FILM: Vordende norske filmskapere der ute: Ta med dere notatblokk og kulepenn og gå på «Apejentene». Den svenske filmen har i rikt monn det norske filmer er sulteforet på: undertekst.

Det illevarslende tenåringsdramaet tar høyde for at mennesker ikke bare som regel lar være å si hva de egentlig vil og mener. Ofte kan de ikke redegjøre for det. Det hindrer dem ikke i å lange ut, vilkårlig og destruktivt.

Det er neppe noen billettsalgsmaskin, dette. Det er snakk om et kjølig drama, bekmørkt og bortimot blottet for humor - men nådeløst og nifst observant i sin dissekering av vennskap og rivalisering mellom unge jenter.

Brysom seksualitet

Det handler om Emma og Cassandra, som begge holder på den sett med norske øyne marginale sporten Voltige. Voltige er en blanding av dans og turn utført på hesteryggen. Cassandra er den etablerte stjernen på laget, Emma er den begavede nyinnflytteren. De går rundt nær identisk kledt i støvler, singletter og korte jeansshorts, slik at hver detalj på dem kan sammenlignes med den andre.

Konkurranseforholdet, likheten og det nære vennskapet bereder grunnen for en eksplosiv og ødeleggende maktkamp som også rommer sjalusi, seksuell rivalisering og seksuell tiltrekning.

I en parallellhistorie skildres den nær tause, men insisterende seksuelle oppvåkningen til Emmas lillesøster Sara, og ubehaget som oppstår når hun ikke klarer å legge skjul på begjæret etter den eldre fetteren. «Apejentene» er i det hele tatt en ubehagelig film, desto mer ubehagelig fordi den er så innsiktsfull.

Blodig innhold

De både kjente og eksotiske omgivelsene - svensk landsbygd, rar idrett - skaper også to sjangermessige paralleller som på hvert sitt vis er interessante. På den ene siden er «Apejentene» et vrengebilde av den klassiske stallfilmen, ungdomsfortellingen om det ubrytelige båndet mellom tofotinger og firefotinger, som gjerne er en munter historie om vennskap satt på milde prøver.

På den andre siden er den i nær dialog med westerngenren, med sitt stadige duell- og hevnmotiv og sine bilder av støvler og hestehover i forblåste landskap.

Visuelt er «Apejentene» en del av den særegne skolen i svensk film som også rommer «Farvel, Falkenberg», «Apen» og «Man tenker sitt»: Ujålete, ufiltrerte filmer som med hverdagslige kulisser og bruk av hvitt dagslys signaliserer at her er man neimen ikke ute etter å forskjønne menneskenaturen. Den bleke paletten står i kontrast til den blodige tematikken. Det er ikke vakkert, det som skjer i «Apejentene». Men det river.