ANMELDELSE: 21 november 1965. Jorda dirrer, lufta er full av ild, lys og lava. Vulkanøya Surtsey, helt sør på Island, er i ferd med å dannes. Men «islendingar tåler mykje», og den natten kommer Björk Guðmundsdóttir til verden på et sykehus på nødstrøm.

Naturfenomenet Björk; den første og største internasjonale popstjerna Island noensinne har hatt.

Kald krig

Björks fødsel skjer nesten halvveis ut i romanen «Bli Björk». Til da har vi fulgt hennes far Guðmundur Gunnarsson fra han var ti år gammel i 1957. Han vokste opp på den lille gården Volga utenfor Keflavik. Elektrikersønnen som selv ble elektriker, siden Islands fremste fagforeningsleder, etter det ingeniør og kraftverksutbygger.

Sammen med sin far jobbet han på Natos base utenfor Keflavik. Det gjorde det vanskelig da han forelsket seg i Björks mor Heiða. Hun var raddis, kommunist, USA-motstander, senere hippie. Fortellingen om de to handler også om et Island under den kalde krigen, nærmest okkupert av Nato: «Island er ei stjerne og USA ein planet som krinsar rundt oss.»

Ildbarnet

Mette Karlsvik kunne avsluttet der; idet ildbarnet med den vulkanske stemmen blir født. Det ville likevel blitt en historie om Björk.

Gjennom de helt særegne naturskildringer av den vulkanske øya, har Karlsvik også skildret vulkanen Björk.

Hun som «syng som om det var fjelluft (hun) drog ned i lungene». Karlsvik har, gjennom skildringen av de politisk engasjerte foreldrene, langt på vei forklart Björks internasjonale engasjement. Og hun har billedliggjort Björks elektriske utstråling gjennom faren som hele livet jobbet med elektrisitet, med kraft.

Zoomer inn Björk

Men Karlsvik stopper ikke der. Hun har gjort som mange andre forfattere. Diktet seg inn i en kjent persons liv og laget litteratur av det. Karlsviks roman skiller seg likevel ut. Hun lager fiksjon av et levende menneske, slik Alexander Ahndoril gjorde i «Regissören» (2008), der Ingmar Bergman var hovedperson. Bergman kalte boka noe svineri. Björk syns det var «ekkelt» da hun hørte om Karlsviks roman.

Det er mulig det er noe svineri. Det er likevel redeligere å dikte seg inn levende folks liv enn de store døde. Levende kan ta til motmæle.

Björk har forresten ingenting å frykte. Tvert om. Karlsvik har en svært anstendig — og usedvanlig vellykket — tilnærming. Hun liksom zoomer Björk inn. Først gjennom skildringene av Islands særegne natur, siden gjennom fortellingen om faren. Så — også det gjennom faren — litt perifert om lille Björk «Ho er eit torevêr, men med motsett forteikn. På same måten som eit toreskrall kjem etter eit lyn, kjem den vesle kroppen etter lyden av henne.»  

Polkadottpønkeren

Først i andre halvdel kommer Björks fortelling. Men da beskrevet utenfra, som tilskuer, med et du. Det skaper den fiksjonsdistansen slike romaner bør ha. Vi får høre om barnestjernen som elleve år gammel platedebuterte med Julie Andrews som forbilde. Det ensomme skilsmissebarnet som vokste opp i drabantbyen Breiðholt, og laget sitt eget studio i en garasje som hun isolerte med eggkartonger . Den spinkle «Polkadottpønkeren» og opprøreren som flyttet inn på kollektiv med Starkaður, Melax og Örnen og dannet det som tilslutt ble «Sugarcubes.»  

Romanen slutter idet Björks karriere virkelig begynner; «om få timar skal Sugarcubes innta scena ved Kensington Park. Ei av dei største scenene i Europa. Det er den største musikalske hendinga som eit islandsk band har fått erfare. Denne konserten er takeoff. 1990 er det første året då Island går i pluss. Det er det første av 18 år i oppoverstigande kurve.»   

Naturaliserer

Det mest imponerende er at Karlsvik lager et inngående portrett av Bjørk uten å psykologisere, intimisere eller avsløre. Hun naturaliserer.

Dette er like mye en fortelling om naturfenomenet Island. Språket til Karlsvik er ladet av naturen der, selv forholdet mellom moren og faren, som kanskje er det vakreste i denne boka: «Handa di held nakken til Heiða. Blodsukkerbrann: ein endotermisk reaksjon: Kroppsvarmen varmar opp rommet. Der heng buksene dykkar til tørk. Dongeristoffet er hardt og bronseknappane raudglødande. Sola går ned i havet. Havet koker. Lavaen blir svart der han møter havet.»  

Så godt er dette skrevet at da jeg etter endt lesning skulle ut en tur, gikk jeg nærmest sjøgang. Som om jeg befant meg på vulkanøya Island. Eller - for den del - nesten med en følelse av å «bli Björk».