ANMELDELSE: «Alle tror jeg er gal. Men jeg er helt normal. Det er bare det at jeg er naken. Ikke noe annet. Det er ingenting å bry seg med. Andre folk er bare ikke så modige som jeg. Jeg er fri, og helt normal»  

57 år gamle Eugen Hanssen har tatt av seg alle alle klærne, bortsett fra skoene.

Han vandrer splitter naken nedover Ullevålsveien og runder hjørnet ved St. Olavsgate. Hanssen har sprukket. Han klarer ikke lenger å holde eksentrisiteten tilbake.

Eksentrisk antihelt

Det er muligens ikke tilfeldig at Thure Erik Lund lar sin forteller i «En trist og dum historie», vandre i de samme gatene som en sulten og like eksentrisk Hamsunsk anti-helt vandret for over hundre år siden. Like misforstått, like mye snakkende med seg selv, like stormannsgal og utenom verden som Eugen Hanssen.  

Eksentrisme er et sentralt begrep hos Lund. Tomas Olsen Myrbråthen i Elvestengskvartetten omgav seg med «eksentrikertartefakter»; hodeskaller og ting og tang. Også Eugen Hanssen er omgitt av ting. Han er samlemaniker, og den (ulykkelige) eier av et 4000 kvadratmeter stort museum på Modum.

Det består av over sju millioner ting som han har samlet de siste tredve år; tatoverte huder fra avdøde mennesker, malerier, bøker og tegninger, avføring fra kjendiser og underbuksa til Michael Jackson, lekeplater fra Sudan, eikespyd og sprøytespisser.

Hvorfor denne samlemanien? Hanssen tenker seg — og her gjenkjenner vi Lund - at tingene skaper tankene, og vil prøve å forstå verden gjennom «verdensmessige objekter». Hensikten er å anskaffe seg de merkverdigste gjenstander for å lage et «ekstrakt av verden». Problemet er at ingen forstår museet hans. Hanssen gir opp, og reiser hjem til kone og barn i Ullevål hageby. Der prøver han forgjeves å komme inn i «normaliteten».

Både dum og trist

«En trist og dum historie» er som tittelen tilsier både dum og trist. Den er langt karrigere og mindre språklig sprelsk enn Lunds tidligere bøker, som for eksempel «Straahlbox».

Her er mye (velkjent) tankestoff og lite handling, og de første hundre sidene skriver Lund nærmest på autopilot. Skravla går, men han kommer liksom ikke til kjernen.

Men så er da det også tema i boka. Denne stormannsgale letingen etter mening eller sannhet eller det universelt overskridende som kanskje eller kanskje ikke finnes i Hanssens kaotiske samling. Eller blant Lunds kaotiske ordstrømmer.    

For Lund skriver alltid dobbelt eller mangedobbelt, og det er nok ikke helt på jordet også å lese Hanssens samlemaniske prosjekt og stormannsgale kaotiske museum som et bilde på et kunstnerskap. Et forfatterskap, for den del. Lunds eget for eksempel.  

«Problemet ditt er at du er altfor ambisiøs for folk», får Hanssen høre. Han skriver om  humanistiske publikumsvennlige samlere (forfattere?), om samleopportunister, om den dannede samleren Quist. Og endelig om den viktigste premissleverandøren i akademia og kulturbyråkratiet; Tord Nielsen.
 
 

Rausa i hop

«Alle som vil opp og fram i det norske samfunnet innen kunst, samfunnsliv og media vil gjerne holde seg inne med Nielsen» heter det. Her benytter Lund sjansen til å ramse opp folk som vil opp og fram, fiktive og ikke-fiktive («Hylland Eriksen og Heger»). Med sin velkjente masochistiske tvetydighet lar han Hanssen hylle Nielsen.

Nielsen som advarer mot det overskridende grandiost tenkende menneske, mot samlere og dens ideologi som er «brun» og «helt uten realisme og sannhet». Innsigelser som også har rammet Lunds forfatterskap.      

«Genialt og forvirrende». Slik avspises Hanssens museum i en bisetning av en vg-journalist. Påfallende nok er det slik Lunds forfatterskap har blitt mottatt. Skrot og skatter om hverandre, «rausa i hop» som det heter et annet sted. Mot slutten av boka oppdager en desillusjonert Hanssen den virtuelle verden. Da er det som om Lund vrøvler seg til klarsyn med en lysende avslutning. Trist riktignok. Dødstrist.  

Dette er en dempet og leservennlig bok til Lund å være. Hanssen holder en slags dommedag over seg selv og sitt prosjekt, og det kunne tenkes at det også er hva Lund bedriver i denne boka. Gudene vet.

Det er alltid verdt å lese Lund, om ikke annet så for å finne ordskattene blant alt skrotet.                         .