I:

INNLEGG

En splittet familie

Jeg vil gjerne spørre deg om råd i en alvorlig konflikt: Hva er viktigst - mine barns sikkerhet (to gutter på 11 og 16), utdannelse og levestandard, eller mine personlige interesser og behov?

Vi har bodd i Mexico i 13 år og kom tilbake til Norge på grunn av en vanskelig økonomisk situasjon og dårlig sikkerhet i Mexico. Jeg har bodd i Norge i tre år nå med mine sønner, men uten deres far. Jeg arbeider fulltid og mine sønner er lykkelige her.

Min mann er mexicaner og bor i Mexico på grunn av arbeidet. Han elsker jobben og er ikke villig til å søke jobb her i Norge. Jeg vil gjerne reise tilbake til Mexico, fordi min mann og jeg har et veldig bra forhold, og fordi jeg kunne arbeidet som skulptør og kunstner der. I Norge er dette ikke mulig.

Jeg har snakket med guttene om situasjonen og de har ikke lyst til å flytte tilbake igjen. De mener at de ikke kan gjøre de samme tingene der som i Norge, skolen er helt ulik. Men det viktigste er at de ikke kan bevege seg like fritt og sikkert omkring der som de gjør her. Nå spør jeg meg selv om min personlige lykke og vår felles framtid er viktigere enn mine barns

. Kan du gi meg litt mer klarhet?

SVAR:

Jeg kan godt se alvoret i ditt dilemma og det er vanskelig å håndtere, fordi det lett blir blandet så mye moral inn. At dere lever I et (kulturelt) blandet ekteskap gjør det ikke enklere. Uansett om vi vil eller ikke betyr det nesten alltid store ofre for begge parter. (jeg skriver "vi", fordi jeg selv lever i et slikt forhold). Løsningen på dette dilemma må nødvendigvis finnes i og av hele familien. Det er helt urimelig at f.eks. du skal avgjøre det alene.

Mitt forslag er at familien samles i minst en uke og møtes en gang daglig. Da skal alle få muligheten til å uttrykke sine meninger og holdninger og bakgrunnen for disse — uten å bli avbrutt eller motsagt de første 2—3 dagene. Det er to spørsmål som alle må besvare: Hva er best for meg og hva er best for hele familien. Uansett hvor sikre eller usikre familiens medlemmer er i begynnelsen, vil denne prosessen gjøre inntrykk, og standpunktene vil endre seg underveis. Ingen vet i hvilken retning.

Når dere føler at alt er sagt og belyst er det foreldrenes jobb å komme til en en avgjørelse. Dette skjer best i samme forum men med guttene som tilhørere.

Når dere har truffet den best mulige beslutningen, trenger alle parter et døgn eller to til å snakke og reflektere over resultatet hver for seg. Så samles familien igjen. Uansett resultatet vil beslutningen medføre sorg og tap for alle. Dette må få tid til å bli vel gjennomarbeidet, både individuelt og med samtaler i fellesskap.

INNLEGG

II: Far er syk.

Jeg håper du kan hjelpe meg med å gi meg innsikt i mitt store dilemma. Saken er at jeg for tre måneder siden fikk diagnosen Parkinsons. Jeg er 43 år gammel, har to barn på henholdsvis 8 og 6 år. Bare det faktum at jeg har sykdommen og den måten den allerede påvirker kroppen min er en voldsom opplevelse for meg.

Det helt store problemet er likevel hvordan jeg skal fortelle om det til ungene mine. Forskjellige fagfolk og min kone (som ikke er barnas mor) mener at barna er for små. Det har jeg rettet meg etter inntil nå, men det blir mer og mer vanskelig for meg for hver dag. Dette skyldes ikke minst at jeg har store problemer med å akseptere at jeg er uhelbredelig sjuk.
Derfor blir jeg mer og mer frustrert og irritabel — også overfor ungene. Helt ærlig har jeg ingen anelse om hvordan jeg skal få sagt det uten å overføre min egen angst og smerte til dem. Som sagt er jeg ikke selv helt avklart I forhold til sykdommen og er I øyeblikket mest opptatt av de økonomiske konsekvenser for min familie. Som nevnt blir jeg ofte irritabel og tynnhudet og det går ut over ungene. Hva mener du?

SVAR:

 At dine barn skulle være for små til å kjenne sannheten om fars situasjon kan jeg ikke finne noen saklig logikk for. Hva ville de samme mennesker svare, hvis du led av en aggressiv kreftsykdom og hadde barn på 2 og 4?

Sett fra barnehøyde kan barna enten oppleve en irrasjonell og frustrert far, som de enten må krangle med eller føle skyldfølelse I forhold til. Eller de kan forholde seg med all sin barnlige empati, kjærlighet og medfølelse til sin syke og ulykkelige far.
Dine barns reaksjoner og ditt fellesskap med dem kan både hjelpe dem med å forberede seg på å ha en (synlig) syk far, og deg med å ta den kjensgjerning inn over deg, at livet aldri blir det du hadde drømt om. Det kan bli til mange år med symptomer som gradvis forverres, eller få år der sykdommen utvikler seg aggressivt.
Dette vil også endre dine barns liv på avgjørende måter men ingen erfaringer forteller oss at livene deres blir dårligere. De vil modnes fortere og gå inn i voksenlivet med noen erfaringer, som vil berike både deres eget og deres egne barns liv seinere.

Smerten, tapet og sorgen har hele familien til felles.
Ikke noe kan beskytte dere mot disse følelsene, men fellesskapet og åpenheten kan forhindre at de gjør skade.
Jeg synes du skal fortelle dine barn sannheten; at du er alvorlig syk og at du sannsynligvis dør tidligere enn alle ville ønske. At du er lei for det, og bekymrer deg, og at du ennå ikke vet hva du skal gjøre.
Fortelle det når dere har mulighet til å være sammen I flere dager, og hold øye med deres reaksjoner i de kommende uker og måneder.
Sannsynligvis vil den eldste forsøke å være fornuftig, og derfor vil utvikle noen irrasjonelle reaksjoner, som både familien og skolen skal være oppmerksomme på. Den yngste vil antakelig reagere mer direkte og åpent. I takt med at du og hun sitter sammen og gråter over verdens urettferdighet, vil du selv komme litt nærmere en forsoning med sykdommen. Bli ikke overrasket hvis din kone trekker seg litt fra deg. Hun er allerede i ferd med å innstille seg på å skulle løfte mer enn hun pleier, og mer alene.

Mr. Parkinson er nå blitt medlem av familien. Ikke som en innbudt eller velkommen gjest, men som en dominerende personlighet, som alle må finne sin egen måte å forholde sig til på.

Du får bruk for et nettverk og kanskje også profesjonell støtte. Der er grenser for hva både din kone og dine barn kan klare, men det bør ikke være grenser for dine muligheter til å snakke med noen om dine tanker, følelser og reaksjoner.

Hvis din kone, etter å ha lest dette, fremdeles er motstander av at du snakker med barna, vil jeg foreslå at dere får hjelp av en familieterapeut i håp om at dere kan nå fram til en felles løsning.