ANMELDELSE: Hva er årsaken til at det i de siste åra er kommet en rekke bøker som handler om Rinnan-banden, bare i år er det tre stykker? Det er ikke så lett å svare på det.

Riktignok handler Asbjørn Jaklins bok om de 25 nordmenn som ble henrettet for krigsforbrytelser og landssvik etter 1945, men av disse var ti medlemmer av Sonderabteilung Lola, som var okkupantenes navn på Rinnan-banden.

En overlevende

Tre av de henrettede var statsråder, mens resten, tolv, var tjenestemenn i sikkerhets- eller statspolitiet. Jaklin baserer sin framstilling på arkivstudier, først og fremst av dokumentene fra straffesakene til de henrettede. Boka kan leses opp mot Lars-Erik Vales bok fra 2004 om dødsstraffen i Norge fra 1945 til 1950. Den er velskrevet og informativ, særlig om regjeringens behandling av benådningssøknadene.

Jaklin er journalist og har tidligere skrevet bøker om krigen i Nord-Norge. Øyvind Skarsem er også journalist og har tidligere gitt ut ei bok om Rinnan-banden. Ola Flyum driver med coaching og ledelsesutvikling. Også deres bok, «Rinnan-jævel!», bygger på studier av flere landssviksaker, men først og fremst på samtaler med et medlem av Rinnan-banden, Trond Jardar Kvaale, som ikke ble henrettet etter krigen og som levde helt til for noen få år siden.

Nasjonalsosialister

Denne boka er skrevet som en fortelling om Øyvind Skarsems forhold til den tidligere Rinnan-mannen. Dristig å skrive om seg selv i tredje person på denne måten, og det er vanskelig å se hva gevinsten ved denne fortellermåten har vært. Boka må karakteriseres som tynn.

Disse bøkene er uttrykk for et ønske om å se nærme seg gjerningsmennene. Hva er deres versjon av historien, og hva var deres handlingsmotivasjon? De fleste henrettede tilhørte politiet eller Quislings ministerråd og kunne si at de måtte ta ansvar og at noen måtte gjøre det de gjorde og så videre. De kunne også dekke seg bak at de var overbeviste nasjonalsosialister og slik sett rettferdiggjøre sin gjøren og laden.

Deltakelse i Rinnan-banden var mer et resultat av et rent individuelt valg, og denne organisasjonen kunne ikke engang påberope seg et skinn av legitimitet.

Banale stakkarer

I den forstand er disse personene muligens interessante. Det slående under lesningen av disse bøkene er at personene er banale og naive typer, mange rene stakkarer, sosialt isolerte og med manglende selvkontroll. De framstår først og fremst som redskaper som ble brukt av andre ofte uten at de skjønte det selv. Hva skal man si om personer som angir og dreper for ei flaske brennevin?

Det som må sies, er at et menneske aldri er identisk med sine handlinger, alle har alltid mulighet til å gjøre noe annet. Det er viktig å holde fast på det.

Amerikanske forfattere som Truman Capote og Norman Mailer har vært opptatt av dødsdømte. Disse norske bøkene kommer ikke verken i intensitet eller intensjonsdybde opp mot Capotes eller Mailers studier.

Skarsem og Flyum kaller sin kildeperson for et tidsvitne. Er ikke dette ordet forbeholdt ofre for krigsforbrytelser?

Svakheten ved bøkene er at de i stor grad overser at fascismens voldsregime trengte både offisielle og uoffisielle bødler, psykologien til disse personene er ikke så interessant.