ANMELDELSE: Vi befinner oss i den nære fremtid, i 2040-årene. Verden har gått til helvete, og menneskene har flyktet inn i den virtuelle virkeligheten OASIS for å slippe å måtte forholde seg til problemene.  

I OASIS-universet er mulighetene uendelige, samtidig kan man gjøre hverdagslige ting, som å gå på skole og tjene penger.

Et uvanlig testamente

Når så den barnløse oppfinneren av OASIS, James Halliday, dør, etterlater han seg et testamente like eksentrisk som ham selv.
Hele hans formue, inkludert rettighetene til OASIS, skal tilfalle den som finner «påskeegget» han har gjemt i sin enorme, pixelbaserte verden. Den eneste ledetråden han gir er et kryptisk rim, som spiller på hans altomfattende fascinasjon for 1980-tallets populærkultur og da spesielt dataspill. 

Jeg-personen i fortellingen, heter Wade Oliver Watts, men han er mest aktiv inne i OASIS som avataren Parzival. Watts er foreldreløs og bor i en slum utenfor Oklahoma, siden fremtiden hans er perspektivløs vier han seg fullstendig til jakten på egget. Men selv for han blir ofrene store. 

Ikke bare for menigheten

Å lese «Ready Player One» gir en følelse av å spille dataspill. Den gir detaljerte beskrivelser av hvordan man manøvrerer seg rundt i den virtuelle verdenen OASIS og samtidig er det en rekke «spill i spillet» som Watts må løse for å finne egget.

Referansene til populærkultur, og da spesielt spillkulturen på 80-tallet er detaljerte og sære. Mitt eneste forhold til TV-spill er noen intense timer Sega 8-bit-spilling, men store spesialkunnskaper er ikke noe krav for å få utbytta av boka. Samtidig vil nok de med en genuin interesse for programmering og gamle Atari-spillere ha enda mer å glede seg over.

 

Ren underholdningsverdi

Tilløp til samfunnskritikk, ala 1984 er tilstede, blant annet i maktmisbruket til det mektige firmaet IOI og i fattigdom- og klimaproblemene. Men boken streifer temmelig overflatisk over disse temaene og forsøker først og fremst å underholde.

Underholdningsfokuset gjenspeiler seg også i språket som er enkelt og likefremt, men aldri vakkert eller spennende. Clines forsøk på å skrive om forelskelse er heller ikke spesielt vellykket, mot slutten blir det i overkant klissete og enkelt.
En virkelig science fiction-klassiker er dette derfor ikke, men jeg hadde aldri trodd det kunne vært så gøy å lese om TV-spill og obskure 80-talls serier.


Les også:
• Nerdenes konge
• Frister det å ha sex med en robot?