Bøkene hans oversettes, filmatiseres og sanker priser. Hadde det ikke vært for dødsangsten, kunne Johan Harstad (32) gledet seg.
Send tips til Dagbladet.no MMS/SMS: 2400 Tlf: 2400 0000 e-post: 2400@db.no
Inntil døden: Ubehaget med det å bli eldre, for meg har det ingenting med forfengelighet å gjøre, men en reell dødsangst. Derfor misliker jeg å ha bursdag, der all glede er retta mot meg og jeg liksom må absorbere den når jeg allerede synes dagen er litt halvveis, sier Harstad. Oslo 20111120 Foto: Lars Myhren Holand
Stavanger kan ta fra den beste livsviljen.
Johan Harstad
Johan Harstad
Aktuell: Romanen «Buzz Aldrin, hvor ble det av deg i alt mylderet» har blitt NRK-serie med premiere 28. november.
Familie: Forlovet.
Kjører: —Jeg er glad i å gå. Ellers tar jeg trikk og t-bane.
Favorittord: —Det er et mareritt å svare på. «Anorakk». Det er et fint ord, jeg liker bokstavene, det blir en optimisme i det og så har det et smell på slutten.
Siste kulturopplevelse: —Jeg var i Strand bookstore i New York, en uavhengig bokhandel med fantastisk samling av brukte bøker. Der kunne jeg tatt med primus og sovepose, og flyttet inn.
Familie: Forlovet.
Kjører: —Jeg er glad i å gå. Ellers tar jeg trikk og t-bane.
Favorittord: —Det er et mareritt å svare på. «Anorakk». Det er et fint ord, jeg liker bokstavene, det blir en optimisme i det og så har det et smell på slutten.
Siste kulturopplevelse: —Jeg var i Strand bookstore i New York, en uavhengig bokhandel med fantastisk samling av brukte bøker. Der kunne jeg tatt med primus og sovepose, og flyttet inn.
En dag, kanskje om hundre år, når han har ligget i den våte jorda til det bare er råtne bein igjen av det som en gang var kroppen hans, vil en sommervikar på en kirkegård sakte spa ham fram til lyset igjen. Kanskje vil denne sommervikaren grave helt til spaden treffer ham over nesebenet, knuser skallen på ham, før han kaller på en liten gravemaskin. Maskinen vil sope ham opp i en haug av jord og knokler som blir liggende i sommerluften, mens en ny kiste fires ned i mørket. Så vil han, eller det som er igjen av ham, kastes tilbake i jorda.
- Dødsangsten, sier Johan Harstad.
Han ser ut som om han har vandret inn fra ei hytte i marka, et eller annet sted han bor alene uten innlagt vann og toalett, bare ham og skogen. Hendene er kalde, håret sammenklemt og svett.
- Den handler ikke om at jeg er redd for å dø eller for smerten ved det. Den handler om tiden man har. Det plager meg. Fram til man er 25 år ser det så langt ut, du kan kaste bort et år, men så kan du plutselig ikke det lenger. Jeg er 32 år, jeg skjønner jo at jeg ikke er i livets høst, og jeg vil ikke provosere noen, men det handler om at jeg tar problemene på forskudd. Jeg vet jeg kommer til å ha den samme følelsen når jeg er 60 år.
Ullvottene og lua ligger våte på bordet. Restauranten på Oslos beste vestkant er full av folk som har noe å selge. Han hører ikke hjemme her. Harstad er en av landets mest lovende og suksessrike forfattere, nå sender NRK serien «Buzz Aldrin, hvor ble det av deg i alt mylderet?» basert på boka hans med samme navn. Selv har han avbrutt skrivinga av sin neste roman, gått fra leiligheten på Skillebekk som han deler med sin forlovede og gjennom vintertåka.
- Jeg er helt likegyldig til hvordan jeg dør, jeg må gjerne ligge og kompostere i en veikant. Og jeg bryr meg overhodet ikke om hvilken musikk som skal spilles i min begravelse. Når du er død, er det slutt. Jeg har jobbet fire sommere som graver, spadd opp en del folk, sett haugen der det stikker ting ut i alle kanter. Du kan ha så fin begravelse du bare vil, men det er over. Du kan bare ligge der og vente til en sommervikar med sneip i kjeften kommer og stikker spaden rett i nesa på deg.
Han smiler forsiktig, tørker søvn ut av øyet.
- Det er en fin tanke.
«You don't have time to think up there. If you think, you're dead». Fortsatt husker han alle replikkene fra filmen «Top Gun». Johan hadde tatt opp lydsporet til filmen på kassett, spilte den igjen og igjen i hodetelefonene. Utenfor lyden av Hollywood, utenfor barndommens vegger lå Forus, Stavangers utkant. Du kunne kaste stein forbi bompengeringen og over til Sandnes. Far i bilbransjen, mor i helsevesenet og Johan i sine egne tanker blant oljeselskapenes kalde kontorbygninger.
- Jeg hadde en harmonisk barndom, men jeg var engstelig, grubla mye. En del av engstelsen henger nok igjen. I det siste har jeg for eksempel vært redd for at taklampa skal ramle i hodet mitt, den er veldig tung. Lyset virker heller ikke, så nå bekymrer jeg meg for å bli blind også.
Johan fikler med hullet på albuen i genseren.
- Synes du det er trist å bli eldre?
- Nei, men bursdager og nyttårsaften synes jeg er vanskelig, det å starte helt fra begynnelsen igjen.
Han slipper genseren, titter mot de andre bordene langs veggen der folk prater ivrig over musikken.
- Vennene mine gir meg en følelse av at de har levd to liv, fram til de var i midten av tenåra og så etterpå. De vil ikke se tilbake, men jeg har ingen problemer med å gå tilbake og se på behagelige og ubehagelige ting, jeg har en klar linje tilbake til barndommen. Det er sikkert knytta til at jeg tidlig visste hva jeg ville gjøre. Jeg var 12 år da jeg fant ut at jeg skulle bli forfatter, ikke jagerflypilot.
- Du virker som en med et lynne som hadde passet til pilot.
- Kanskje, men jeg er ikke komfortabel med å ta livet av folk.
«Buzz Aldrin» var hans første roman. Før det hadde han skrevet en kortprosasamling og den kritikerroste novellesamlingen «Ambulanse». Siden har det kommet enda en roman, flere teaterstykker og en science-fiction bok for ungdom som ga ham Brageprisen. I sommer turnerte han i USA med den engelske utgaven av «Buzz Aldrin».
- Er det stas med suksess?
- Suksess og suksess. Det går opp og ned med meg som for alle.
- Du selger titusener av bøker, du vinner priser, det er laget TV-serie og...
- Jo da, og mye av det har overrasket meg veldig. Jeg slutter ikke å tenke på at jeg er heldig som får oppleve det. Men det er ikke sånn at man blir søkkrik av å oversettes, rettighetene selges kanskje ikke så dyre, og så selger du 500 eller 1000 bøker. Det handler mer om reisen, og om å være i kommunikasjon med sitt yngre jeg, som aldri trodde dette var mulig. Plutselig står jeg der i en by fordi noen har lest boka mi.
- Hvorfor tror du det har gått så bra med deg?
- Det er jo det jeg sier, noe er heldig, noe uheldig. Det jeg vil fram til.
. Hva er det jeg vil fram til?
Dette varer ikke evig, la oss gjøre det nå. Men jeg har aldri den selvtilfredse følelsen. Jeg våkner ikke om morgenen og tenker at nå står han suksessfyren der.
Johan humrer.
- På en måte er det godt at de fleste i Norge ikke aner hvem jeg er.
- Det stemmer nok.
- Ja, og det er særlig godt de dagene du føler noe urettferdig blir skrevet i en anmeldelse eller noe sånt.
- At det forsvinner fort?
- Ja, så lenge du ikke går på nettet og googler deg selv. De siste syv åra har jeg ikke googlet mitt eget navn, det har jeg stor glede av. Du kan lese 20 fine ting, men så kommer det en fillesetning på en blogg og så ødelegger det hele uka. Det beste du kan gjøre er å dra på skoleturné der folk sovner i timen og sitter og stønner mens du leser, da holder du beina godt planta på jorda.
- Hollywood er visstnok interessert i «Buzz Aldrin»?
- Nei, nei, det har ikke vært mye sånt.
- Agenten din sa det.
- Jeg tror uansett ikke jeg hadde blitt så veldig oppspilt av det. Jeg har et generelt problem med at jeg ikke blir så entusiastisk når det gjelder mine egne greier. Jeg tar det mer til etterretning.
- Hva skal til for å gjøre deg entusiastisk?
- Jeg blir lett entusiastisk når det gjelder andres ting, problemet mitt er at jeg er dårlig til å vise det. Jeg skulle ønske jeg var mye flinkere, at når det hadde gått bra for folk så kunne jeg liksom «yeah», sier han og knytter nevene foran seg i et halvveis jubelrop.
Ingen på nabobordet enser ham.
- Hva holder deg igjen?
- Skam. Ja, en form for skam. Eh... Det jeg er mest redd for av alt, er å lage en scene. Flere ganger har jeg blitt klemt i døra på trikken på vei ut og da velger jeg å kjempe lydløst for å komme meg løs framfor å lage en scene. Men jeg beundrer de som gjør anskrik i samme situasjon.
Det er 13 år siden han flyttet fra Stavanger. Han utdannet seg i Trondheim, før han flyttet til hovedstaden. Gjennom disse årene har han hatt en gjentakende følelse, dette spørsmålet: Hvor hører han egentlig hjemme, hvor burde han bo?
- Oslo er som en langsiktig transithall. Og Stavanger... Stavanger kan ta fra den beste livsviljen. Det er det eneste stedet i verden jeg er redd for å være ute på fredagskvelden, det er mye grums, fulle folk med blazere og aggresjon. Jeg er fortsatt glad i byen, men jeg forstår den ikke lenger. Det er en sorg å miste den.
På Skillebekk er det stille. Forloveden Maria Øvrebø drar på jobb i forlagsbransjen, han sover lenge om morgenen. Bortsett fra når naboene pusser opp.
- Du liker stillhet?
- Ja, jeg er avhengig av det.
- Lever du et ensomt liv?
- Nei, men det er monotont. Hadde folk sett hvordan det egentlig foregår, hadde ingen villet prøve det. Men jeg har alltid vært veldig glad i å være alene. Da jeg var liten, likte jeg best å leke alene, jeg syntes liksom ikke de andre fikk det helt til.
- Hvordan er du egentlig å leve med?
- Antakelig som de fleste andre. Jeg er snill, omsorgsfull og klin umulig med både den ene og den andre særheten.
En dag ligger han der i den mørke, fuktige jorda. Og over ham synger fuglene og gresset gror og folk forelsker seg og kanskje er det en sommervikar i et skjul i nærheten med en sigarett i munnviken som leter etter en spade.
Og han har tenkt dette: At det kanskje er det redselen for døden, som har gjort at han skriver.
- Det å skrive og gjøre analyser, det er et forsøk på å oppnå en erkjennelse over livet man lever, men... Det er også nesten et desperat forsøk på å holde det fast, sier Johan og blir sittende stille.
Det er bare et par timer siden han sto opp, men det mørkner allerede. Han ser mot utgangen.
- Det er et forsøk på å fange disse historiene og dette språket, samtidig om du hele tiden forsvinner lenger vekk fra kaia.• esa@dagbladet.no
- Dødsangsten, sier Johan Harstad.
Han ser ut som om han har vandret inn fra ei hytte i marka, et eller annet sted han bor alene uten innlagt vann og toalett, bare ham og skogen. Hendene er kalde, håret sammenklemt og svett.
- Den handler ikke om at jeg er redd for å dø eller for smerten ved det. Den handler om tiden man har. Det plager meg. Fram til man er 25 år ser det så langt ut, du kan kaste bort et år, men så kan du plutselig ikke det lenger. Jeg er 32 år, jeg skjønner jo at jeg ikke er i livets høst, og jeg vil ikke provosere noen, men det handler om at jeg tar problemene på forskudd. Jeg vet jeg kommer til å ha den samme følelsen når jeg er 60 år.
Ullvottene og lua ligger våte på bordet. Restauranten på Oslos beste vestkant er full av folk som har noe å selge. Han hører ikke hjemme her. Harstad er en av landets mest lovende og suksessrike forfattere, nå sender NRK serien «Buzz Aldrin, hvor ble det av deg i alt mylderet?» basert på boka hans med samme navn. Selv har han avbrutt skrivinga av sin neste roman, gått fra leiligheten på Skillebekk som han deler med sin forlovede og gjennom vintertåka.
- Jeg er helt likegyldig til hvordan jeg dør, jeg må gjerne ligge og kompostere i en veikant. Og jeg bryr meg overhodet ikke om hvilken musikk som skal spilles i min begravelse. Når du er død, er det slutt. Jeg har jobbet fire sommere som graver, spadd opp en del folk, sett haugen der det stikker ting ut i alle kanter. Du kan ha så fin begravelse du bare vil, men det er over. Du kan bare ligge der og vente til en sommervikar med sneip i kjeften kommer og stikker spaden rett i nesa på deg.
Han smiler forsiktig, tørker søvn ut av øyet.
- Det er en fin tanke.
«You don't have time to think up there. If you think, you're dead». Fortsatt husker han alle replikkene fra filmen «Top Gun». Johan hadde tatt opp lydsporet til filmen på kassett, spilte den igjen og igjen i hodetelefonene. Utenfor lyden av Hollywood, utenfor barndommens vegger lå Forus, Stavangers utkant. Du kunne kaste stein forbi bompengeringen og over til Sandnes. Far i bilbransjen, mor i helsevesenet og Johan i sine egne tanker blant oljeselskapenes kalde kontorbygninger.
- Jeg hadde en harmonisk barndom, men jeg var engstelig, grubla mye. En del av engstelsen henger nok igjen. I det siste har jeg for eksempel vært redd for at taklampa skal ramle i hodet mitt, den er veldig tung. Lyset virker heller ikke, så nå bekymrer jeg meg for å bli blind også.
Johan fikler med hullet på albuen i genseren.
- Synes du det er trist å bli eldre?
- Nei, men bursdager og nyttårsaften synes jeg er vanskelig, det å starte helt fra begynnelsen igjen.
Han slipper genseren, titter mot de andre bordene langs veggen der folk prater ivrig over musikken.
- Vennene mine gir meg en følelse av at de har levd to liv, fram til de var i midten av tenåra og så etterpå. De vil ikke se tilbake, men jeg har ingen problemer med å gå tilbake og se på behagelige og ubehagelige ting, jeg har en klar linje tilbake til barndommen. Det er sikkert knytta til at jeg tidlig visste hva jeg ville gjøre. Jeg var 12 år da jeg fant ut at jeg skulle bli forfatter, ikke jagerflypilot.
- Du virker som en med et lynne som hadde passet til pilot.
- Kanskje, men jeg er ikke komfortabel med å ta livet av folk.
«Buzz Aldrin» var hans første roman. Før det hadde han skrevet en kortprosasamling og den kritikerroste novellesamlingen «Ambulanse». Siden har det kommet enda en roman, flere teaterstykker og en science-fiction bok for ungdom som ga ham Brageprisen. I sommer turnerte han i USA med den engelske utgaven av «Buzz Aldrin».
- Er det stas med suksess?
- Suksess og suksess. Det går opp og ned med meg som for alle.
- Du selger titusener av bøker, du vinner priser, det er laget TV-serie og...
- Jo da, og mye av det har overrasket meg veldig. Jeg slutter ikke å tenke på at jeg er heldig som får oppleve det. Men det er ikke sånn at man blir søkkrik av å oversettes, rettighetene selges kanskje ikke så dyre, og så selger du 500 eller 1000 bøker. Det handler mer om reisen, og om å være i kommunikasjon med sitt yngre jeg, som aldri trodde dette var mulig. Plutselig står jeg der i en by fordi noen har lest boka mi.
- Hvorfor tror du det har gått så bra med deg?
- Det er jo det jeg sier, noe er heldig, noe uheldig. Det jeg vil fram til.
. Hva er det jeg vil fram til?
Dette varer ikke evig, la oss gjøre det nå. Men jeg har aldri den selvtilfredse følelsen. Jeg våkner ikke om morgenen og tenker at nå står han suksessfyren der.
Johan humrer.
- På en måte er det godt at de fleste i Norge ikke aner hvem jeg er.
- Det stemmer nok.
- Ja, og det er særlig godt de dagene du føler noe urettferdig blir skrevet i en anmeldelse eller noe sånt.
- At det forsvinner fort?
- Ja, så lenge du ikke går på nettet og googler deg selv. De siste syv åra har jeg ikke googlet mitt eget navn, det har jeg stor glede av. Du kan lese 20 fine ting, men så kommer det en fillesetning på en blogg og så ødelegger det hele uka. Det beste du kan gjøre er å dra på skoleturné der folk sovner i timen og sitter og stønner mens du leser, da holder du beina godt planta på jorda.
- Hollywood er visstnok interessert i «Buzz Aldrin»?
- Nei, nei, det har ikke vært mye sånt.
- Agenten din sa det.
- Jeg tror uansett ikke jeg hadde blitt så veldig oppspilt av det. Jeg har et generelt problem med at jeg ikke blir så entusiastisk når det gjelder mine egne greier. Jeg tar det mer til etterretning.
- Hva skal til for å gjøre deg entusiastisk?
- Jeg blir lett entusiastisk når det gjelder andres ting, problemet mitt er at jeg er dårlig til å vise det. Jeg skulle ønske jeg var mye flinkere, at når det hadde gått bra for folk så kunne jeg liksom «yeah», sier han og knytter nevene foran seg i et halvveis jubelrop.
Ingen på nabobordet enser ham.
- Hva holder deg igjen?
- Skam. Ja, en form for skam. Eh... Det jeg er mest redd for av alt, er å lage en scene. Flere ganger har jeg blitt klemt i døra på trikken på vei ut og da velger jeg å kjempe lydløst for å komme meg løs framfor å lage en scene. Men jeg beundrer de som gjør anskrik i samme situasjon.
Det er 13 år siden han flyttet fra Stavanger. Han utdannet seg i Trondheim, før han flyttet til hovedstaden. Gjennom disse årene har han hatt en gjentakende følelse, dette spørsmålet: Hvor hører han egentlig hjemme, hvor burde han bo?
- Oslo er som en langsiktig transithall. Og Stavanger... Stavanger kan ta fra den beste livsviljen. Det er det eneste stedet i verden jeg er redd for å være ute på fredagskvelden, det er mye grums, fulle folk med blazere og aggresjon. Jeg er fortsatt glad i byen, men jeg forstår den ikke lenger. Det er en sorg å miste den.
På Skillebekk er det stille. Forloveden Maria Øvrebø drar på jobb i forlagsbransjen, han sover lenge om morgenen. Bortsett fra når naboene pusser opp.
- Du liker stillhet?
- Ja, jeg er avhengig av det.
- Lever du et ensomt liv?
- Nei, men det er monotont. Hadde folk sett hvordan det egentlig foregår, hadde ingen villet prøve det. Men jeg har alltid vært veldig glad i å være alene. Da jeg var liten, likte jeg best å leke alene, jeg syntes liksom ikke de andre fikk det helt til.
- Hvordan er du egentlig å leve med?
- Antakelig som de fleste andre. Jeg er snill, omsorgsfull og klin umulig med både den ene og den andre særheten.
En dag ligger han der i den mørke, fuktige jorda. Og over ham synger fuglene og gresset gror og folk forelsker seg og kanskje er det en sommervikar i et skjul i nærheten med en sigarett i munnviken som leter etter en spade.
Og han har tenkt dette: At det kanskje er det redselen for døden, som har gjort at han skriver.
- Det å skrive og gjøre analyser, det er et forsøk på å oppnå en erkjennelse over livet man lever, men... Det er også nesten et desperat forsøk på å holde det fast, sier Johan og blir sittende stille.
Det er bare et par timer siden han sto opp, men det mørkner allerede. Han ser mot utgangen.
- Det er et forsøk på å fange disse historiene og dette språket, samtidig om du hele tiden forsvinner lenger vekk fra kaia.• esa@dagbladet.no
Anbefal artikkelen via e-post
Anbefal artikkelen via mobil
Skriv ut artikkelen