Norske gitarister slår seg sammen i Guitarmageddon.

Tips oss 2400
4

«Electric Circus»

  • Artist: Guitarrmageddon
  • Plateselskap: Grappa / Musikkoperatørene
 
SPILLER CREAM: Amund Maarud.    Foto: Elisabeth Sperre Alnes / Dagbladet

SPILLER CREAM: Amund Maarud. Foto: Elisabeth Sperre Alnes / Dagbladet

ALBUM: «Andre generasjon» Guitarmageddon samler noe av det ypperste av strengedragere her til lands. Se bare her: Kid Andersen, Lars Håvard Haugen, Amund Maarud, Kjetil Grande, Frode Alnæs, Vidar Busk, Knut Reiersrud, Ronnie Jacobsen (som også er project manager og representert på ialt fire låter).

Kid & Co

Den første Guitarmageddon-utgaven besto av Kid Andersen, Vidar Busk og Junior Watson. Trioen og ga ut ei plate i 2005 — der de synger om bandets tilblivelse på låten «Guitarmageddon». Også utenlandske gitarkonstellasjoner har kalt seg det samme.

I fjor spilte Busk, Reiersrud, Jacobsen og Maarud sammen under Hamar Music Festival, og det ble kimen til dette utvidete prosjektet.

Kjent materiale

Gitaristene har i hovedsak valgt kjent materiale fra 60-tallet innenfor pop, rock, blues og jazz. Spesielt artig er det å høre «Children Of The Revolution», som i Kjetil Grandes tøffe versjon blir deilig tung og groover enda mer enn hos T. Rex.

Busk gjør en spooky og blytung versjon av Hendrix' «I Don't Live Today» med stort rom for improvisasjon, Amund Maarud drar Creams intense glansnummer «Sunshine Of Your Love» så langt ut han kan, Ronnie Jacobsen makter å omskape «Gimme Shelter» til heftig og råskåren blues og Hellbillies-gitarist Lars Håvard Haugen synger for en gangs skyld på Stephen Brutons «It Is What it Is» (som noen av dere kan ha hørt med The Highwaymen).

Reiersrud-perle

Carsten Loly (Tramteatret/Mulens Portland Combo/Guys In Disguise) «stepper inn» for Clapton og gjør en flott vokalinnsats i åpningslåten «Layla», mens mer ubeskrevne Gunnar «Keith» Sjursø synger på Stones-låten «You Got Me Rocking».

Men aller best er Knut Reiersruds fantastiske — og rørende vakre — instrumentalversjon av «What A Wonderful World», mer gitardrevet enn den mer «sakrale» versjonen som finnes på hans og Iver Kleives album «Nåde over nåde» fra 2006.

Av en eller annen grunn gir den meg julestemning!

En liten svakhet med albumet er at gitaristene stor sett bare spiller på hvert sitt spor. Det hadde fått et mer ensartet uttrykk, og hadde sikkert blitt enda mer spennende, om de i større grad hadde spilt på hverandres låter og lagt opp til å «leke» enda mer.
John Arne Markussen

Velkommen til debatt
Tusen takk for at du ønsker å delta i vårt kommentarfelt.
Vi holder imidlertid stengt fra klokken 00:00 alle dager. Dette gjør vi for at moderatorene våre skal kunne ha raskere responstid i debattfeltenes åpningstid.
Åpningstiden vil være hverdager fra 07:00, og helgedager/røde dager fra 08:00.

Med vennlig hilsen John Arne Markussen, sjefredaktør