ALBUM: Even «Magnet» Johansen har vært en funklende stjerne på den norske pophimmelen helt siden debuten «Quiet and Still».

Bergenseren har hele veien hatt med seg en helt unik melodisignatur, uavhengig om han har laget grandiose og elktronikaorkestrerte popverk som «On Your Side» (2003) eller den mer organiske og jordnære tilnærmingen han presenterte på forrige plate, «The Simple Life» (2007).

Så hvor overlater dette oss, snart fem år seinere?

«Ferrofluid» er umiskjennelig Magnet. Johansens fløyelsmyke stemme er selvsagt ikke til å ta feil av, det samme gjelder de underfundige lydene som daler forsiktig gjennom lydbildet.

Det er mye lys, lite mørke - om enn noen melankolske avstikkere, men alt i alt er Magnet en fredens mann, slik vi alle har lært å like han.

Denne gangen har sangeren fått kompekspertise fra rogalendingene i Cloroform, noe som resulterer i et par gitarbrekk med hakket skarpere kanter enn vi er vant til, uten at det tar bort fokuset fra slentrende og innbydende melodiene.

«Sister Sorrow» smaker av vellagrede soultoner, mens «Fireflies» demonsterer en gjennomgående lek med reggaerytmer.

«Homecoming Queen» er platas lett mystiske midtakse. Den starter i klassisk magnetsk pludremodus, før den reiser seg rakrygget og sender deg inn i noe som kunne ha vært en Tim Burton-aktig drømmeverden.

«Ferrofluid» er er en tanke mer innkapslet enn forgjengeren — det tar hakket lenger tid å bli kjent med den, og plata mangler kanskje en tydelig ledestjerne av typen «Lonely No More» fra forgjengeren.

Men det er noe med den beroligende og stemningsskapende effekten Magnet har på omgivelsene som man ikke vil være foruten, så også her.

Utgivelsetidspunktet kunne vel heller knapt ha vært mer passende. Å trå inn i Magnet-universet føles nemlig nesten som å stå i en snøkule og kikke ut på verden mens de små musikalskefjonene laver sakte ned over hode og ører. 

Vinteren har fått en ny lun dimensjon.