ANMELDELSE: Sivil ulydighet er et lunefullt, paradoksalt begrep som til tider er blitt løftet fram som en fane for individuelle eller kollektive opprørere mot en urettferdig orden. Den eventuelle retten til ulydighet er et statsvitenskapelig og juridisk grunnproblem, og det har vært diskutert i tusener av år.

Når fyrsten er en tyrann, er da borgerne forpliktet til å følge loven?

Og hvis ikke, hvilke lover skal borgerne heller følge? Kan man utforme sine egne lover? Kan alle gjøre det, eller bare særskilt innsiktsfulle individer?

En tid herjet av vold

Ikke minst i vår voldsherjede tid, med dype rystelser i regimer av ulik farge og ideologi, er spørsmålet om opprør og lydighet brennaktuelt. Det er lett å være enig i at det er riktig å være ulydig og endog gjøre opprør mot autoritære fyrster i bananrepublikker eller oligarkiske sultanater, samtidig som det er like lett å være enig i at selvutnevnte kommandører av fiktive ridderordener ikke kan gjøre som de vil for å bekjempe den multimarxistiske femikultureliten — eller hva det nå var igjen. Men så er det alle mellomtilfellene.

Alle de små ulydighetene som begås av deg og meg, og som vi begrunner på mer eller mindre høystemt og hjemmesnekra vis.

Er det rett å la være å betale skatt fordi søppelet ikke blir tømt slik kommunen har lovet?
Er det rett å lenke seg til anleggsmaskiner i den hensikt å hindre vedtatte byggearbeider fordi man ikke orker tanken på en synsforstyrrende kraftlinje i en vakker fjordarm?
Er det rett å avstå fra å betale billett på bussen fordi det ville blitt billigere for samfunnet om forvalterne av kollektivtransporten hadde gjort alle reiser gratis istedenfor å innføre «FLEXUS»-systemet?  

Vi er enige

Vi er enige med søster Rosa Parks da hun den 1. desember 1955, på vei hjem fra jobben, nekter å oppgi sitt sete på bussen til en hvit passasjer som stiger på — denne handlingen som blir gnisten som setter i gang The Montgomery Bus Boycott, en katalysator for hele borgerrettsbevegelsen i USA og den svarte frigjøringen.
Vi er enige med Mahatma Gandhi som får med seg tusener på en marsj ut mot kysten for selv å skaffe seg salt, som en protest mot britenes undertrykkende monopol.
Og vi er enige med de norske politimennene som nektet å adlyde ordre fra høyeste hold om å utlevere de norske jødene til utryddelsesskipet Donau ... å nei, det var visst ingen sånne. De var altfor lydige.  

Å åpent heve seg over loven krever en solid begrunnelse, en god porsjon patos, et anselig selvbilde og et visst mot.

Sivil ulydighet MÅ være i det godes tjeneste, og voldsbruk bør overhodet ikke forekomme. Eller må man noen ganger ... sånn som i ... Syria?

Grenser mot terror

Her må grenser trekkes mot gerilja og terror, og da kommer sidebetydningen av «sivil ulydighet» inn — slik ulydighet er ikke bare sivil i den forstand at det handler om å la være å underkaste seg sivilsamfunnets onde orden («non-cooperation with evil»), den er også sivil i den forstand at den er sivilisert, ikke vill.

Sivil ulydighet er nært knyttet til tanken om ikke-voldelig protest.

Den amerikanske, romantiske dikteren Henry D Thoreau er mest av alt kjent for det snodige diktverket Walden, der han beskriver sitt toårige opphold i villmarken på 1840-tallet. Målet var å komme så nær naturen som mulig, gjennom det han kalte «simple living».

Naturen er et språk man kan lære seg.

Og gjennom det språket kan man forstå hva som er virkelig viktig, og hva som bare er vanetenkning og tillært lydighet. I denne tankegangen foregriper Thoreau det som senere skulle bli økosofi og miljøaktivisme, og hans romantiske transcendentalisme fikk betydelig renessanse under 60-tallets antimodernistiske livsstilsopprør, med ikke-voldelige «sit-ins» og lange marsjer.

Ulydighetens pioner

Thoreau regnes som en pioner innenfor sivil ulydighet, ikke minst fordi det var han som fant på begrepet. 32 år gammel utga han sitt essay «Civil Disobedience» hvor han drøfter sin egen erfaring med å nekte å betale skatt. Thoreau var dypt uenig med både lokale og sentrale myndigheters aksept av slaveriet og deres engasjement i krigen mot Mexico. For Thoreau var disse tingene så uakseptable at det var hans plikt å ikke betale skatt.

For dette ble han kastet i fengsel — men bare for én dag.

Den ene dagen i fengsel kan høres puslete ut — særlig hvis vi tenker på alle årene andre aktivister har henslept i fengsel på grunn av sine protester — men Thoreaus styrke er ikke å portrettere seg selv som særskilt heltemodig. Det er ikke dramatikken i dikterens opplevelser som gjør dette til en klassiker — det er snarere hans strev med å få tankene og språket til å gå opp, til å bli en solid begrunnelse for sitt brennende ønske om anstendighet og frihet.

«Dersom urettferdighet er en del av den nødvendige friksjonen i statsmaskineriet, så la gå, la gå: Kanskje blir maskineriet glattslitt — det blir iallfall uansett til slutt utslitt. [...] Men hvis urettferdigheten er av en slik natur at du må bli dens redskap mot en annen, da sier jeg: Bryt loven! La ditt liv bli en mot-friksjon for å stanse maskinen. Uansett må jeg sørge for at jeg ikke selv blir et redskap for den urett jeg fordømmer.»  

En kultbok for opprørere

Nå er dette sentrale essayet kommet på norsk, sammen med to andre Thoreau-tekster, det djerve ungdomsskriftet «Den moderne tids kommersielle ånd» fra 1837 og den mer tenksomme «Livet uten prinsipper» fra 1863. Forlaget kaller denne sympatiske klassikerutgivelsen for «en kultbok for opprørere». Dette er muligens å ta munnen litt for full. Thoreaus opprør er et aristokratisk, individuelt opprør, sprunget ut av indignasjon over det moralske vakuumet som hersker i myndighetenes praktiske politikk.

Den moderne verden er vemmelig, den er stygg, den bråker og stinker.

Opprøret er like estetisk som det er moralsk. Det handler ikke om sosiale endringer, det handler ikke om politiske strategier, det handler ikke om hvordan større bevegelser skal forholde seg til tyranners eventuelle mottrekk. Thoreau er erke-amerikaner, og individets sjølråderett er og blir hans hovedærend.

En perlerad av aforismer

Men heldigvis er han beskjeden og ydmyk, og har ingen trang til å herske over andre.

Han er en helt annen enn Nietzsche.

Boka er likevel viktig, ikke minst på grunn av de gode formuleringene Thoreau gir sin inderlighet. Hver og en er setningene små, fullendte utsagn — nesten som en perlerad av aforismer. Den norske utgaven er en fremragende oversettelse, der nær sagt hver eneste setning klinger velstemt og selvfølgelig.
I det siste essayet i boka, «Livet uten prinsipper», heter det:

«Vår verden er en markedsplass. For et endeløst mas og ståk! Nesten hver natt blir jeg vekket av pesingen fra lokomotivet. Drømmene mine blir avbrutt. Det finnes ingen helg. Hvor herlig ville det ikke være å se at menneskeheten for én gangs skyld hadde fri. Det finnes ikke annet enn arbeid, arbeid, arbeid. Det er knapt mulig å få skaffet seg en skrivebok med blanke ark, til å nedtegne tanker i; de er vanligvis linjerte, med regnskapsark til føring av dollar og cents.»

Hadde Thoreau visst hvor dominerende hans plager skulle bli hundreogfemti år senere, i denne tiden da kremmere sitter bak samfunnsmaskineriets spaker i det absolutte merkantokrati, ville han nok vært enda beskere, enda sintere. Men ganske sikkert langs de samme linjene, med den samme duggfriske undringen over vår vankunne.