ANMELDELSE: Med denne antologikolossen på 840 sider har redaktørene, Bernt Hagtvet, professor i statsvitenskap ved Universitetet i Oslo, og Gorana Ognjenovic, filosof med spesiale sosialt ansvar, klart å samle 52 bidrag inkludert et forord fra Tora Aasland.

Ministeren for forskning og høyere utdanning hevder at selvtilfredshet er den største faren for dannelsen.

Denne berettigede advarselen er det ikke mange av bidragsyterne som har fått med seg. Antologien skaper inntrykk av at det ikke er dannelsen som har sviktet, men verdenen omkring den. Det er ikke nødvendig med fagkritikk for å gi begrepet et nytt innhold. Hovedbudskapet virker å være at klokka skal skrus tilbake.

Nestorer med reputasjon fra internasjonale toppuniversiteter, Dagfinn Føllesdal og Gudmund Hernes, har bidratt i boka. Det har også veteraner som Gunnar Skirbekk, Ole Berg, Hans Fredrik Dahl, Nils Roll-Hansen, Ragnvald Kalleberg for bare å nevne noen. Fra Hagtvets statsvitenskapelige institutt ved Universitetet i Oslo deltar tungvekterne Janne Haaland Matlary, kvinnelig paverådgiver, og Raino Malnes, statsvitenskapens alltid grublende filosof. Jan Helge Solbakk, lege og teolog med doktorgrad i antikkens filosofi, har også skrevet.

De fleste av antologiens forfattere har bidratt med 10 til 20 sider, Solbakk briljerer på 42 med et imponerende vidd i sitt bidrag: «Legen som filosof».


Redaktørene har fått de fleste forfatterne til å lage ingress og mellomtitler, noter og referanser er standardisert, innholdsmessig er boka svært så løst redigert. Noen har trykket foredrag, mens andre kommenterer pensumplaner for sine fag. Hernes og Føllesdal, to universitetspolitiske veteraner, er som ventet velformulerte og har skrevet personlig, insisterende, pedagogisk, agiterende og argumenterende. Føllesdal tillater seg til og med å være polemisk på sin forsiktige, sjarmerende, men ikke desto mindre rammende måte.

Også i denne artikkelen viser han til and/hare-bildet, det er med i nesten alt han skriver, så hvorfor ikke også her? Forsiktig og diplomatisk beklager Føllesdal at det ble innført en treårig BA i Europa og Norge, mens graden har fire års studietid i USA. Han legger vekt på at naturvitenskap hører med til nødvendige allmenne kunnskaper, og hans artikkel slutter med at dannelsen ved universitetene kan styrkes med mer tid til general education, inngående kommentering av skriftlige arbeider og større kontakt mellom studenter og lærere: konstruktive, velmente og kloke ord.

Hernes forteller om sin morfar, en snekkermester med yrkesstolthet. Koketterer denne moderne professorpolitikeren når han skriver at han har lært mer av sin snekkerbestefar enn av noen annen?

Antakelig gjør Hernes akkurat det, for når han skal bevise alt han har lært om snekring, ramser han opp leksikalsk kunnskap som umulig kan stamme fra en håndverker. Hernes glitrende artikkel munner nærmest ut i leveregler til den enkelte, hans stil er rik på metaforer og liknelser, teksten er mer energisk enn refleksiv, den overbeviser retorisk mer enn den beviser logisk, det er alltid spennende om det er viten eller vilje som får overtaket i Hernes resonnementer.


Føllesdal argumenterer for endringer av rammevilkår, sosialdemokraten Hernes slutter sitt bidrag med en appell til den enkelte. Vil disse konstruktive, dypt tenkte, ærlige og velmente artiklene føre til at et voksende byråkrati og kontrollregime ved universitetene hemmes? Mange hevder dette er den største trusselen mot den akademiske friheten, det visstnok udiskutable grunnfjellet for dannelse. Hernes og Føllesdal kunne ha vært utmerkede målskiver når dannelsen skulle forsvares, her får de framstå som dens hvite riddere.

Redaktørene sier i forordet at de tar forskjellen på et utdannet og dannet menneske for gitt og at et ikke-utdannet menneske kan være dannet. Alle er også enige om at naturvitenskap, ja i grunnen alt mulig, kan være dannelsesfag. Disse velkjente sannhetene tygger mange av artiklene drøv på. Her og der i boka lar det seg spore litt sutring fra naturvitenskapelig hold, det skapes inntrykk av at humanistene stenger realistene ute fra det gode selskapet. Er universitetsutdannede kjemikere, fysikere og biologer en offergruppe og et sjikt av tapere? På Universitetsforlagets tidsskriftbase Idunn.no dukker det opp ett tidsskrift ved klikk på fanen naturvitenskap. Er det humanistenes skyld? Personer med naturvitenskapelig utdannelse sitter nær både makt og penger og ville med største letthet ha kunnet opprettet tidsskrifter om naturvitenskap for allmennheten.


I innledningen tar Hagtvet og Ognjenovic utgangspunkt i at vi lever i «masseuniversitetenes» tid. Det er ikke bare negativt at stadig større deler av ungdomskullene søker høyere utdanning, hevder de, det er et åpenbart gode. Spørsmålet de ønsker å stille er hva slags utdanning dette kan bli når utdanningsinstitusjonene blir til produksjonsbedrifter og yrkesforberedende anstalter.

De peker på et paradoks, når høyere utdanning blir tilgjengelig for mange, uthules akademias kjerneverdier: personlig vekst, intellektuell modning og etisk bevissthet.

Dette resonnementet er sikkert beskrivende for hvordan mange oppfatter situasjonen, men slike argumenter er gjentatt siden examen artium ikke lenger skulle avlegges ved universitetet, anneneksamen ble nedlagt, latin og gammelgresk ikke lenger var obligatoriske fag, reallinjen ble innført, kvinner fikk adgang til universitetet, for ikke å snakke om da det ikke lenger ble mulig å ta magistergradseksamen og så videre og så videre. Oppsiden av argumentet er en pyntelig bekymring for massene, nedsiden konservatisme og privilegieforsvar.

Hvor intellektuelt modne var en medisinerstudent i 1890-åra, jusstudenten i 1920-åra, magistergradsstudenten i 1960-åra? Mange innlegg står i fare for å glorifisere fortida. Den kulturpessimistiske grøfta er brei. Dermed vender diskusjonen av hva dannelse må være lett ryggen mot både samtid og framtid. Dette blir eksemplifisert ved at Hagtvet vil ha Arne Næss lærebok, «En del elementære logiske emner» (ELE) inn igjen som lærebok til forberedende prøver. Kan virkelig en tilbakevending til en tidligere pensumbok igjen aktualisere begrepet dannelse som en kritisk og nødvendig instans?


I forordet hevder redaktørene at vi lever i en verden som stadig blir mer opprevet fanatisk og ideologisert. Det er mulig de har rett i dette, men i hvilken grad kan alle artiklene som i så liten grad problematiserer dannelsesbegrepet, men foreslår pensumrevisjoner og forskjellige måter å styrke examen philosophicum på, være et botemiddel mot slikt? Det er kriterier og vurderingsmåter fra den økonomiske sfæren som ifølge forordet står i fare for å ødelegge universitetet. Hva med dem som daglig er underlagt disse kriteriene og vurderingsmåtene i den økonomiske sfæren, blir ikke de ødelagt? Hva har den dannede å si til den globale kapitalismen?

Ikke stort, men det fins unntak. «Fra eurosentrisme til global dannelse», heter bidraget til Tore Linné Eriksen, professor i utviklingshistorie ved Høgskolen i Oslo og Akershus. Han går i rette med Europas intellektuelle narsissisme og viser blant annet til Hugh Trevor-Roper, Oxfordprofessoren som advarte mot å gjøre afrikansk historie til en akademisk disiplin. Sør for Sahara fantes det bare barbariske stammer i pittoreske, men irrelevante hjørner av kloden. Linné Eriksen kritiserer også David Landes monumentale verk om hvorfor noen land er rike og noen land er fattige fra 1998 for eurosentrisme. Dette er å utfordre mektige krefter, er ikke Europa historiens subjekt? Har det konsekvenser for dannelsesbegrepet? Her er det ansatser til fagkritikk med vidtgående konsekvenser.