Tortur, drap, fyll og sexorgier. Nå avslører den siste Rinnan-agenten sine opplevelser fra Norges mest beryktede bande.

Tips oss 2400
TORTURSTOL:  På Norsk rettsmuseum i Trondheim er bandens torturredskaper utstilt. Denne stolen har 
en spiker under setet som kan bankes inn i offeret. 
—?De drakk veldig mye, og var ofte beruset når de 
utførte tortur, sier forfatter Øyvind Skarsem.
Foto: Lars Myhren Holand

TORTURSTOL: På Norsk rettsmuseum i Trondheim er bandens torturredskaper utstilt. Denne stolen har en spiker under setet som kan bankes inn i offeret. —?De drakk veldig mye, og var ofte beruset når de utførte tortur, sier forfatter Øyvind Skarsem. Foto: Lars Myhren Holand

Smilende: - Selv dét å være nummer én blant de tiltalte
 i en rettssak, var noe Rinnan var fornøyd med, sier 
historiker Johan Sigfred Helberg.

Smilende: - Selv dét å være nummer én blant de tiltalte i en rettssak, var noe Rinnan var fornøyd med, sier historiker Johan Sigfred Helberg.

VELKOMST: Dette skiltet hang i kjelleren i huset der 
Rinnan og hans menn festet, drepte og torturerte.
Foto: Lars Myhren Holand

VELKOMST: Dette skiltet hang i kjelleren i huset der Rinnan og hans menn festet, drepte og torturerte. Foto: Lars Myhren Holand

Sonderabteilung Lola

• Også kjent som Rinnan-banden, en provokasjonsgruppe i tysk tjeneste fra 1941-45.
• Rundt 70 angivere infiltrerte norske motstandsgrupper. Motstandsfolk ble arrestert og torturert, og man regner med at mer enn 80 personer ble drept av Rinnans gruppe.
Kilde: Wikipedia og Snl.no

Henry Oliver Rinnan

• Født 14. mai 1915 i Levanger i Nord-Trøndelag. Vokste opp i en familie med trang økonomi.
• Rinnan var liten av vekst, og ble ertet da han gikk på skolen. Fram til krigen jobbet han blant annet som bilselger og lastebilsjåfør. Rinnan meldte seg som soldat da krigen brøt ut, men ble avvist som stridsudyktig.
• I 1940 kom han i kontakt med representanter for Gestapo i Trondheim, og tok på seg kartlegging av våpenlagre i Trøndelag og på Møre.
• Etter flere vellykkede oppdrag fikk Rinnan i 1943 i oppgave å bygge opp et nett av lønnede agenter.
• Sonderabteilung Lola ble kort tid etter organisert med flere faste ansatte, kontor og regnskapsavdeling, kartoteker og rapportvirksomhet.
Kilde: Snl.no
SKREKKENS KJELLER: I dag bor Eilif Hugo Hansen i huset Rinnan-banden holdt til i. I kjelleren hans ble de mest brutale henrettelsene i bandens historie utført. Foto: Lars Myhren Holand

SKREKKENS KJELLER: I dag bor Eilif Hugo Hansen i huset Rinnan-banden holdt til i. I kjelleren hans ble de mest brutale henrettelsene i bandens historie utført. Foto: Lars Myhren Holand

TATT TIL SLUTT: Rinnan og hans menn forsøkte å flykte til Sverige, men 14. mai ble de pågrepet like ved grensen.

TATT TIL SLUTT: Rinnan og hans menn forsøkte å flykte til Sverige, men 14. mai ble de pågrepet like ved grensen.

KULER OG KRUTT På peiskanten har Eilif Hugo Hansen samlet kuler han har plukket ut av vegger og gulv. Foto: Lars Myhren Holand

KULER OG KRUTT På peiskanten har Eilif Hugo Hansen samlet kuler han har plukket ut av vegger og gulv. Foto: Lars Myhren Holand

«Vi var redd Rinnan, alle sammen.» Ordene tilhører Trond Jardar Kvaale, den siste agenten på Rinnan-bandens A-lag som kunne fortelle sin historie før han døde. «Jeg driver en organisasjon, Lola, og jeg tilbyr deg en fin jobb. Det er politiarbeid, og vi skal arrestere kommunister,» hadde han sagt, mannen med det mørke håret, den fine dressen og dekknavnet Oliver Whist. Mannens egentlige navn var Henry Rinnan. To ord som får det til å gå kaldt nedover ryggen på flere generasjoner nordmenn. Som leder for organisasjonen «Sonderabteilung Lola» organiserte han nærmere 70 medlemmer, som med lønn og velsignelse fra Gestapo infiltrerte den norske motstandsbevegelsen.

Det var alkoholen som på skjebnesvangert vis ledet Trond Jardar Kvaale til den beryktede bandelederen. I begynnelsen av 20-åra var Kvaale frontkjemper og politimann. Men på grunn av sin hang til alkohol og sin uforsiktige omgang med våpen hadde han mistet jobben. Etter en fuktig kveld på byen i Trondheim, hadde han dratt fram pistolen - som han hadde gjort flere ganger tidligere. Men mannen han hadde truet var ingen vanlig mann. Per Fredrik Bergeen var medlem i Rinnan-banden, og anmeldte Kvaale for truslene. I et forsøk på å rydde opp ba Kvaale om et møte med sjefen hans. Og nå sto han altså her, i Jonsvannsveien 46 - Rinnan-bandens hovedkvarter, bandekloster og torturkammer - med et tilbud om jobb. Kvaale takket ja, intetanende om at mannen han akkurat hadde tatt i hånda var Henry Oliver Rinnan, han som skulle bli en av Norges mest forhatte menn. I åtte måneder, fram til krigens slutt, var Kvaale en av Rinnans allierte, en avgjørelse han skulle komme til å angre på resten av livet. I sju år satt han fengslet for sine ugjerninger, men skammen ble han aldri kvitt. «Jeg så ikke noe galt ved ham den gangen, men jeg følte meg ikke helt bra,» forteller Kvaale om sitt første møte med Rinnan. 21. november utkommer boka «Rinnan-jævel». Det er i den Trond Jardar Kvaale for første gang forteller hele sin historie. Forfatterne Øyvind Skarsem (46) og Ola Flyum (51) fikk intervjue den tidligere Rinnan-agenten på én betingelse: Ingenting skulle publiseres før etter hans død. I juli 2008 begikk Kvaale selvmord, 87 år gammel. Han var rangert som nummer 25 av de 30 bandemedlemmene som 20. og 21. september 1946 ble dømt for landssvik. Aldri før har noen av dem fortalt så åpent om bandens indre liv.

- Med de torturredskapene som ligger her, kan man egentlig bare tenke seg selv ... Johan Sigfred Helberg (61), historiker og direktør for Norsk rettsmuseum, peker på samlingen av pisker, vedtre, knipetenger og gjenstander i skinn, bast, jern og stål.

Forfatter Øyvind Skarsem har tatt oss med til museets andre etasje. Det er her Rinnans omfattende samling av torturredskaper blir oppbevart. På noen av dem er det fremdeles rester av blod. Helberg har tatt på seg hvite hansker og løfter forsiktig opp en gjenstand i svart metall. Sett fra siden kan den minne om skrutrekkeren i en vinåpner, men denne er ikke beregnet på kork. Den er laget for å kunne skrus inn i menneskebein.

- Denne stolen her er litt spesiell, sier direktøren og nikker mot en lav trestol som står lent mot veggen.

- Den er godt egnet til å binde fast folk, men det som gjør den spesiell ser man først hvis man bøyer seg ned og kikker under den. Der er det en spiker som man kan slå opp i den som sitter på stolen. Det er en form for tortur som tar tid. Forfatteren har stoppet opp ved to tønner hektet sammen med en jernstang.

- Tortur var en akseptert måte Rinnan-banden skaffet seg informasjon på. De tønnene der var spesielt populære. De bandt folk sammen og tredde en jernstang under knehasene på dem. Det var helt forferdelig vondt, og man hadde ikke sjans til å forsvare seg, sier han.

I museets samling er også tangen torturistene brukte til å trekke ut negler med. Noen ganger varmet de den opp til den var rødglødende.

- Hvor involvert var Rinnan i selve torturen?

- Veldig involvert. Han var en av de mest aktive. Jeg tror Rinnan var sadistisk. Han kunne uten grunn kjøre over dyr som gikk på veien. Han var ikke et godt menneske. Det sies at han hadde en av sine tidligere skolekamerater på slaktebenken, sier Skarsem.

- Det er nok karakteristisk for Rinnan at han hele tiden hadde behov for en selvhevdelse gjennom å ha kontroll over andre. Han hadde kontroll over dem han torturerte, og han hadde også kontroll over banden sin, sier Helberg.

Henry Rinnan tok ett forbehold da han ansatte Trond Jardar Kvaale. Dersom frontkjemperen noen gang nevnte navnet Henry Rinnan, ville ikke bare han, men også foreldrene og søsknene hans bli arrestert av Gestapo. Ifølge boka kunne de i verste fall risikere å bli skutt. Rinnans sekretær, Solveig Kleve, var den som forklarte Kvaale hvor han skulle signere på kontrakten. Hun var alenemor, hadde hatt et forhold til Rinnan og visste for mye til at bandesjefen ville la henne slutte. I likhet med flere av dem som jobbet for Rinnan-banden, hadde Kleve først hatt et inntrykk av at hun jobbet for motstandsbevegelsen. Negative agenter — folk som trodde at de jobbet mot okkupasjonsmakten — var noe Rinnan-banden ofte !benyttet seg av. Under rettssaken hevdet Rinnan at han hadde hatt 1795 slike agenter. Det var dette som etter hvert skulle bli en viktig del av Trond Jardar Kvaales arbeidsoppgaver. Under dekknavnene Kåre og Rolf Bjerke infiltrerte han motstandsbevegelsen i Lesjaskog, Bjorli og Oppdal.

- Det var her de hengte henne. Førsteamanuensis Eilif Hugo Hansen (49) peker på en bjelke i kjellertaket sitt. I dag er det beryktede Bandeklosteret bebodd av en bergenser og hans omfattende samlinger av Donald-blader og progressiv rock. Den hvite trevillaen ligger en knapp kjøretur fra Trondheim sentrum. Strøket er rolig, og det er nesten bare eneboliger i gata. Hansen kjøpte huset for en rimelig penge, og har bodd her siden 1992.

- Det var tre ting som trakk ned prisen den gangen. Det ene var vinduene, det andre var badet, og det tredje var forhistorien. Tanken var at jeg kunne gjøre noe med de to første, og forhistorien mente jeg ville dø ut litt sånn etter hvert.

- Var forhistorien noe som gjorde at folk vegret seg for å bo her?

- Det tror jeg nok. Jeg har blant annet en tidligere kollega som jeg aldri har greid å få inn i huset. Han hadde noen i familien som var berørt av det som skjedde i huset her, sier Hansen.

Det er lite som vitner om at kjelleren hans en gang var Rinnans torturkammer, men nå står altså huseieren i kjellerrommet som var åstedet for de mest brutale drapene i bandens historie. Henrettelsene av Marie Arentz og Bjørn Bjørnebo er også de eneste drapene man med sikkerhet vet fant sted i Bandeklosteret. Marie hadde vært Rinnans elskerinne, men var nå forlovet med Gestapo-agenten Bjørn Bjørnebo. I 1943 hadde hun fått hjelp til å komme seg ut av banden og bort fra en sjalu Henry Rinnan. Ifølge boka «Rinnan-jævel» planla paret å flykte til Sverige, men Rinnan oppdaget fluktplanene. Bandesjefen dømte dem begge til døden, og Marie ble bedøvet med kloroform og hengt i en takbjelke. Hennes forlovede ba om å få dø på samme måte, men begynte å kjempe imot da Rinnans menn kom med kloroformduken. Dermed trakk Rinnan pistolen og henrettet ham på stedet. De to likene ble liggende i kjelleren, og Rinnan bestilte to kister laget av russiske fanger.

- Aktor John Lyng skriver i sin bok at Rinnan ikke var helt stødig i tysk — og at han derfor bestilte to kasser, ikke to kister slik han egentlig hadde tenkt. I sin galskap beordret Rinnan at likene skulle kuttes opp for å få plass i kassene. Et av medlemmene i Rinnan-banden ble faktisk dømt til døden for å ha vært med på å partere de to likene. Det var ganske grotesk, sier Øyvind Skarsem.

Kassene ble fylt med stein og dumpet i sjøen.

«Velkommen til fest,» sto det på et skilt som hang i Bandeklosterets kjeller. En tegning av et skjelett med ljå understreket budskapet. Her var det døden som ba opp til dans. I dag er det største rommet i kjelleren omgjort til Eilif Hugo Hansens hobbyrom. Veggene er dekket av rosamalt panel, og baren er byttet ut med en arbeidsbenk. Men gulvet er det samme, og på en bit av murveggen som ikke er dekket til, har Rinnans menn satt sine spor i murveggen. Kulehull.

- De drakk jo veldig mye, og var ofte beruset når de utførte tortur. En gang sendte Rinnan ut en av mennene sine fordi han var så full at han ikke klarte å slå skikkelig. Rinnan pleide å si at det eneste stedet i Trondheim der det snakkes sant, er i Jonsvannsveien 46. Der kunne !man ikke lyve, sier Øyvind Skarsem og snuser inn kjellerluften.

- Det var dette rommet som var selve Bandeklosteret. Her hadde de sine fester og sine orgier. Rinnan hadde jo et veldig drag på damene, sier Skarsem.

Vi beveger oss inn i det smale naborommet. Det er lavt under taket, og Hansen spøker med at man skulle tro at kjelleren var spesialdesignet for Rinnans 161 centimeter.

- I dette rommet var det to celler til fangene. Pluggene i veggen viser hvor små de faktisk var. Man hadde ikke akkurat plass til å legge seg ned, sier han og peker på merkene i de grå murveggene.

- Ryktene sier at det spøker her. Har du merket noe til det?

- Aldri. Jeg skal tilstå at jeg var litt spent den første natta jeg skulle sove her. Men det begrenset seg til den første natta. Jeg pleier å si at spøkelsene som er her, i så fall er veldig fredelige. De som ble drept her, var jo på den gode siden. Hvis Rinnan spøker, regner jeg med at han går igjen borte på festningen.

26. februar 1945 sørger alkoholen nok en gang for at Trond Jardar Kvaale havner i trøbbel. Egentlig har han fått i oppdrag av Rinnan å passe på at et lass med tørr ved ikke blir stjålet fra havna. Men Kvaale begynner å drikke, og på jakt etter mer alkohol banker han og bandekollega Harry Hofstad på døra til Erling Pevik. De har hørt at han selger sprit. I «Rinnan-jævel» skildrer Kvaale det som nå skjer: Pevik er kraftig beruset, og ber Kvaale om å komme seg ut. Det utvikler seg til en slåsskamp, og Kvaale trekker som vanlig pistolen «for å skyte i taket og jekke mannen ned litt». Pistolen går av, og Erling Pevik blir liggende livløs på gulvet.

«Jeg skjønte at han var død, for da jeg så ... da jeg sparket i ham, så jeg samtidig at hjernemassen kom, ikke blod til å begynne med, men hjernemasse,» forteller Kvaale i boka.

Kvaale ser ikke noen annen utvei enn å informere Rinnan om det som har skjedd. Etter å ha sovet ut rusen, drar han til Bandeklosteret. Der venter Rinnan, vel vitende om det som har skjedd. Kvaale blir låst inn på en av cellene i kjelleren. Han vet at han har grunn til å være redd. Henry Rinnan henretter nådeløst både fiender og sine egne menn. Det ville ikke være første gang et medlem i Rinnan-banden blir tatt av dage. Men Kvaale forteller at Rinnan virker merkelig avslappet. I et intervju med Ola Flyum gjenforteller Kvaale samtalen mellom de to: «Du kan ta det med ro, Kåre (Trond Jardar Kvaales dekknavn, journ.anm.), jeg har vært nede og sett på liket, og du traff'n jo pent i tinningen,» sa Rinnan. «Traff'n pent? Rinnan trodde at jeg hadde skutt'n med vilje,» erindret Kvaale i ettertid.

Henry Rinnans kontor er blitt til spisestue. I stua står peisen der banden brente sitt kartotek og sine arkiver før de flyktet fra villaen etter tyskernes kapitulasjon i 1945. Bandelederen og 26 av hans nærmeste prøvde å flykte over grensen til Sverige. 14. mai ble de innhentet av politiet på en nedlagt setervoll halvannen mil fra grensa. Da var bare seks av bandemedlemmene igjen, blant dem Rinnans bror og elskerinne.

- Rinnan-banden er en mørk historie i Trondheim som ikke har sluppet taket. Det føles lenge siden, men er likevel nært fordi mange av dem som opplevde dette fortsatt er i live, sier Øyvind Skarsem.

Til daglig jobber han i kaffebransjen, men i mange år har han brukt fritida si på å oppsøke og snakke med tidligere bandemedlemmer og folk som ble utsatt for Rinnans brutale overgrep.

- De var jo livredde for Rinnan. Trond Jardar Kvaale var en stor og kraftig soldat, men likevel redd for den lille mannen. «Det er jo latterlig å tenke på i dag,» sa han. Men de var virkelig vettskremte. Livet har vært et helvete av skam og skyldfølelse for flere av dem som ikke fikk dødsstraff. Jeg tror mange opplevde det å sitte i retten som å bli nykter fra en slags rus. De innså plutselig hva de hadde vært med på.

 

«Har du noen gang vært redd?»Trond Jardar Kvaale besvarer Rinnans spørsmål med noen historier fra Østfronten. De er på julefest i Bandeklosteret, og stemningen er god. Kvaale liker Rinnan, og spør om også bandesjefen har vært redd. Det har han. Særlig ved ett tilfelle. Gestapo-sjef Gerhard Flesch bestemte seg i august 1944 for å henge 18 russere.

- Han holdt et selskap for 36 tyske offiserer, og utpå kvelden bestemte han seg for at de skulle more seg på tyske offiserers vis. 18 russere ble hentet ut fra fangenskap, forteller Johan Sigfred Helberg.

De festet tauene til kroker i taket, og russerne sto med løkka rundt halsen på enden av en planke som lå over en trebukk. Gestapo-offiserene sto på den andre siden av planken. Når de hoppet av, ble russerne hengt. Etterpå ble offiserene belønnet med hver sin flaske brennevin. Rinnan hadde ikke vært med på henrettelsene, men fortalte Kvaale at han kom innom selskapet samme kveld. Utenfor lå det en haug med lik, og det var nå Rinnan kjente følelsen av redsel. I halvmørket så han at et av likene reiste seg og !begynte å gå mot ham. Så åpnet noen døra, og i lyset fra døråpningen så Rinnan at «liket» var en full Walter Gemmecke, lederen for sikkerhetspolitiet og sikkerhetstjenesten i Trondheim. Han hadde sovnet i likhaugen.

Et tynt, grått gitter. Det var alt som skilte Rinnan-banden fra tilhørerne og aktoratet under rettsoppgjøret i 1946. «Sonderabteilung Lola» hadde infiltrasjon og opprulling av motstandsbevegelsen som sin hovedoppgave. Medlemmene ble dømt for over 80 drap, og for å ha bidratt til å sende rundt 1000 nordmenn til konsentrasjonsleirer. Mange av disse ble først torturert på det groveste. Negler ble trukket ut, rygger ble pisket og ører skåret av. I samlingen til Norsk rettsmuseum finnes en klappstol i lyst tre. Stol nummer en, Rinnans stol fra rettsoppgjøret.

- Ett-tallet hadde han både på brystet og på stolen. Han var jo kry over å være nummer én. Han var ikke større enn at selv dét å være nummer én blant de tiltalte i en rettssak, var noe han var fornøyd med, sier Johan Sigfred Helberg.

- Jeg har ofte lurt på hvorfor tyskerne slapp Rinnan og gjengen hans så langt som de gjorde. Det kan nok ha en sammenheng med at Trondheim og Trøndelag var av stor strategisk betydning for tyskerne, særlig gjaldt det ubåthavnen. Rinnan var nyttig for dem fordi han rullet opp mye motstandsarbeid, sier Helberg.

Henry Rinnan ble dømt for tretten drap. Ti av bandens medlemmer fikk dødsstraff. Trond Jardar Kvaale og flere andre ble dømt til livstid i fengsel. Bak gitteret utdannet Kvaale seg til å bli murer, og i desember 1952 ble han benådet.

- Det var tøft for ham også etter at han hadde sonet straffen. Det var kroken på døra så snart folk oppdaget at han hadde vært tilknyttet Rinnan-banden. Det er der «Rinnan-jævel», tittelen på boka, kommer fra. Kvaale opplevde flere ganger å få sparken fordi folk oppdaget bakgrunnen hans. Til slutt startet han sitt eget firma. Det var den eneste måten han fikk jobber på. Men han skiftet aldri navn. Det står det respekt av, sier Skarsem. Selv ikke på gamlehjemmet slapp Kvaale unna fortiden. Forfatterne Øyvind Skarsem og Ola Flyum beskriver Kvaale som en varm og sjarmerende mann, men 87 år gammel valgte han selv å avslutte livet.

- Mot slutten var han livstrøtt, og jeg tror at samvittigheten gnagde ham hele veien, sier Skarsem.

Sola skinner på Kristiansten festning i Trondheim. En lett frostdis svever over bakken. Herfra har man utsikt over hele byen. De tjukke festningsmurene er over 300 år gamle. Her henrettet tyskerne et 30-talls norske patrioter under krigen. Og det var her Henry Rinnan og ti av hans bandekolleger fikk fullbyrdet sin dødsstraff.

- Der kan Rinnan ha blitt henrettet, sier Øyvind Skarsem og peker på en flekk mot den grønne gressvollen.

- Det ble aldri oppgitt nøyaktig hvor han ble drept, av frykt for at det skulle bli et offentlig sted. Man har nok vært redd for at stedet skulle bli oppsøkt av nynazister. Men det er ingen tvil om at det skjedde innenfor disse murene.

1. februar 1947 klokka 4.05 ble bandelederen skutt. Eksekusjonspelotongen på ti politimenn avfyrte skuddene fra fem meters hold. Etter instruksen skjøt to av dem med løskrutt. Ved inngangsporten til festningen står en plakett over nordmennene som ble henrettet der. Man kan fremdeles se rester etter pålene de ble bundet fast til før de ble skutt.

Dagen etter besøket på festningen ringer Øyvind Skarsem. Han er tydelig oppglødd etter en samtale han akkurat har hatt med en navngitt kilde. Mannen han har snakket med, jobbet som politi i Trondheim under andre verdenskrig, og det var han som kjørte bilen som fraktet Henry Rinnan til Kristiansten festning dagen før henrettelsen.

- Han ønsket ikke å la seg intervjue, men han fortalte !at han var med da fire fengslede nazister, blant dem gestaposjef Gerhard Flesch, ble satt til å reise pålen som de dødsdømte nazistene skulle bindes fast til, forteller Skarsem.

Mannen var en av tre politibetjenter som voktet fangene, og som dermed vet nøyaktig hvor på festningen Henry Rinnan og de andre nazistene ble henrettet. De fire fangene ble beordret til å grave et hull i vollmuren som trepålen kunne reises i. Den var ifølge den pensjonerte politimannen en mannshøyde og på tykkelse med tre flaggstenger.

- Han forteller at Rinnan ble henrettet på gressletta inn mot festningsmuren, nøyaktig på det stedet jeg pekte ut i går. Nazistene skulle ikke få æren av å dø på samme sted som norske motstandsmenn ble drept, derfor flyttet de henrettelsesstedet, forteller Skarsem.

- Etter henrettelsene ble pålen fjernet. Gerhard Flesch ble henrettet et år etter Rinnan. Det betyr at han var med på å reise sin egen dødspåle.
mnf@dagbladet.no

Trond Jardar Kvaales familie er innforstått med at hans selvmord er omtalt i boka, og at Magasinet gjengir dette.

RETTERSTEDET: Her, på denne gressplenen, ble Henry Oliver Rinnan henrettet 1. februar 1947. Forfatter Øyvind Skarsem har funnet stedet ved hjelp av en tidligere politimann. Foto: Lars Myhren Holand

RETTERSTEDET: Her, på denne gressplenen, ble Henry Oliver Rinnan henrettet 1. februar 1947. Forfatter Øyvind Skarsem har funnet stedet ved hjelp av en tidligere politimann. Foto: Lars Myhren Holand

I denne artikkelen
John Arne Markussen

Velkommen til debatt
Tusen takk for at du ønsker å delta i vårt kommentarfelt.
Vi holder imidlertid nå stengt. Dette gjør vi for at moderatorene våre skal kunne ha raskere responstid i debattfeltenes åpningstid.
Åpningstiden er hverdager fra 10:00 til 20:00.

Med vennlig hilsen John Arne Markussen, sjefredaktør