ANMELDELSE: «Ett av de beste stedene jeg vet å være, er i teksten til KOK». Sånn skrev en leser for noen uker siden på den åpne veggen på Karl Ove Knausgårds fanside på Facebook.

Tråden under var enig:

«Samme her.». «Akkurat samme her. Jeg får fred i sjela mi av det.» (2 likes) «Nå er det ikke lenge så lenge til. Snart kan vi være i de vakreste tekstene igjen... Gleeeeeeeder meg! :)»

Det er vanskelig å se for seg noen bok i norsk litteraturhistorie som har vært omfattet med så mye utålmodige forventninger som sjette og siste bind av Karl Ove Knausgårds romanserie «Min kamp». Når boka nå endelig foreligger, nærmere ett og et halvt år etter første varslede lansering, og etter en lang serie utsettelser, kjennes det godt å kunne slå fast: Det var lurt å vente. Og det var verdt å vente på.

Den forelskede fansen kommer også til å bli fornøyd, tipper jeg. Men de skal få jobbe for gleden.

Med sine 1116 sider (pluss litteraturliste) er «Min kamp. Sjette bok» ikke bare en av de lengste romanene overhode i den norske litteraturhistorien. Den er også den klart mest krevende av de seks «Min kamp»-bøkene, virkelig et beist av en bok, en stor og seigt rennende masse av ord - nettopp ikke en tekst du «leser» i tradisjonell forstand, men heller et «sted» du er, en strøm du har senket deg ned i, for deretter å dras hit og dit av forfatterens assosiasjoner.

På overflaten er strukturen klar: Romanen er delt i tre deler. Den første utspiller seg sommeren og høsten 2009, i månedene før første bok kommer ut, mens de første rasende reaksjonene kommer inn, og forfatteren skjønner hvilke krefter han har satt i sving. Det midtre partiet av boka er strengt tatt ikke en del av «Min kamp», men et frittstående (og på forhånd mye omtalt) essay på nærmere 500 sider om Hitler, historie, språkfilosofi og romankunst, skilt ut med en egen tittel: «Navnet og tallet». Til slutt, i den siste delen, følger teksten i episodiske glimt forfatterens og familiens liv slik det har utspilt seg etter utgivelsen av den første boka, fram til punktum settes kl. 07.07 den 2. september 2011, og forfatteren endelig kan begynne «å nyte, virkelig nyte tanken på at jeg ikke lenger er forfatter.»

Underveis fylles puslespillet ut, og både avisene og alle andre nysgjerrige Knausgård-lesere vil kunne få svar på utallige av de spørsmålene som har plaget oss de siste årene, enten det gjelder sinte onkler, rettssaker eller på påstått drikkfeldige svigermødre. Det som driver teksten framover, som både binder de tre delene sammen og samtidig skiller dem av fra de tidligere «Min kamp»-bøkene, er likevel noe annet: Det er romanens metanivå. Tekststrømmen her klumper seg sammen rundt et sett av etiske og estetiske problemstillinger som forfatteren tilsynelatende forgjeves forsøker å løse, og i stedet må overlevere til leseren. Slik blir «Min kamp. Sjette bok» helt eksplisitt ikke lenger bare en roman om Karl Ove Knausgård og hans liv, men også - og ikke minst - en tekst om språket og dets makt; om hva det vil si å fortelle noe; om hva som kan fortelles; og om hva fortellingen gjør med oss og fellesskapene vi tar del i. På den måten blir det også en bok om det sosiale, om moralens og dens grenser, og aller sist om et flatt og pyntelig ord som forfatteren iherdig forsøker å gjenopprette: anstendigheten - den som bare kan oppstå i et forpliktende møte med et du.

Resultatet av alt dette er tilsynelatende både planløst og formløst, og i likhet med de tidligere bøkene ikke helt lett å vurdere ut i fra konvensjonelle litterære kriterier. Det er da heller ikke poenget. «Min kamp»-bøkene har aldri satt seg fore å være formfullendte. I stedet har serien helt fra første bok spilt seg ut som et forsøk, et eksperiment uten sikker utgang. I bok to, som er den av de tidligere bøkene som mest eksplisitt har forsøkt å formulere disse premissene, møtte vi en forfatter som var i ferd med å miste grepet både om livet han levde som familiefar, og om litteraturen han lengtet til. Tilværelsen var hyllet inn i et «et slør av virkelighetssvakhet», skriver Knausgård nå. «Når det er slik, at alt enten er fiksjon eller blir sett på som fiksjon, kan det ikke lenger være en romanforfatters oppgave å skrive flere fiksjoner. Det var følelsen jeg hadde, verden holdt på å forsvinne, for den var alltid et annet sted, og livet mitt holdt også på å forsvinne, for det var også alltid et annet sted». Løsningen ble å forsøke å skrive fram verden og livet i teksten, gjennom et romanprosjekt som avsto fra alle krav på fiksjon. Ubehaget disse bøkene vekker, har å gjøre med at forfatteren var den som minst av alt var i stand til å overskue konsekvensene av prosjektet - ikke minst for de rundt ham. Men den eiendommelige skjønnheten i disse bøkene når de er på sitt beste ligger også her: At tilværelsen virkelig for alvor settes på spill i dem, og på den måten kommer tydeligere til syne også for oss som leser.

Det er erfaringene og innsiktene fra dette forsøket sjette og siste bind handler om - også i det uhorvelig store essayet i midten, som garantert kommer til å bli en prøvelse selv for mange ihuga Knausgård-lesere.

Det er briljant i passasjer, utålelig i andre, først og fremst når forfatteren forsøker å trekke store og enkle konklusjoner, som i mange av avsnittene om moderniteten og Holocaust.

Det er den fundamentale usikkerheten som er «Min kamp»-bøkenes viktigste kvalitet, og det er den som til slutt omfavner oss i bokas siste og beste del, hvor teksten liksom munner ut i virkeligheten, og familien som har vært der, hele tiden.

Til slutt ender nemlig de 3400 «Min Kamp»-sidene om Karl Ove Knausgård med å bli til en roman om et annet menneske: om Linda, og om hvordan hun er i verden. Det er ingen dårlig måte å slutte å være forfatter på.