ANMELDELSE: Jeg har alltid tenkt at det er modig av en kritiker å gi et en bok, og dermed selv utsette seg for den kritikken hun eller han nærer seg av.

Det er også en slags balansekunst å bedrive kritikk av en kritikerkollega, hvis tema blant annet er kritikk og kritikere.  

Kjønn, natur og kultur

Nå er det ikke profesjonelle litteraturarbeidere Marta Norheim henvender seg til i denne artikkelsamlingen. «Friksjonar» er skrevet til den solide leser; P2-lytteren om du vil. Der er det mange kvinner. Det er tema i «Uheldige sider ved kvinnedominansen i kulturlivet», der Norheim tar opp høstens kulturkjerringdebatt. Artikkelen er symptomatisk for skrivestilen til Norheim. En reflektert, oversiktelig og lett sarkastisk gjennomgang av kvinner og kvinneforakt fra Aristoteles og fram til i dag.  

Et beslektet tema tas opp i «Ubehaget i kulturen»; om kjønn og natur og kultur. Der skriver Norheim om sin bakgrunn som søttitallsfeminist: «Eg var ei av dei mange som plasserte meg på ein slags både-og posisjon her, rett og slett fordi det verka uråd å vere for kategorisk i synet på hva som er kulturelt og biologisk i kjønnssamanheng.»

Ender hos Knausgård

Sitatet er betegnende for boka, som i motsetning til hva tittelen antyder, er nokså friksjonsfri. Eksempelvis i «Å skrive seg eit liv», med en grei gjennomgang av identitetsproblematikken, sannhet kontra fiksjon - og samtidens hang til bekjennelser. Den ender ikke uventet hos Knausgård, og konkluderer med at fiksjonen er - og må være - fri for moralske dommer. Men uten at lesningen av den grunn kun skal være estetisk.  

Det er jo sant, for sannheten befinner seg jo som regel både på den ene og den andre siden. Sånn sett er det behagelig å lese Norheim.

Hun har en pedagogisk og lettpennet evne til å gjøre tunge temaer enkle og oversiktlige. Av og til litt for lett. Som i «Deltakaren som tilskodar», om at «massefotograferinga» gjør at vi aldri er tilstede i våre egne liv.  

Ei perle er ei perle

Best er Norheim der hun skriver om det hun kan best — litteratur og kritikk: Om det - i Norge - kunstige skillet mellom elite og folk, og hvorvidt det finnes kvalitet i kunsten. Det viser hun gjennom den lille perlen «Ei perle er ei perle er ei perle». Om kunstneren Liza Lou, som brukte fire år på å perle et kjøkken i full størrelse. Her sier Norheim alt om kvalitet, håndverk, kunst og kitsj uten å si for mye.  

I «Kva skal ein med kritikk» konkluderer Norheim klokt nok igjen med et både-og: Det finnes kvalitet og objektive kriterier, men også subjektivitet og ulike kritikerdommer; «På den aller siste distansen er kritikaren naken. Naken som ein lyktestolpe.»  

Det er et sant og godt bilde. Selv om en ikke akkurat får følelsen av at kritikeren Norheim selv kler seg naken i denne boka.

Snarere har hun en sikkerhet i forhold til tematikken som både er imponerende, og — det må jeg innrømme — av og til bittelitt selvsikkert irriterende.