ANMELDELSE: Året er 1010. Vi er i Kongo. En ung san-kvinne kvinne blir vettskremt av synet hun får oppover Kongofloden: «Eit uhyrleg og gigantisk monster gleid stille fram frå skjulet sitt bak trea. (Med) eit grufullt hovud, med løvekjeft og slue plirande auge, som på ein listig slange.»

Monsteret er vikingskipet Havjerven. I akterenden sitter grønlendingen Ulfr med et «blikk som gift».

Sammen med mannskapet på hundre og tredve er de på vei mot den legendariske byen Mapungubwe, der det ifølge gamle fønikiske kart skal finnes enorme gullrikdommer. Det vil si, det er hva Ulfr har overbevist mannskapet om. Men Ulfr har andre planer. 
 

Melville og Conrad

Tore Kvævens debutroman er på alle måter imponerende. Bare ideen er sabla god.

Med åpenbare paralleller til Herman Melvilles «Moby Dick» og Joseph Conrads «Mørkets hjerte», har Kvæven laget en historisk roman om et eventyrlig vikingetokt til det indre av Kongo.

Grønlendingen Ulfr er en melvillesk kaptein Akab. Den onde kaptein Akab, besatt av jakten på den store hvite hvalen Moby Dick; et bilde på den onde selv.    

Der Melville hadde en gammeltestamentlig Jahve i tankene, har Kvæven brukt den norrøne mytologi som Ulfrs indre drivkraft. Hevnguden Ulvi herjer i ham. Ulfr er en mann av ære, født inn i en tid da menneskelivet var for lite å regne mot det som møtte deg i etterlivet. En tid da barn og kvinner ble slaktet som grisunger, og fienden skalpert og gitt som offergave eller «blot» til de gamle gudene.   

Blåsvarte krigere

Kvæven skriver i etterordet at det ikke finnes bevis for at vikingene kom seg så langt ned som til Kongo. Det er likevel mye godt historisk stoff her, og Kvæven er god på miljøskildringer. Fra handelsbyen Roma, der mystiske Ulfr stiger om bord i Havjerven og dreper kapteinen i sverdkamp. Vi er innom Spania, der kristne kjemper mot maurerne. Vi er på en Indiana Jones-aktig jakt etter gamle skatter i «Store serkland». Og endelig altså; til den eventyrlige ferd oppover Kongofloden, der det mistenksomme mannskapet følger sin gale kaptein, omgitt av krokodiller, slanger og flodhester. Hele tiden voktet av et blåsvart krigerfolk, like offervillige og brutale som «de hvite ånder.»
    
Denne fabel-aktige boka er skrevet på et ikke veldig lett tilgjengelig arkaisk nynorsk, i stil med Islandssagaene.

Det forsterker autentisiteten, og når du først kommer inn i rytmen er det både vakkert, poetisk og klangfullt. Og så er det spennende også. Ganske langsomt går det opp for oss hva som driver Ulfr til dette vanvittige toktet. Det finnes i tillegg en forræder om bord, og mannskapet forsvinner på mystisk vis. Gamle krigsstrategier får vi også innsikt i, samt et fantastisk persongalleri.  

Imponerende

Det må ligge et enormt bakgrunnsarbeid bak dette imponerende eposet.

Fra en brutal tid, da våre forfedre herjet og slaktet for fote, brant klostre og kirker, skalperte «serkmenn», robbet graver, voldtok kvinner.

Men man kan heller ikke annet enn å bli bittelitt stolt av disse uredde skjeggete villmennene, hvis grådighet, erobrertrang og sjøegenskaper gjorde dem til det første folkeslag som herjet fire ulike verdensdeler.