Mads Ousdal (40) mener kjæresten Pia Tjelta har fått ham til å bli mer åpen. Men vet hun egentlig hvor mye skigåingen hans koster?
Send tips til Dagbladet.no MMS/SMS: 2400 Tlf: 2400 0000 e-post: 2400@db.no
MADS OUSDAL(40)
Yrke: Skuespiller, fast ansatt ved Nationaltheatret siden 2000.
Sivil status: Samboer med skuespiller Pia Tjelta, far til Elsa (7) og stefar til Sofia (10).
Aktuell: På Nationaltheatret med stykket «Kunst» og filmen «Arme riddere», som har premiere 2. desember.
Sivil status: Samboer med skuespiller Pia Tjelta, far til Elsa (7) og stefar til Sofia (10).
Aktuell: På Nationaltheatret med stykket «Kunst» og filmen «Arme riddere», som har premiere 2. desember.
LÆRE FOR LIVET
Erkjennelse 1:
— Stol på viljen og friskheten til en 20-åring, stol på erfaringen og kunnskapene til en 40-åring, men stol aldri på en 30-åring.
Erkjennelse 2:
— Ta vare på de menneskene du er glad i, venner og familie, ellers kan du miste dem. Det er viktigere enn alt annet.
Erkjennelse 3: — Jeg har alltid tenkt at hvis jeg ikke ble skuespiller, skulle jeg drevet med noe om bølgekraft. Jeg liker å finne opp ting og har flere patentideer. «Bølgekraft, der har du framtida», pleide pappa å si.
— Stol på viljen og friskheten til en 20-åring, stol på erfaringen og kunnskapene til en 40-åring, men stol aldri på en 30-åring.
Erkjennelse 2:
— Ta vare på de menneskene du er glad i, venner og familie, ellers kan du miste dem. Det er viktigere enn alt annet.
Erkjennelse 3: — Jeg har alltid tenkt at hvis jeg ikke ble skuespiller, skulle jeg drevet med noe om bølgekraft. Jeg liker å finne opp ting og har flere patentideer. «Bølgekraft, der har du framtida», pleide pappa å si.
Det er morgenen etter premierefesten på teaterstykket «Kunst» på Nationaltheatret, og her kommer Mads Ousdal før avtalt tid, i rask gange og med friske kinn.
Hva er galt med ham? Han skal jo være sliten, bakfull og helt på felgen. Han skal stinke sprit, gå med knekt rygg og ha rødsprengte øyne. Dette er tross alt skuespillerbransjen, og en fest med partyløver som Trond Espen Seim og Kim Haugen.
- Faktisk var jeg tidlig oppe i morges. Sånn er det når du har barn som ikke har vært på fest, sier han.
- Er ikke premierefestene som i gamle dager?
- Det er alltid god stemning. Men premierefester er også en utblåsning. Du setter deg ned og blir litt sånn ...
Han stikker tunga ut, lukker øynene og henger hodet over skuldrene.
- ... helt kjørt - iallfall jeg. Det er så store forventninger, og dette er også forestilling helt uten hvileskjær.
Foran ham ligger en fersk avis der «Kunst» får terningkast fem.
- Når du sitter der og ser ut av vinduet, ser folk som går på trikken, trasker ned Karl Johan og som ikke aner hva vi driver med, så tenker du: «Ahh ... så deilig de må ha det». En bit av deg har lyst til å rope ut: «Hallo! Vi har hatt premieeeeere!»
Han retter seg opp
og smiler i barten:
- Da er det godt å se at verden utenfor går videre. Og at det vi gjør ikke er så farlig.
«Å VÆRE SKUESPILLER er en herlig, overbetalt hobby for barnslige sjeler», sa David Niven, en britisk skuespiller som spilte i «Den Rosa Panteren» og «Døden på Nilen».
Mads kjenner seg igjen - sånn delvis.
- Bortsett fra det med overbetalt, kjenner jeg meg igjen. På Island heter teatret «Leikarhus», det er akkurat hva det er. Vi driver med lek, en alvorlig lek. Men utfordringen er å gjenskape leken hver kveld.
Det var slett ikke opplagt at han skulle bli skuespiller, tross hans arvelige belastning. Etter militæret drev Mads Ousdal sykkelbudfirma sammen med en kamerat, en stund hadde de 13 ansatte og Mads satt etter hvert mest på kontoret.
En tid vurderte han å utdanne seg som snekker, for er det noe han definitivt har fra sin far, Sverre Anker Ousdal, og sin farfar, Jan Ousdal, vaktmesteren i Flekkefjord Sparebank, så er det handyman-genene. Og selv etter flere år som etablert skuespiller, var han fortsatt åpen for andre karriereveier.
- Etter Teaterhøgskolen la jeg en femårsplan: Hvis jeg etter fem år som skuespiller ikke kjente at dette var riktig, skulle jeg begynne med noe annet. Da var snekkeryrket en mulig utvei, sier han.
- Du gjorde opp status etter fem år?
- Ja, og da kunne jeg konkludere med at jeg var fornøyd med at det ble som det ble.
- Du har aldri angret på yrkesvalget?
- Jeg har aldri angret, men iblant tenker jeg at jeg burde valgt et yrke med bedre inntekt. Men jeg elsker og trives med det jeg gjør. Jeg har også vært regissør et par ganger, og det har jeg ikke lyst til.
- Har du noen gang opplevd å få slakt?
- Du, det er dårlig gjort å spørre om!
Telefonen hans vibrerer under den røde Swix-lua i sofaen. Han henter den fram, ser på displayet med en grimase og legger den ned igjen.
- Det er dårlig gjort fordi jeg ikke har det, altså. Vel, kanskje i Bergen da jeg spilte i «Ole Brumm», det var den første forestillingen jeg gjorde etter Teaterhøgskolen. «Kast Ole Brumm til løvene» skrev VG. Det var slakt.
- Av deg også?
- Ikke direkte. Men det burde vært mer av det. Teaterkritiker Odd Eidem skrev i sin tid beryktede anmeldelser, han anmeldte pappa da han debuterte på Nationaltheatret sammen med blant andre Svein Winge og Per Jansen, og skrev: «I går ble 700 kilo daukjøtt kastet inn i norsk teater». Skal du først slakte, gjør det sånn.
I 2009 fikk Mads Heddaprisen for rollen som Ivan i «Brødrene Karamasov». Nesten alle filmene og teaterstykkene han har spilt i, har fått gode anmeldelser.
- Jeg orienterer meg ikke etter kritikere, men velskrevet slakt er en fryd å lese - også om deg selv. Det er sånn dette livet er. En dag får du alles applaus, den neste er du gjenstand for massiv kritikk og må bære skylden for noe du mest sannsynlig ikke er skyld i.
For drøye tre og et halvt år siden samlet Sverre Anker Ousdal hele familien i stua, han hadde viktige nyheter. «Jeg har kreft», fortalte han. «Kroppen min trenger en ny lever». I stolen satt Mads og de andre lamslått, verden sto stille.
- For meg har kreft vært ensbetydende med død. Så når det kom så tett innpå, ble det et voldsomt sjokk. Da han fortalte det, tenkte jeg: «Hva skjer nå? Noe spiser opp kroppen hans, hva gjør vi?»
Han klør seg på kinnet og tar en tenkepause. Han likner mer og mer på sin far, både smilet, stemmen, faktene og de grå kinnskjeggene - det er ingen tvil om hvem han er sønn av. Barten gir fjeset et nytt trekk, men den tilhører egentlig Martin i «Kunst».
- Noe av det første legene sa til oss, var: «Nå skal dere bli spesialister på kreft. Så skal dere stole på at dette går bra». Og vi ble spesialister, på sett og vis. Det hadde en bedøvende effekt.
- Hva mener du?
- Vi fokuserte på saken og sykdommen, i stedet for redselen. Ikke å vite er det verste, likevel var det et sjokk. Etter hvert skjønte vi at det kunne gå bra, men så fikk vi et tilbakeslag. Han gikk og ventet på en ny lever - og plutselig kom den. Det er vanskelig å få ny lever, du må oppfylle en del kriterier, og det er ikke sikkert kroppen vil ta den imot.
- Du har fått respekt for donorsaken?
- Ja, absolutt!
- Hvordan var samholdet i familien da?
- Det hadde en samlende effekt, så klart.
- Blir du handlekraftig eller apatisk i slike stunder?
- Brutter'n og jeg like er like sånn, vi leste og sjekket alt vi kunne. Vi testet oss også med rektoskop, det var inn til legen og «heihei». Så vet du at du skal få en halvmeter med stav oppi ...
Han ler lett.
- ... oppi «der». Det er ikke noe særlig. Sykepleieren ber deg om å ta på en one size fits all-papirbukse med åpning bak. Så legger du deg på benken og får den helvetes staven inn. Da hjelper det ikke om du er Morgan Kane, altså.
I dag er faren kreftfri og frisk, selv om synsnerven ble skadet under operasjonen. Resten av livet må han holde ut med et betraktelig dårligere syn. «Jeg er glad jeg ikke er bussjåfør», spøkte faren i tida etterpå.
- Det går fint med ham nå, han står på scenen hver uke, snekrer og holder på - selv om han ser dårlig. Han gir seg ikke. Han kunne jo lagt seg ned for å dø, men pappa var sterk og viste stor viljestyrke.
- Hva gjorde den erfaringa med deg?
- Du forstår at du må ta vare på dem du er glad i. Og at livet er forgjengelig.
Han er en av dem. Klokka 09.00 onsdag 9. november satt Mads, og over 20.000 nordmenn, klar foran PC-en. Startskuddet gikk for påmeldinga til «Birken» 2012. Klokka 09.02 var det fulltegnet med 16.500 deltakere.
- Jeg satt klar jeg - og fikk plass, sier Mads.
- Er det nå vi skal vi snakke om ski? På tide! La meg bare hente mer kaffe, sier han og fyker mot disken.
Etter at NRK i fjor lokket ham med på «Mitt liv som Northug», der han fulgte skikongens treningsopplegg i 12 uker, er han blitt hekta.
Nå har han fem par ski, både skøyte- og klassiske, flere skidresser og skiluer, rulleski, sommerstøvler for rulleski, klassisk og skøyte.
- Hvordan går det med treninga?
- Jeg har gått mye på rulleski, særlig på Gotland der jeg var fire uker i sommer. Der er det helt flatt, nesten ikke en bil å se. Brutter'n kom på besøk og vi gikk hver dag, det var kjempegøy. Men så skada jeg hånda og ble satt litt tilbake, og i sommer ... vi har jo veranda hjemme, og jeg ble sittende altfor mye.
- Hva lærte du av treningsopplegget i fjor?
- At det aldri er for seint å begynne å trene. Jeg fikk så mye energi, sto opp med barna om morgenen, trente to ganger om dagen og spilte forestilling på kvelden. Det kan Northug prøve seg på!
- Møtte du noen gang Northug sjøl?
- Nei, men jeg møtte Marcus Hellner på Olympiatoppen der de bodde under Ski-VM. Da hadde svenskene sjukdom i troppen og var helt på tuppa. Han gikk forbi meg, og jeg strakte ut hånda og sa: «Hei!» Han ble helt skvetten, han ante ikke hvem jeg var. «Mitt liv som Northug», sa jeg, hele tida med et godt grep om hånda hans. «Ååå ja ... Hej». Det var samme morgen som han vant gullet.
- Seinere møtte jeg ham flere ganger i løypa, det var ikke alle som kunne hilse på Hellner i løypa, midt under VM. Han kom kjørende ned bakken, jeg gående opp. «Hei, lykke til», ropte han.
Ousdal ler ironisk.
- Det var stas for'n!
- Og nå venter du bare på snøen?
- Ja. Jeg har sendt dattera mi på skikurs, på Lyn Ski, så nå er det ingen vei tilbake. Treneren sa «Det går veldig fort før barna går fra deg, så du kan like gjerne begynne å trene». Det tror jeg på, om ikke lenge er de på Kikut før du har tenkt på Kobberhaughytta. Begge jentene skal være med på skikurset, sier han, og sikter også til Sofia (10), samboer Pia Tjeltas datter.
PIA, JA. Pia og Mads er kjendispressens yndlinger, Norges Angelina Jolie og Brad Pitt mener noen, med hus på Tåsen og en rekke kjendisvenner.
Men der hun er åpen om drømmen om bryllup og flere barn, er Mads skrudd sammen på en annen måte.
- De greiene der tror jeg hun og jeg skal ta for oss selv. Det klarer vi nok fint, sier han.
I filmen «90 minutter», som har innspilling i disse dager, spiller Mads og Pia et ektepar med to barn. Men de er langt fra lykkelige, de sliter med å håndtere hverdagen og styrer mot avgrunnen. Filmen ventes å komme på kino neste høst.
- Mange mener du har endret deg siden du traff Pia?
- Det er klart du preges av den du er sammen med.
- Hvordan har du endret deg?
- Til det bedre, forhåpentligvis. Pia er flink til å få ting på bordet, hun kan få folk til å dele de mest personlige erfaringene før du har snudd deg. Jeg har mer den sørlandske holdningen, og er vant til å holde ting igjen. Kanskje det handler om redsel. Men jeg er blitt bedre.
- Det er vel ingen kjedelige dager med henne?
- Jo da, heldigvis er det det.
- Har du fått henne til å slutte å røyke?
- Nei, men jeg har ikke prøvd heller. Er det noe jeg I hvert fall har lært, så er det at ingen kan fortelle deg at du skal slutte å røyke. Trikset er å begynne med noe annet, trening for eksempel, så får du lyst til å slutte sjøl. Men barna vil at hun skal slutte å røyke - det er den beste motivasjonen.
Barna Elsa (7) og Sofia (10) spiller for tida i musikalen «Rockeulven» på Nationaltheatret. En ny generasjon Ousdal/Tjelta er på vei inn på norske teaterscener.
- De står på scenen og synger av full hals, det er imponerende. Elsa er sju år og er alene på scenen ... Enten har det en preventiv effekt, eller så er løpet kjørt for lenge sida, sier Mads.
Han står ute i kulda, tar på seg lua og stikker de kalde hendene i lomma.
- Men Elsa sier hun skal bli veterinær først. Så skal hun bli skuespiller.
sondag@dagbladet.no
Hva er galt med ham? Han skal jo være sliten, bakfull og helt på felgen. Han skal stinke sprit, gå med knekt rygg og ha rødsprengte øyne. Dette er tross alt skuespillerbransjen, og en fest med partyløver som Trond Espen Seim og Kim Haugen.
- Faktisk var jeg tidlig oppe i morges. Sånn er det når du har barn som ikke har vært på fest, sier han.
- Er ikke premierefestene som i gamle dager?
- Det er alltid god stemning. Men premierefester er også en utblåsning. Du setter deg ned og blir litt sånn ...
Han stikker tunga ut, lukker øynene og henger hodet over skuldrene.
- ... helt kjørt - iallfall jeg. Det er så store forventninger, og dette er også forestilling helt uten hvileskjær.
Foran ham ligger en fersk avis der «Kunst» får terningkast fem.
- Når du sitter der og ser ut av vinduet, ser folk som går på trikken, trasker ned Karl Johan og som ikke aner hva vi driver med, så tenker du: «Ahh ... så deilig de må ha det». En bit av deg har lyst til å rope ut: «Hallo! Vi har hatt premieeeeere!»
Han retter seg opp
og smiler i barten:
- Da er det godt å se at verden utenfor går videre. Og at det vi gjør ikke er så farlig.
«Å VÆRE SKUESPILLER er en herlig, overbetalt hobby for barnslige sjeler», sa David Niven, en britisk skuespiller som spilte i «Den Rosa Panteren» og «Døden på Nilen».
Mads kjenner seg igjen - sånn delvis.
- Bortsett fra det med overbetalt, kjenner jeg meg igjen. På Island heter teatret «Leikarhus», det er akkurat hva det er. Vi driver med lek, en alvorlig lek. Men utfordringen er å gjenskape leken hver kveld.
Det var slett ikke opplagt at han skulle bli skuespiller, tross hans arvelige belastning. Etter militæret drev Mads Ousdal sykkelbudfirma sammen med en kamerat, en stund hadde de 13 ansatte og Mads satt etter hvert mest på kontoret.
En tid vurderte han å utdanne seg som snekker, for er det noe han definitivt har fra sin far, Sverre Anker Ousdal, og sin farfar, Jan Ousdal, vaktmesteren i Flekkefjord Sparebank, så er det handyman-genene. Og selv etter flere år som etablert skuespiller, var han fortsatt åpen for andre karriereveier.
- Etter Teaterhøgskolen la jeg en femårsplan: Hvis jeg etter fem år som skuespiller ikke kjente at dette var riktig, skulle jeg begynne med noe annet. Da var snekkeryrket en mulig utvei, sier han.
- Du gjorde opp status etter fem år?
- Ja, og da kunne jeg konkludere med at jeg var fornøyd med at det ble som det ble.
- Du har aldri angret på yrkesvalget?
- Jeg har aldri angret, men iblant tenker jeg at jeg burde valgt et yrke med bedre inntekt. Men jeg elsker og trives med det jeg gjør. Jeg har også vært regissør et par ganger, og det har jeg ikke lyst til.
- Har du noen gang opplevd å få slakt?
- Du, det er dårlig gjort å spørre om!
Telefonen hans vibrerer under den røde Swix-lua i sofaen. Han henter den fram, ser på displayet med en grimase og legger den ned igjen.
- Det er dårlig gjort fordi jeg ikke har det, altså. Vel, kanskje i Bergen da jeg spilte i «Ole Brumm», det var den første forestillingen jeg gjorde etter Teaterhøgskolen. «Kast Ole Brumm til løvene» skrev VG. Det var slakt.
- Av deg også?
- Ikke direkte. Men det burde vært mer av det. Teaterkritiker Odd Eidem skrev i sin tid beryktede anmeldelser, han anmeldte pappa da han debuterte på Nationaltheatret sammen med blant andre Svein Winge og Per Jansen, og skrev: «I går ble 700 kilo daukjøtt kastet inn i norsk teater». Skal du først slakte, gjør det sånn.
I 2009 fikk Mads Heddaprisen for rollen som Ivan i «Brødrene Karamasov». Nesten alle filmene og teaterstykkene han har spilt i, har fått gode anmeldelser.
- Jeg orienterer meg ikke etter kritikere, men velskrevet slakt er en fryd å lese - også om deg selv. Det er sånn dette livet er. En dag får du alles applaus, den neste er du gjenstand for massiv kritikk og må bære skylden for noe du mest sannsynlig ikke er skyld i.
For drøye tre og et halvt år siden samlet Sverre Anker Ousdal hele familien i stua, han hadde viktige nyheter. «Jeg har kreft», fortalte han. «Kroppen min trenger en ny lever». I stolen satt Mads og de andre lamslått, verden sto stille.
- For meg har kreft vært ensbetydende med død. Så når det kom så tett innpå, ble det et voldsomt sjokk. Da han fortalte det, tenkte jeg: «Hva skjer nå? Noe spiser opp kroppen hans, hva gjør vi?»
Han klør seg på kinnet og tar en tenkepause. Han likner mer og mer på sin far, både smilet, stemmen, faktene og de grå kinnskjeggene - det er ingen tvil om hvem han er sønn av. Barten gir fjeset et nytt trekk, men den tilhører egentlig Martin i «Kunst».
- Noe av det første legene sa til oss, var: «Nå skal dere bli spesialister på kreft. Så skal dere stole på at dette går bra». Og vi ble spesialister, på sett og vis. Det hadde en bedøvende effekt.
- Hva mener du?
- Vi fokuserte på saken og sykdommen, i stedet for redselen. Ikke å vite er det verste, likevel var det et sjokk. Etter hvert skjønte vi at det kunne gå bra, men så fikk vi et tilbakeslag. Han gikk og ventet på en ny lever - og plutselig kom den. Det er vanskelig å få ny lever, du må oppfylle en del kriterier, og det er ikke sikkert kroppen vil ta den imot.
- Du har fått respekt for donorsaken?
- Ja, absolutt!
- Hvordan var samholdet i familien da?
- Det hadde en samlende effekt, så klart.
- Blir du handlekraftig eller apatisk i slike stunder?
- Brutter'n og jeg like er like sånn, vi leste og sjekket alt vi kunne. Vi testet oss også med rektoskop, det var inn til legen og «heihei». Så vet du at du skal få en halvmeter med stav oppi ...
Han ler lett.
- ... oppi «der». Det er ikke noe særlig. Sykepleieren ber deg om å ta på en one size fits all-papirbukse med åpning bak. Så legger du deg på benken og får den helvetes staven inn. Da hjelper det ikke om du er Morgan Kane, altså.
I dag er faren kreftfri og frisk, selv om synsnerven ble skadet under operasjonen. Resten av livet må han holde ut med et betraktelig dårligere syn. «Jeg er glad jeg ikke er bussjåfør», spøkte faren i tida etterpå.
- Det går fint med ham nå, han står på scenen hver uke, snekrer og holder på - selv om han ser dårlig. Han gir seg ikke. Han kunne jo lagt seg ned for å dø, men pappa var sterk og viste stor viljestyrke.
- Hva gjorde den erfaringa med deg?
- Du forstår at du må ta vare på dem du er glad i. Og at livet er forgjengelig.
Han er en av dem. Klokka 09.00 onsdag 9. november satt Mads, og over 20.000 nordmenn, klar foran PC-en. Startskuddet gikk for påmeldinga til «Birken» 2012. Klokka 09.02 var det fulltegnet med 16.500 deltakere.
- Jeg satt klar jeg - og fikk plass, sier Mads.
- Er det nå vi skal vi snakke om ski? På tide! La meg bare hente mer kaffe, sier han og fyker mot disken.
Etter at NRK i fjor lokket ham med på «Mitt liv som Northug», der han fulgte skikongens treningsopplegg i 12 uker, er han blitt hekta.
Nå har han fem par ski, både skøyte- og klassiske, flere skidresser og skiluer, rulleski, sommerstøvler for rulleski, klassisk og skøyte.
- Hvordan går det med treninga?
- Jeg har gått mye på rulleski, særlig på Gotland der jeg var fire uker i sommer. Der er det helt flatt, nesten ikke en bil å se. Brutter'n kom på besøk og vi gikk hver dag, det var kjempegøy. Men så skada jeg hånda og ble satt litt tilbake, og i sommer ... vi har jo veranda hjemme, og jeg ble sittende altfor mye.
- Hva lærte du av treningsopplegget i fjor?
- At det aldri er for seint å begynne å trene. Jeg fikk så mye energi, sto opp med barna om morgenen, trente to ganger om dagen og spilte forestilling på kvelden. Det kan Northug prøve seg på!
- Møtte du noen gang Northug sjøl?
- Nei, men jeg møtte Marcus Hellner på Olympiatoppen der de bodde under Ski-VM. Da hadde svenskene sjukdom i troppen og var helt på tuppa. Han gikk forbi meg, og jeg strakte ut hånda og sa: «Hei!» Han ble helt skvetten, han ante ikke hvem jeg var. «Mitt liv som Northug», sa jeg, hele tida med et godt grep om hånda hans. «Ååå ja ... Hej». Det var samme morgen som han vant gullet.
- Seinere møtte jeg ham flere ganger i løypa, det var ikke alle som kunne hilse på Hellner i løypa, midt under VM. Han kom kjørende ned bakken, jeg gående opp. «Hei, lykke til», ropte han.
Ousdal ler ironisk.
- Det var stas for'n!
- Og nå venter du bare på snøen?
- Ja. Jeg har sendt dattera mi på skikurs, på Lyn Ski, så nå er det ingen vei tilbake. Treneren sa «Det går veldig fort før barna går fra deg, så du kan like gjerne begynne å trene». Det tror jeg på, om ikke lenge er de på Kikut før du har tenkt på Kobberhaughytta. Begge jentene skal være med på skikurset, sier han, og sikter også til Sofia (10), samboer Pia Tjeltas datter.
PIA, JA. Pia og Mads er kjendispressens yndlinger, Norges Angelina Jolie og Brad Pitt mener noen, med hus på Tåsen og en rekke kjendisvenner.
Men der hun er åpen om drømmen om bryllup og flere barn, er Mads skrudd sammen på en annen måte.
- De greiene der tror jeg hun og jeg skal ta for oss selv. Det klarer vi nok fint, sier han.
I filmen «90 minutter», som har innspilling i disse dager, spiller Mads og Pia et ektepar med to barn. Men de er langt fra lykkelige, de sliter med å håndtere hverdagen og styrer mot avgrunnen. Filmen ventes å komme på kino neste høst.
- Mange mener du har endret deg siden du traff Pia?
- Det er klart du preges av den du er sammen med.
- Hvordan har du endret deg?
- Til det bedre, forhåpentligvis. Pia er flink til å få ting på bordet, hun kan få folk til å dele de mest personlige erfaringene før du har snudd deg. Jeg har mer den sørlandske holdningen, og er vant til å holde ting igjen. Kanskje det handler om redsel. Men jeg er blitt bedre.
- Det er vel ingen kjedelige dager med henne?
- Jo da, heldigvis er det det.
- Har du fått henne til å slutte å røyke?
- Nei, men jeg har ikke prøvd heller. Er det noe jeg I hvert fall har lært, så er det at ingen kan fortelle deg at du skal slutte å røyke. Trikset er å begynne med noe annet, trening for eksempel, så får du lyst til å slutte sjøl. Men barna vil at hun skal slutte å røyke - det er den beste motivasjonen.
Barna Elsa (7) og Sofia (10) spiller for tida i musikalen «Rockeulven» på Nationaltheatret. En ny generasjon Ousdal/Tjelta er på vei inn på norske teaterscener.
- De står på scenen og synger av full hals, det er imponerende. Elsa er sju år og er alene på scenen ... Enten har det en preventiv effekt, eller så er løpet kjørt for lenge sida, sier Mads.
Han står ute i kulda, tar på seg lua og stikker de kalde hendene i lomma.
- Men Elsa sier hun skal bli veterinær først. Så skal hun bli skuespiller.
sondag@dagbladet.no
Anbefal artikkelen via e-post
Anbefal artikkelen via mobil
Skriv ut artikkelen