Dette brevet begynner sikkert som så mange andre du får: Jeg vet ikke helt hvor jeg skal begynne.

Jeg er i 30-åra. Har en nydelig sønn i tenåra. Han og jeg har levd alene i mange år. For noen år siden traff jeg mannen i mitt liv. Dessverre var han da fortsatt gift, men vi startet likevel et forhold. Som det ofte gjør, fører dette til såre følelser og mange problemer. Kort fortalt: Han forlot sin kone, som han hadde levd med i mange år, og som han har to døtre med (de er 19 og 25 år i dag).

Vi valgte å være åpne og ærlige om hvordan og når vi hadde truffet hverandre overfor våre familier. Forsøk på løgn ville bli gjennomskuet av de fleste likevel. Det ville, om mulig, ha virket enda mer respektløst. Dessuten trodde vi vel at selv om sannheten ville være ekstremt vond for hans tidligere kone, så ville det være viktig å være ærlig, for at hun skulle kunne lege sine sår og komme seg videre.

La meg få sagt at jeg selv har vært i hennes sko. At jeg skulle gjøre dette mot noen andre, på tross av at jeg vet hvor vondt det gjør, hadde jeg aldri trodd. Du må gjerne mene at jeg er ond og har dårlig moral. Men det er som det er. Jeg har funnet mannen som jeg elsker og som jeg fortsatt, etter snart fem år, trives veldig, veldig godt med.

Da nærmer vi oss problemet. Og det er ikke mitt tenåringsbarn (nå 15 år) som er problemet. Noen temaer har dukket opp, selvfølgelig, men jeg kjenner hvor stolt jeg blir når jeg ser at han har trygghet til å ta dette opp med meg. De kommer nok aldri til å få et far/sønn-forhold. Hvorfor skulle de trenge det? Gutten har allerede en velfungerende far. Men det er godt å se at de har blitt godt kjent med hverandre og at de liker hverandres personligheter.

Det er hans to døtre... De har følt seg sviktet av sin far og vært vitner til hvor tøft det har vært for moren. Det er absolutt ikke et godt utgangspunkt for noen slags relasjon i det hele tatt. Men vi har vel trøstet oss med at tiden leger alle sår. Det er her jeg gjerne skulle hatt noen gode råd. Altså det som gjelder jentenes forhold til sin far når jeg er til stede.

Det har vært anledninger hvor vi har truffet hverandre, og de har følt seg «tvunget» til å hilse på meg. Eldstedatteren har også vært innom på besøk en gang i seinere tid, når jeg også var der, og jeg følte vel egentlig at det gikk greit. I lys av dagens situasjon var det kanskje bare jeg som var litt håpefull. De har heldigvis hele tiden hatt samvær med pappaen sin. I form av kinobesøk, middagsbesøk og sånt.

Nå står jula for døra. Ei jul hvor i utgangspunktet kjæresten min og jeg skulle være alene, ettersom mitt barn er hos sin far.

Jentene vil være sammen med sin far. Noe som hadde vært supert, men de har satt krav om at jeg ikke får være der!

Jeg føler vel at dette er å sette et urimelig krav. Og jeg synes det er direkte slemt å sette sin far i den klemma. Vi har vært sammen i så mange år nå.

Moren deres har fått seg ny kjæreste, og har forhåpentligvis kommet seg videre. Men vi ser ikke bort fra at hun spiller en liten rolle i kulissene. Jeg kunne godt tenkt meg at far satte hardt mot hardt: At han fortalte at «de er hjertelig velkomne, kjæresten min er naturlig nok også her». Noe annet, føler jeg, vil være å undergrave vårt forhold. Jentene mener at jeg nekter dem å være sammen med pappaen sin hvis jeg er der. Uff. Det er vondt å se på at kjæresten min slåss innvendig

. Det er vondt å være den som kommer til å trekke meg vekk fra julaften. Og ikke minst, det må være vondt for jentene å fortsatt være så sinte og såret at de ikke evner å se at pappas valg i livet ikke innebærer at han avviser dem.

Og hva vil skje den dagen vi flytter sammen? Det kommer til å skje hvis vi fortsetter å ha det så godt sammen som nå.

Muligens er det relasjoner med små barn som er ditt område, men jeg håper vel på et godt råd eller to, selv om det her handler om store barn. Skulle så gjerne hatt noen magiske ord for å få jentene til å bearbeide alt som har skjedd på en bedre måte. Eller å bearbeide det i det hele tatt. Mulig det bare er jeg som er håpløst naiv, men jeg håper at vi en gang kan ha en form for relasjon. Jeg ber ikke om tilgivelse, men føler vel at det er på tide med en aksept av de valgene som er tatt. Er jeg (nok en gang) altfor egoistisk? Bør jeg bare akseptere at dette er følgene av mine/våre valg?

Hva i all verden kan jeg/vi gjøre?



Din manns to døtre har helt tydelig bestemt seg for at du er den eneste skyldige i alt det onde som har rammet dem og deres mor. Det er deres privilegium, og så lenge det er sånn blir det meningsløst at du/dere forsøker å bygge et forhold til dem som par, eller du alene.

Din partners aktuelle valg vedrørende jula avgjør etter min mening ikke hans verdi som din partner, det gjør derimot måten han gjør det på, og med hvilken begrunnelse. Hvis han spiller hjelpeløs - ubehjelpelig fanget mellom to stoler - i stedet for å treffe et valg, er det ikke så bra.

Jeg vet ikke om jeg ville karakterisere din holdning til hans dilemma som egoistisk. Jeg ville nok snarere kalle det ureflektert. Man kan ikke be noen om å velge mellom kjærligheten mellom to voksne og kjærligheten mellom foreldre og barn, som om det var den samme slags kjærlighet man snakket om. La ham velge som han vil, men hjelp ham med å faktisk treffe et aktivt valg - og ikke bare gi etter for det største trykket. Herregud - det er jo bare en julaften vi snakker om.

Det har ofte hjulpet meg å huske at ingenting varer evig. Mitt forslag er at din kjæreste treffer sitt eget valg og meddeler de tre viktigste kvinnene i sitt liv hva han har besluttet, at denne beslutningen gjelder denne jula, og at han selv vil avgjøre hvordan situasjonen skal være i de kommende åra. Hans følelser for deg skylder han deg, mens hans følelser for sine døtre tilhører privatlivet hans. Hvis dere begge begynner et seriøst parforhold nummer to med ideen om at mennesker har krav på hverandre, fordi de tilfeldigvis elsker hverandre, er det etter min erfaring en dårlig start.

Skulle han velge sine døtre til jul, vil jeg foreslå at du gir ham hans livs nyttårsaften. Det har dere begge fortjent!•