ANMELDELSE: Produktive Gro Dahle er aktuell med to diktsamlinger, henholdsvis «Støvet, skyggen, hunden og jeg» for voksne og «Håpe, sa gåsa» for barn.

Dyret står sentralt

Felles for de to diktsamlingene er at dyret står sentralt. I Dahles voksenbok er hundens ubetingede kjærlighet en stor trøst for subjektet som sliter med det sosiale samspillet. Vi møter et menneske som bryter med det normale adferdsmønsteret og dermed frykter den sosiale relasjonen, det befolkede rommet, fellesskapet.

Biografisk og mørk

Subjektet anstrenger seg for å smile eller le på de rette stedene, det anstrenger seg for å ikke tenke eller føle for mye, det lider av mangel på fysisk kontroll og en atypisk språkbruk. Årsaken blir aldri direkte uttalt, men det er mulig å lese samlingen biografisk og finne enkelte svar med noen kjappe søk på Aspergers syndrom.

«Støvet, skyggen, hunden og jeg» er en mørk diktsamling, kanskje den mørkeste jeg har lest av Gro Dahle. Vi møter et subjekt i stadig beredskap, et destruktivt og selvutslettende menneske i påvente av det altomfattende mørket eller katastrofen.

En sterk opplevelse

Men når den personlige katastrofen knyttes til den nasjonale, er jeg usikker på om det er vellykket, om det framstår som en gjennomtenkt komposisjon. Skjønt å lese et dikt som dette med 22. juli i bakhodet er unektelig en sterk opplevelse:

Er det jeg som lytter?
Er det jeg som stanser?
Venter?
Er det vinden jeg hører?
Er det vannet?

En åpen plass, en sjø
noen som roper?
Er det jeg som faller?
Eller fortsetter jeg videre?

Jeg ser skogen bak huset,
den mørke veggen av trær
Men skogen har ingen ord,
ikke for dette.

Frøken Fiks

Det er et helt annet univers vi møter i «Håpe, sa gåsa». Her finnes ingen katastrofe, ingen dødslengsel og som tittelen indikerer er denne samlingen lys og håpefull.

Det er gåsa som står i sentrum, og den introduserer alle sine dyrevenner, med all sin kjærlighet. I motsetning til subjektet i Dahles voksenbok, er gåsa en som søker det sosiale samspillet; hun er en frøken Fiks som tar ansvar og inkluderer de triste og de redde; alle skal med.

Kjærlighetsdikt

Rett nok finnes det enkeltdikt i «Håpe, sa gåsa» som kan bli intetsigende for en voksen leser, men på sitt beste greier samlingen å skape en perspektivforskyvning der man opplever verden på nytt, som når gresshoppa klager over at haren er for stor eller når skjærene holder bryllup blant menneskenes søppelposer. Også kjærligheten kan oppleves på nytt:

Hvis det er varmt,
vil jeg gjerne ta deg med ned til sjøen
 og vasse med deg,
sier gåsa til svanen.
Da kan vi snakke til vi glemmer oss helt bort
og kanskje til og med bade.
Da kan ordene våre glitre sammen,
og etterpå kan de tørke i sola,
mens vi er helt stille.

I «Håpe, sa gåsa» er det Morten Skogmus sin lov som gjelder: Alle skal være venner og ingen skal spise hverandre. De fine illustrasjonene står Kaia Linnea Dahle Nyhus for.