skrive, om biter av en fortid som ikke vil gi slipp, og om selve Veien Hjem, på samme tid mulig og umulig. («Det minner om Vestlandet!» jubler en venn under en spasertur i Oslo sentrum. «Det meste minner etter kvart om Vestlandet, seier eg.»)

Selvportrett

Hver eneste Hovland-roman handler grovt sett om «ein gut som er forlaten av foreldra og som sørgjer», har forfatterkollega Brit Bildøen en gang sagt. Det gjelder også «Stille natt» - hvis en tar høyde for at familieplotet denne gangen også involverer fire brødre, en ekskone og en ufødt sønn, og at de alle sammen skifter på å forlate hverandre. Bak truer alderdommen, selve dødens mørke - med et forlokkende nærvær som tidvis løfter romanen mot helt store høyder. Dessverre faller forfatteren for fristelsen til å punktere uhyggen med en aller siste vits.

Likevel står bokas familiefortelling seg godt - den er langt mer rørende sann de aller fleste av romanene den parodierer: «Set deg no ned litt når du er oppe likevel», sier den døende faren til fortelleren seint en natt. «- Vi har vel aldri prata så mykje saman, du og eg. - Nei, det skal dei iallfall ikkje ha å seie om oss, seier eg.»