ANMELDELSE: «Terror & demokrati» er både en oversikt over terrorens former, mottiltakene som er iverksatt og kostnadene dette har for liberale demokratier. Forfatteren forklarer nye lover, overvåkingssystemer og innskrenkinger av det åpne demokratiet, mens privatsfæren samtidig har vokst.

Perspektivrikt og interessant. Og det er gøy når han skriver om nakenkameraer og trusebombere.

Hva terroristene vil

Terrorismedefinisjonen er smal og utelukker frihetskjempere og gerilja. Terror er å skape frykt for å oppnå politiske mål. Men terror bør vel også ses innenfra, fra deres ståsted. Hammerlin skriver altfor lite om de store, globale kampene, om ressurser og diktaturer, allianser og stormaktspolitikk, alt dette som terrorister vil ha oppmerksomhet om.

Han kunne også med fordel ha gått mer inn i de psykologiske mekanismene som skaper martyrer, og ikke minst de sosiale effektene av martyrier — reklamen i heltemot. Statsterrorisme bør også med i bildet, jfr Italia på 70-tallet. Og mafiaens terror.

En vrien sitiuasjon

Man merker at Hammerlin var kommet i en vrien situasjon i produksjonen av denne boka. Han hadde i sommer en fiks ferdig bok, klar til trykk. Den handlet om hvilke utfordringer demokratiet var stilt overfor som følge av kontrolltiltakene etter terroraksjonene på 90- og 00-tallet.

Han hadde skrevet grundig og balansert om krigen mot terror og de enorme kostnadene i dollar, pund og euro.

Men så skjedde altså sommerens massakrer, og Hammerlin ringte forlaget og ble enig med dem om at boka måtte skrives om. Mye av det opprinnelige stoffet har nok fått bli med over i den nye boka, og leseren kan ane hva som er hva, ikke minst ved å være oppmerksom på stilskiftet.

Det er skjedd noe med tekstens retorikk og forfatterens holdning — sikkert med nødvendighet.

Hvordan viser dette seg? Når han skriver om kostnadene terrortiltakene har ført med seg — den opprinnelige boka — er han balansert og kritisk, og vi får mye god, detaljert informasjon, om enn langs kjente linjer. Det er for eksempel artig å lese at ekstrakostnadene har beløpt seg til omtrent like mye som budsjettunderskuddet i finanskrisene. Han tegner opp et bilde av myndigheter som iverksetter autoritære tiltak, og vi kan ane interessekamper.

Men så blendes vi av det store vi. Hammerlin skriver seg rett inn i den rådende posttraumatiske stemningen, og vi-et eser ut: «Dette er et samfunn vi ikke ønsker. Vi må bevare det åpne demokratiet ...». Her er det den nye folkeviljen som taler.

Botanisk metafor

For å anskueliggjøre dem som ikke er i dette vi-et vårt (ABB + noen få andre) tuller forfatteren seg bort i en botanisk metafor. ABB er et skudd på en gren på et tre, et dårlig tre, mens alt det gode er et annet tre. ABB-treet «skal tørke inn, dø hen og råtne bort ved at vi fokuserer all vår energi på å styrke det treet som står ved siden av.»

Her blir det i overkant lyrisk.

Jeg ville heller lest den opprinnelige boka — i tillegg til den boka Hammerlin skal skrive når hendelsene er kommet på avstand; når han får sett hva som kommer ut av dette i faktiske tiltak, bak honnørordene og illusjonen om det store «vi».