ANMELDELSE: De fleste norske lesere fikk hakeslepp da Nordisk Råds litteraturpris for 2011 ble annonsert.

Beate Grimsruds «En dåre fri» var nominert både fra Sverige og Norge, og en så sikker vinner at det framsto nærmest demonstrativt da prisen gikk til den islandske poeten, novellisten og romanforfatteren Gyrdir Elìasson.

Kulturjournalister googlet frenetisk og dels forgjeves etter opplysninger om forfatteren de fleste ikke hadde hørt om, og som ikke engang var oversatt til norsk.  

Absurde og hverdagslige

«Det dreier seg om stilistisk høytstående ordkunst som skildrer indre og ytre trusler i dialog med verdenslitteraturen» het det i juryens begrunnelse for å gi den til «Mellom trærne». Det er ikke vanskelig å være enig med dem. De 47 novellene i denne samlingen er like absurde som de er hverdagslige. Like humoristiske som de er eksistenstunge. Like meningsløse som de er meningsmettet.  
 
Ofte er det kun snapshots fra virkeligheten, gjerne med et forfatter-jeg som slentrer i vei om stort og smått. Naturen har en overveldende plass, som så ofte i islandsk litteratur. Det kan handle om et tidlig barndomsminne i en stråkurv, om en tur med far til onkel Bjørn som har så mange bøker. Om en tur med bestemor i kålåkeren. Bestemor dør når hun skal plukke en kålrot. Slike dramatiske brudd i en hverdagslig tone er symptomatisk for flere av de korte fortellingene.  

Grøsseraktige

Mange av novellene er grøsseraktige: En mann som blir tatt imot av seg selv når han kommer hjem. Et tak som lekker i strålende sol. Elìasson fletter inn verdenslitterære navn, som når han lar Strindberg sitte nokså bortkommen på kafèen på Ikea: «Strindberg som hadde fryktet helvete mer enn noe annet, og som hadde skrevet om denne frykten sin, men som nå etter sin død hadde endt her, på Ikea på Island. Han som hadde trodd at Lund var helvete på jord, men som visste lite om Island, og ingenting om Ikea (..).»  

Er dette en bedre eller dårligere bok enn «En dåre fri»? De to bøkene er så ulike at det er meningsløst å sammenlikne.

Kanskje var det sånn at en islender og en novellesamling sto for tur, og Elìasson er ingen ufortjent vinner. Han har også vært heldig med den mer enn solide oversetteren Tone Myklebust.

For å si som en av novellefigurene: «når det kommer til stykket, er alle bøker ett: menneskers famlende søken etter en mening.»