ANMELDELSE: Det er ikke ofte man støter på en ungdomsroman som både er godt skrevet, har en snedig moral og i tillegg et driv som gjør den umulig å legge fra seg.

Sverre Knudsen har klart det i «Aarons maskin».  

Retro-futuristisk

Aaron og foreldrene har flyttet til Liberville, der ingeniørfaren har fått jobb. Men faren forsvinner på mystisk vis, moren blir fjernere og fjernere, og Aaron finner raskt ut at det er noe veldig rart med byen. Han treffer en mann uten ansikt, et underlig tvillingpar, han kommer over en kjeller der hundre mennesker ligger i dvale, og det er noe veldig skummelt med morens nye venninne. For ikke å snakke om vakre Ginas far, som det er to av. Og ekle Georg med en far som har et mildt smil, men en grusom utstråling.  

Knudsen har brukt ingredienser både fra fantasy og science fiction i det han kaller en retro-futuristisk roman.

Det er snakk om en maskin som kan gjøre alle mennesker gode, bygget av den geniale oppfinneren Liberman. Han har bruk for Aaron, som har en gudegave; en helt spesiell intuisjon. Spørsmålet er bare om det går an å skille det onde fra det gode. Og er det egentlig bare av det gode å være god - og hvor blir da det onde av?    

Passe creepy

Alt klaffer i denne boka. Det er driv fra første stund, litt tenåringskjærlighet, barn som må ordne opp for foreldrene. Boka er passe creepy og passe humoristisk.

I bunnen ligger en massiv kritikk av markedskrefter og kapitalismens hensynsløshet. Men det blir ikke påtrengende. Vi slipper også det norske ungdomsromaner ofte lider under; interne slapsticks og malplassert humor ment for voksne.  

Oppfølger?

Videre har boka en action-aktig avslutning like overraskende som den er skummel.

Jeg spår at det kommer en oppfølger eller to. Det må det bare.

For her må Cappelen Damm kjøre på med det de har av markedskrefter (med håp om at det ikke går så galt som i Liberville). Denne boka har potensiale til å bli en internasjonal bestselger.