(Dagbladet/ God torsdag:) Med sin glade latter og humor virker Sissel Monsen som ei robust dame. En flott kvinne som tåler en støyt. Det er sant.

Sissel sitter på kontoret til Ingvard Wilhelmsen, indremedisineren og psykiateren som siden 1996 har drevet Hypokonderklinikken som en seksjon av Medisinsk Poliklinikk på Haraldsplass Diakonale Sykehus i Bergen.

I boka «Det er ikke mer synd på deg enn andre» skriver professoren om blant andre Sissel Monsen. Han sverger til kognitiv terapi og har klokkertro på folks fornuft og frigjøring fra offerroller.

- Jeg ser ikke på Wilhelmsen som en psykiater, men som helten i livet mitt, smiler Sissel.

 

Hos hyponkonderlegen

15. september i fjor hadde hun sin første time på Hypokonderklinikken. Sissels problem var en intens frykt for å bli kvalt hvis hun tok til seg noe annet en silt, flytende føde.

- Jeg fikk ikke ned mat, jeg hadde klaustrofobi i halsen. Jeg kan ikke forklare det på en annen måte.

Sissel hadde vært intervjuet i Se og Hør om sin merkelige lidelse og fått mye respons. I 1995 var hun på førstesida i Bergensavisen under overskriften «Syv år uten fast føde. Suppe er livredningen for Sissel Monsen (28)». Journalisten beskriver i artikkelen ei ung mor med godt humør. Kvinnen er mager, men er ikke anorektiker. Hun elsker egentlig mat, hun klarer bare ikke å svelge. En klump er nok til at hun får panikk. Men hun er nøye med å servere sine tre barn næringsrik hverdagskost.

Sissel er i BA åpen om at hun har vært innlagt på Sandviken sykehus tre ganger. Selv om hun vært undersøkt av en rekke leger og psykologer, har ingen gitt henne svar eller hjelp. Da artikkelen sto på trykk veide hun bare 48 kilo - fordelt på 176 centimeter.

Legen som spør

Wilhelmsen spurte: «Tåler du virkelig ikke mat? Er det sant? Eller er det en oppfatning eller en tolkning? At du bare tåler tynne supper, høres for meg umiddelbart veldig rart ut.»

Han pekte på en plansje: «Her går spiserøret. Her er luftrøret. Å få mat i spiserøret er ganske vanlig. Å få mat i luftrøret kan skje, men det skjer sjelden.» Psykiateren var annerledes enn noen hun hadde møt innenfor psykiatrisk helsevesen.

- Etter første time hos Wilhelmsen, dro jeg rett hjem og spiste raspeballer - som jeg ikke hadde spist på veldig mange år.
 

Tøff barndom

Hun er født og oppvokst på Frekhaug i Meland kommune utenfor Bergen. Bak seg har hun en tøff oppvekst med alkohol og episoder med vold og incest. Hun flyttet ut som 15-åring og ble gravid og giftet seg 14 dager før hun fylte 18 år.

- Jeg har tatt mange gale valg med hensyn til partnere, sier hun kort.

I begynnelsen av 20-åra begynte hun å bli redd for alt mulig. Ei helg var hun på en ishockeykamp i Bergenshallen og drakk buljong og spiste hamburger, slik hun alltid pleide. Plutselig sa Sissel til mora si: «Jeg får ikke puste.» Hun trodde hun hadde satt hamburgeren i halsen.

- I ettertid var det som om det alltid satt noe i halsen. Så ballet det på seg: Jeg kunne ikke spise, ikke gå ut og var redd for hjertet mitt.
 

Hjerteangst

Angsten tok bopel. Hun hadde dødsangst og angst for at hjertet skulle svikte. På grunn av spenningene i kroppen, hadde hun selvsagt mye smerter i musklene og spesielt i venstre brystside.

- Angsten flyttet seg rundt og tok mer og mer plass. Til slutt var det ingen krefter igjen, sier hun.

Helseangsten var hemmende. Hun måtte alltid vite at det var kort vei til folk og til sykehus. Sissel sier at hun ikke ville klart det uten mora og stefaren som alltid har stilt opp. I gode faser forsøkte hun å jobbe. I dårlige gikk hun ikke ut.

-Har et valg
Hun kan ikke velge om hun er hjertefrisk eller hjertesyk, forklarer Wilhelmsen. Men hun kan velge om hun vil tro at hun er hjertefrisk eller hjertesyk.

- Det er mye i livet vi ikke kan styre eller gjøre noe med: Flaks, uflaks, sykdom, familie og ting andre bestemmer over. Men vi har et valg i hvordan vi forholder oss til ting, sier han og viser til at personer med innbilt hjertesykdom har dårligere livskvalitet enn de med ekte hjertesykdom.

Psykiateren spurte så: «Er du villig til å velge å leve vanlig? Er du villig til å ta det valget, under tvil?» På dette spørsmålet svarer mange pasienter: «Nei, jeg er ikke villig til å gamble med livet». Og dermed har man, ifølge Wilhelmsen, kommet til kjernepunktet i behandlingen.

Behandlingen går ut på å skille mellom ekte risiko for død og sykdom på den ene siden - og pasientens tanker, på den andre siden. Disponerende og utløsende faktorer er ofte er noe helt annet enn vedlikeholdende faktorer, altså hvordan man velger å forholde seg til problemene.

- Jeg spurte Sissel om hun var villig til å begynne å stole på hjertet sitt. Hvis svaret var «ja», måtte hun begynne å oppføre seg som om hun mente det.

Kognitiv terapi

Tonen er munter på det rotete kontoret. Sissel ler ofte.

- Når du har vært hjertesyk i 20 år, skjønner du jo på en måte at hjertet ditt egentlig ikke er i dårlig stand. Men du tør ikke «face det». Det blir en slags trygghet i angsten.

Hun hadde snakket om oppveksten sin i årevis, med mange psykologer.

- Barndommen er jo grunnen til at jeg er som jeg er. Men jeg var så inderlig lei det kapittelet.

Wilhelmsen sverger til kognitiv terapi; kognisjon og tanker framfor følelser og barndom.

- Tenkningen redigerer følelsene. Jeg er god til å holde fast og borre med spørsmål. Noen prinsipper må på plass før vi kan gå videre: «Er du villig til å leve med å være dødelig? Er du villig til å leve med usikkerhet?»

Dro på jakt

Etter andre time kjørte hun hjem og dro på jakt med hundene og sin nye kjæreste, en gammel barndomsvenn som dukket opp gjennom Facebook. Hun hadde aldri trent eller dratt på fisketur. Men plutselig i fjor høst var hun på hjortejakt. Svetten piplet. Men siden er det blitt mange turer.

Hun har flyttet på landet, tilbake til barndomsriket, med en stødig kar. Her er det et gammelt hus som skal pusses opp, sju barn med mine og dine og voksne unger, hundene Bela og Chico, seks katter og tre kaniner. Hos Sissel og Kåre er det byggekaos og hjerterom.

- Her har jeg funnet roen. Frisk luft, natur, dyr og kjæresten min, Kåre. Jeg får det ikke bedre.

Hun mener nettopp frisk luft og bevegelse er viktig for å bli frisk. Hun serverer te og spiser brødskive. Sønnen Andreas stikker innom og sier at det er «kanonbra å kunne spise et måltid sammen med mamma».

 

Sissels metode

Før puttet hun fløte og smør i suppene, for å forsøke å legge på seg. I dag veier hun ikke lenger 48 kilo, men nærmere 80.

- Men skriv 75 kilo, da, ler hun.

Hun har en misjon. Hun utdanner seg til medarbeider med brukererfaring (MB) som skal jobbe med pasienter, sammen med lege, sykepleier og andre fagfolk. Hun har praksis og hjelper også en gutt som sliter. Hun vet hvor angsten trykker.

- Det er fortsatt mye hysj-hysj og fordommer knyttet til psykisk sykdom. Og Nav bidrar ofte til det verre fordi folk blir avvist av saksbehandlere med dårlig tid og liten kunnskap.

Sissels metode er ut på tur i natur - og mye humor og latter.

Hjerteoperert

Ironisk nok ble Sissel hjerteoperert i fjor. Det viste seg at hun hadde en medfødt hjertefeil som ikke er farlig, men kan medføre ubehagelig hjerterytmeforstyrrelser.

- Jeg fikk bevist at jeg har et sterkt hjerte, sier hun og ønsker ikke å fokusere på dette. For hun vet at personer med helseangst, vil tenke: Der kan man se; hun ble syk i hjertet til slutt.

Psykiateren sier at hypokondere; altså personer med helseangst, er redde for å slutte å engste seg. Da blir jo fallhøyden enda større.

- Jeg pleier å si at i mitt liv vil jeg ha størst mulig fallhøyde, sier Wilhelmsen.

- Nå tenker jeg: «Gud, så sprøtt alt jeg drev på med, var», sier Sissel.

- Sissel knekte koden. Det handler ofte om at folk må være mottakelig, sier han.

-Jeg digger den mannen. Jeg skulle ønske jeg hadde kommet før. Men jeg var kanskje ikke klar før.?
• Denne artikkelen ble først publisert i God torsdag 17.november 2011.