Hva ville du sagt til ei 16 år gammel jente som har mistet mor, far og tre yngre søsken?

Eller til en 14 år gammel gutt som måtte flykte fra hjemlandet sitt etter å ha blitt torturert i fengsel?

Hva ville du gjort med et barn som er blitt alene i verden?

Ole Hamre og Sissel Saue gir dem en scene å stå på.

- Det er hårreisende asosialt å møte andre mennesker uten en forventning om at de har noe å gi deg, selv om det er tuftet på all verdens edle motiver. At vi ikke forventer noe av flyktninger og asylsøkere reduserer dem som mennesker.

Ole Hamre står med to trommestikker i hånda, det er søndag formiddag i gymsalen på Rothaugen skole i Bergen. Det dogger på vinduene. Lyden av hardingfele og hip hop, sanger fra Burundi og Bergen. Alt mikset sammen av fire proffe musikere, og 60 artister mellom seks og tjueni år, fra 25 nasjoner.

Midt på gulvet står Ajaji (10) i sin fineste, hvite kjole og blåser såpebobler. Hun er flyktning fra nomadefolket kunamaene, på grensen mellom Eritrea og Etiopia. Hun kom til Bergen i februar. Navnet hennes betyr «En som flykter», da mora fødte henne i skogen på flukt. Ajaji snakker litt norsk, og er solist i Fargespill med sang og klappelek fra hjemlandet.

- Hun synger en sang som jeg fremdeles har problemer med å henge med på rytmisk, det er helt fantastisk, sier Ole Hamre.

Fargespill har øvingshelg før «Stjerner i øynene», som i november sørget for tre utsolgte forestillinger i Peer Gynt-salen i Grieghallen. Etter nyttår settes det opp ekstraforestillinger. Uansett hvordan det måtte gå er Fargespill en suksess.

I høst omtalte Bergens Tidende på lederplass at prosjektet er noe av det beste som er skapt i kulturbyen i Bergen, og at landets politikere bør få øynene opp for dette unike integreringsredskapet.

- Det er vanskelig å forklare hva Fargespill egentlig er, sier Hamre. Men han prøver:

- Først og fremst handler det om musikk, og hva som skjer når folk blir behandlet som en ressurs. Vi har alltid hatt ambisjoner om å lage forestillinger på et høyt kunstnerisk nivå, og aldri tenkt på dette som et hjelpeprosjekt.

I 2003 fikk Ole Hamre en forespørsel fra Festspillene i Bergen om å lage små mellomstikk i en forestilling med de flinkeste elevene fra byens kulturskoler.

- Jeg har alltid tenkt at det er mer spennende å jobbe med barn som er flinke på tross av, og ikke på grunn av, sier Hamre. Derfor tok han med seg kona, Sissel Saue, som er sanger og pedagog, til Nygård skole der størsteparten av elevene er minoritetsspråklige. De samlet ungdommer som nylig var kommet til Norge, og fikk servert irakisk kvarttonesang, somaliske vuggeviser og strupeperkusjon fra Liberia. Etter en musikalsk oppvåkning var det én tanke som satt igjen: Om en gruppe tilfeldige ungdommer bar på så mye talent og fremmede kulturskatter, hva fantes ikke da i resten av Bergen?

I samarbeid med koreograf Hilde Sol Erdal, satte de sammen norske barn med flyktninger og asylsøkere til forestillingen «Fargespill 1». De ante ikke da at dette skulle bli et helårsprosjekt som nå har underholdt kongeparet tre ganger, stått på scenen i Operaen i Oslo og Vossa Jazz. Fargespill har også spredt seg til Larvik og Stavanger.

Hamre mener oppskriften er enkel.

- Et sosialt hjelpeprosjekt innebærer automatisk spørsmålet: «Hva mangler du?» I et kunstnerisk prosjekt spør vi: «Hva har du?» Disse to spørsmålene gir helt forskjellige svar. Så enkelt er det faktisk.

I gymsalen på Rothaugen går Irene Kinunda (21) fra Kongo mot mikrofonen.

Denne jorda skal gi deg mat.

Sakte dansen trå.

Danse, ikke gråte nå.

Hun synger Lillebjørn Nilsens vise «Danse, ikke gråte nå» på skarrende bergensk.

Det er Irene Kinunda som har mistet en mor, far og tre yngre søsken.

Hun landet i Bergen torsdag 14. september i 2006, som FN-flyktning. Da var hun 16 år og hadde levd halve livet på flukt.

- Jeg husker trærne i Bergen som var tomme for blader og farger, alle de nakne fjellene. Noen hadde fortalt meg at det kunne bli minusgrader, og jeg lurte på hvordan vi skulle overleve når trærne så døde ut, sier hun i en pause.

Det ble flere overraskelser. En ting var stillheten på bussen dag etter dag, hun var overbevist at det var en viktig person som ble sørget over, men skulle det aldri ta slutt? Og så var det den første handleturen i en butikk.

- Jeg hadde aldri sett matvarer i emballasjer, og tenkte at det var bilder utenpå av det som var inni. Jeg fikk sjokk da jeg gikk bort til hyllene med hunde- og kattemat.

Hun gjemmer ansiktet i hendene, og bryter ut i latter:

- Men det verste var da jeg så de gule boksene med leverpostei, de med bildene av den lille gutten.

Irene Kinunda flyttet til Askøy sammen med onkelen og hans familie. I år er det gått 15 år siden hun sist så faren sin.

- Jeg husker det veldig godt, det var dagen alt det tragiske begynte. Jeg var bare seks år, og eldst av fire søsken. Faren min var lege, vi hadde et godt liv og var de eneste som hadde tv i vår gate. Jeg hadde mange dukker som andre barn kom for å leke med, og en bestefar som sang med meg hver eneste dag

Familien bodde i Goma ved Kivusjøen, nær grensen til Rwanda. I 1996 ble byen angrepet av militsgrupper fra Rwanda.

- En dag fikk vi plutselig beskjed om at vi måtte rømme fra huset vårt. Mamma bar min yngste bror på armen. Ikke langt unna huset vårt fant vi hele nabofamilien vår drept, til og med en liten baby som jeg pleide å leke med. Synet av den babyen er noe jeg ofte har drømt om, han var full av blod, det var blod overalt. Ikke lenge etter ble vi tatt til fange, og broren min på fire år fikk en stor kniv mot halsen.

Irene Kinunda forteller rolig og detaljert. Om faren som forhandlet med opprørerne, han tilbød seg sine legetjenester og oppsparte kontanter for at familien hans skulle få gå fri mens han selv kunne bli igjen.

- Jeg lover deg, Irene, jeg skal komme tilbake, sa han til eldstedattera da de fikk gå.

Hun smiler, forteller at faren alltid holdt hva han lovet. Men ikke denne gangen.

- Den siste gangen jeg så faren min, var dagen han reddet livet mitt. Ikke lenge etter ble han drept.

To år etter bodde hun sammen med mora og søsknene i en liten landsby. Det var borgerkrig i Kongo, og da geriljasoldater angrep var Irene på besøk hos onkelen. Siden har hun ikke sett mora og sine tre søsken.

- Jeg måtte flykte med onkelen min for å berge livet, og vet ikke sikkert hva som skjedde med familien min. I høst fikk jeg beskjed om at alle er drept, men har fortsatt et lite håp om at de skal være i live. Ingen vet helt sikkert, det finnes ingen gravplasser, bare massegraver. På Facebook har jeg fått kontakt med gamle naboer, de trodde at jeg også var død. Nå bor mange i USA og Australia, alle måtte flykte fra Kongo.

Irene Kinunda ble tidlig sett av Sissel Saue på Nygård skole, og introdusert for Fargespill. Men der ville hun slutte før hun egentlig hadde begynt.

- De første jeg møtte i Fargespill var tutsier fra Rwanda, folket som hadde tatt livet av faren min. Da vi sultet i flyktningleiren i Malawi, eller ble bitt av slanger i teltene vi bodde i, ble skylden for vår elendighet lagt over på folk fra Rwanda. Jeg hadde lært meg til å hate.

Hun ble overtalt til å bli i Fargespill.

- Etter hvert skjønte jeg at jentene fra Rwanda også hadde mistet en far, mor, bror eller søster. At de hadde lært seg å hate mitt folk.

Irene Kinunda endte opp med å synge solo på en av deres sanger.

- Men vet du hva en av de første norske sangene jeg lærte meg heter? spør hun og begynner å synge:

- Så du noke te kjerringa mi, langt oppi lia, i lia ....

Så fortsetter hun på en barnesang fra Kongo, i samme takt og toneleie. Begge sangene er brukt i Fargespill.

- Den fra Afrika handler om en mann som leter etter kyllingen sin, den norske om en som leter etter kona si. I Afrika trenger ikke menn lete etter konene sine, de har så mange. Men de trenger gjerne mat.

Når du ser Irene Kinunda stråle på scenen, går det ikke an å forestille seg at dette er en jente som har mistet alt.

- Jeg smiler om dagen og gråter om natta. Men før gråt jeg enda mer, det var før jeg begynte å snakke om det jeg har opplevd. Men onkelen min har alltid behandlet meg som sin egen datter, og aldri gjort en forskjell. Jeg ville ikke at han skulle se at jeg gråt, at han skulle tenke at jeg var utakknemlig.

I vår var hun rødruss på Askøy. Nå har hun flyttet på egen hybel i Bergen sentrum, jobber på aldershjem og i matvareforretning. Hun har planer om å studere, men har ennå ikke bestemt seg for hva hun vil bli.

- Det er bare to ting jeg vet helt sikkert: Jeg vil reise til Kongo for å lete etter familien min, og jeg skal være med i Fargespill så lenge jeg får lov. Det er blitt en del av meg, jeg elsker Fargespill.

Med ekte bergensk engasjement forklarer hun:

- Som ny i Norge skjønner du ingenting, alt er annerledes. På skolen kan hele klassen le av en vits, mens du ikke forstår den. I Fargespill er det mange som ikke behersker norsk, men vi kommuniserer gjennom musikk, vi deler skjebner og får synge våre egne sanger. Vi er fortsatt hjemme, selv om vi er borte. Og kanskje publikum som ser på oss forandrer meninger om utlendinger? Jeg håper det.

Nylig lanserte Fargespill egen cd og bok. Sissel Saue velger å kalle boka en manual.

- Vi tror at våre erfaringer, og materialet vi har samlet, kan brukes til å utforme et opplegg som kan brukes i skoleverket, barnehager, kulturskolen og asylmottak.

Av alle erfaringene er det noen som lyser sterkere enn andre.

Ett av Ole Hamres høydepunkt er fra en time med en tredjeklasse på Nygård skole.

- Klassen fikk en ny elev, en liten jente fra Somalia. Hun kom inn i klassen, og du kunne se hvor redd hun var. Men så reiser hele klassen seg og synger en kjent barnesang fra Somalia som vi nettopp hadde øvd på. Overraskelsen, og etter hvert lettelsen og gleden i det lille ansiktet, kommer jeg aldri til å glemme. Tenk om alle barn som kommer til en fremmed verden kunne fått en slik velkomst?

I garderoben på Rothaugen skole flyter det over av boblejakker, luer, skjerf og votter. Det er mild høst, men bitende kaldt for mange av Fargespills aktører. Utenfor sitter Ali Al Badri (27) på en benk med en kaffekopp, han har vært med siden oppstarten i 2004.

- Fargespill burde bli et tilbud i hele landet. For meg har det betydd alt.

Ali er blitt godt kjent i det bergenske musikkmiljøet med sin særegne, orientalske kvarttonesang.

- Før jeg møtte Ole og Sissel sang jeg bare i dusjen. Uten dem kan jeg ikke synge, du kan ikke klappe med ei hånd. Nå har jeg sunget for Kongen tre ganger.

Hjemme i Irak har han foreldre og ni yngre søsken. 14 år gammel havnet Ali i slåsskamp med sønnen til en høytstående politimann.

- Jeg ble kastet i fengsel og fikk over 30 slag med en elektrisk kabel i ryggen, jeg har fortsatt dager med sterke smerter. Faren min kjøpte meg fri fra fengsel, men familien vår fikk ikke fred. Han fryktet for livet mitt, og sa jeg måtte flykte ut av landet.

I tre år var tenåringen på flukt. Alene. I Ukraina, Moldova, Polen og Tyskland.

- Ingen barn burde oppleve det. Jeg var en mammagutt, jeg ville ikke flykte fra familien min. Men nå tenker jeg at det var en riktig avgjørelse.

Han levde lenge på gata, og ble fengslet i både i Polen og Tyskland.

- Jeg krysset landegrenser ulovlig, gjemt i biler, til fots gjennom skoger. Det var perioder jeg bare hadde lyst å gi opp. Men jeg endte til slutt på et asylmottak i Brønnøysund, og ble seinere tatt hånd om av barnevernet i Bergen. Det er jeg veldig takknemlig for.

Men livet i Bergen ble ikke enkelt. Han kunne knapt lese og skrive, og havnet stadig i bråk.

- Det er ikke noe kjekt å havne på den gule madrassen på politihuset, men det er lenge siden nå. Det var et annet liv.

Nå har han fått fagbrev og fast jobb i Nordsjøen som industrimaler. Og barn på to og fire år.

- Det var Fargespill som forandret livet mitt. Da jeg kom til Bergen var jeg alene, og det var ikke lett å få kontakt med andre. Jeg snakket ikke norsk, var ikke trygg, og stolte ikke på noen. I Fargespill ble noe åpnet i meg, jeg følte meg inkludert og fikk motstand for mine valg og meninger. Sissel og Ole ga mange råd, men var også ganske strenge.

Han har ingen planer om å gi seg.

- Fargespill er i blodet mitt. Og der inne, sier han og peker mot gymsalen:

- Jeg så nettopp en liten gutt fra Ecuador danse med en fra Etiopia. Det er nok for meg til å fortsette, begge de to er helt nye i Norge. De forstår ikke hverandres språk, men begge smiler. Det høres kanskje rart ut, men musikk bygger bruer. Om bare én av de 60 som nå er med i Fargespill kan få den opplevelsen jeg fikk, få den tryggheten som hjalp meg videre, så er Fargespill verdt all jobbingen.

Det går mot slutten på helgens maratonøving, flere er heldige og har foreldre som henter dem. Hermine Myhrvold Brenner (10) fra Bønes er en av dem. Hun har også hatt en storesøster som har vært med i Fargespill.

- Døtrene mine har vokst veldig på dette. Én ting er å stå en scene, men også det å bli kjent med andre kulturer. Fargespill er blitt en viktig del av deres liv, sier pappa Kjetil Myhrvold.

De proffe musikerne pakker ned utstyret. Sissel Saue lener seg til en ribbevegg, der de minste nå har begynt å turne.

- Jeg er litt kokt, men veldig fornøyd. Vi er i rute til forestillingen, sier hun.

Ekteparet Saue og Hamre gir begge hundre prosent som kunstneriske ledere. På papiret har de to til sammen bare en nitti prosents stilling. Og det har vært perioder de har hatt lyst å gi seg, spesielt før Fargespill i 2008 ble et kommunalt prosjekt og ansatte Kjersti Berge, hun ene fra «Kvinner på randen», som daglig leder.

- Ingen må tro at dette er et barn-av-regnbuen-prosjekt som flyter av gårde uten motstand. Det kan selvsagt være kjempevanskelig å forholde seg til folk som kommer fra en helt annen kultur med andre referanser, det oppstår så lett misforståelser. Vi må stadig forhandle med skeptiske foreldre. Vi har utfordringer med barn som har et helt annet forhold til tid enn vi har, sier Hamre.

Gymsalen er i ferd med å tømmes, luften er tett.

- En vellykket integrering begynner med barna. Å få være tett på prosessen fra et utrygt barn gradvis åpner seg og til slutt står på en scene med stjerner i øynene ... det er den følelsen vi hele tiden jobber mot. Og det er den opplevelsen jeg håper publikum sitter igjen med, at det er derfor de kommer tilbake. Så langt har over 60 000 sett oss, sier Saue og ser mot mannen. Han prøver seg med en siste forklaring:

- Men mest av alt er dette veldig, veldig gøy.•

kbb@dagbladet.no