Det var i sommer at Helene Bøksle (30) og forloveden hennes, Espen Tjersland, satt og så på Tour de France på tv, og kona til Thor Hushovd fortalte om hvor fint det skulle bli å endelig få mannen hjem etter to måneder.

- To måneder? Stakkars henne! sa Helene.

- Helene, sa Espen, samboeren.

- Det er ikke noe lenger, det, enn de årlige juleturneene dine. Du er borte i nesten to måneder, du også.

Hvor mange etapper hun har vært igjennom så langt vet hun kanskje ikke, men Helene Bøksle har i alle fall sunget hver eneste kveld siden midten av november, en turné hun startet - «bare for å virkelig stelle det til for meg selv» - dagen etter at hun og Espen flyttet inn i en ny leilighet på Ullevål Hageby.

Juleturneen avsluttes med siste etappe i Sjømannskirka i New York på julaften.

Og sånn har det - i alle fall hvis man ser bort fra dette med sjømannskirka - vært de siste åra: November og desember har hun mer eller mindre tilbrakt på veien, enten i eller mellom to kirker, pakket inn i ei rød kåpe som ser ut som den er stjålet på Nordpolen.

- Alle spør hva jula betyr for meg, om den betyr noe spesielt - daglig liksom - og da tenker jeg at jula for meg betyr å synge hver eneste dag, fram til klokka slår fem på julaften. Men det er klart, de vanlige tingene som folk forbinder med julestemning, de rekker vi jo ikke. Min juletradisjon har i stedet blitt å synge for folk, og gi dem den julefreden de søker.

- Det er et rimelig stort ansvar?

- Å, gjett om. Jeg er ansvarlig for at veldig mange mennesker skal komme i den rette julestemninga. Det er et ansvar jeg tar veldig alvorlig og går veldig inn i, sier hun, og legger til, på blidt sørlandsk, og før dette begynner å høres ut som en litt sur plikt som ingen andre har lyst å påta seg:

- Og æ elsker å gjøre det.

Nylig slapp hun «Julero», en kombinert plate og bok (men ikke en lydbok, red.anm.) gitt ut på forlaget hun har startet med kjæresten.

- Du er ikke redd for at folk skal kjenne deg bare som «hun julekonsertartisten»?

- Jeg tenker vel da at hvis folk forbinder meg med noe jeg er så stolt av, så har jeg egentlig grunn til å være takknemlig. Jeg har jo alltid lagt hele hjertet mitt i dette.

Dét sagt:

Det er ikke bare å gå ut og gi folk julestemning. Først må hun, som hun sier, «rydde litt i hodet»

- Jeg må finne freden i meg selv først. Det hadde blitt feil hvis jeg skulle stå der og be folk om å senke skuldrene når jeg selv var superstressa. Men det har jeg blitt flinkere til. Jeg har på en måte innfunnet meg med at jeg heller kan tenne i peisen og lage gløgg i januar.

Eventuelt drikke champagne. Bandet hun har med seg på turneen har i flere år praktisert et sinnrikt botsystem der pengene som kommer inn brukes på boblevann etter siste stoppested på turnélista. Bot for å lage lunken kaffe: 25 kroner. Starte på feil låt under konsert: 150 kroner. «Ro seg langt ut på Kattegat»: 200 kroner.

- Du får bot for, vel ... alt, egentlig. Markus (Lillehaug Johnsen, gitarist, red.anm.) er selvutnevnt president, men jeg mener nå at han er en diktator. Jeg får gjerne litt, hva skal man kalle det, ekstra talegaver når jeg kommer til et nytt sted og et nytt publikum. Plutselig har jeg begynt på en historie som jeg etter hvert innser ikke fører noe steds hen. Og da merker jeg jo at de andre i bandet ser på hverandre og nikker, og skjønner at jeg har klart det igjen.

Foreløpig i år har hun samlet seg opp bøter på seks hundre og femti kroner. Til sammen ble det tre og et halvt tusen kroner i fjor, penger som de dumpet i kassa på Vinmonopolet i Flekkefjord.

- Det så jo ut som vi hadde knust sparegrisen eller noe, ler hun.

- Du kunne liksom se fortvilelsen i blikkene de sendte hverandre. De hadde jo ikke så dyr champagne på lager - dette var jo like etter nyttår - så vi endte med tre flasker av den litt billigere sorten.

- Det er en lang turné før du kommer dit. Blir du sliten?

- Det hender at jeg må grine litt i sakristiet, men det er bare når jeg er veldig sliten og alt har gått i ett lenge og det er mange intervjuer og mange folk du skal møte, og hver kveld skal du stå der med hjertet i hånda. Mange av sangene er dessuten av den type sanger du ikke kan gjemme deg bak. Og hvis du da ikke får hentet deg inn, da føler du deg etter hvert bare tom og tappa og maktesløs. Det er da det er viktig med folk i crewet som kan plukke deg opp, sier hun.

- Heldigvis er vi aldri på bunnen samtidig.

2011 har vært et merkelig år for Helene Bøksle. Det begynte med Grand Prix, der hun gikk videre til finalen i Oslo Spektrum, men måtte gi tapt for Stella Mwangi.

- Men det ble akkurat som det skulle, det. Jeg våknet opp dagen etterpå og tenkte at det ikke gjorde så mye - da kunne jeg begynne å tenke på ny plate i stedet. Jeg er egentlig rask til å komme meg videre. Jeg tenker bare at det da ikke var det toget jeg skulle på uansett, og så går jeg videre til neste post på programmet.

Vi kommer ikke utenom elefanten i rommet. 22. juli ble Bøksles sang «Ere the World Crumbles» brukt som lydspor i en YouTube-video som Anders Behring Breivik la ut om seg selv, hvor han forklarte sitt manifest. Helene har fortsatt ikke sett den - og kommer aldri til å gjøre det heller. Og jo mindre hun må snakke om dette, jo bedre er det.

- Jeg kan bare ikke ta det inn. Det blir så ... så fryktelig negativt.

Under turneen synger hun «Gje meg handa di, ven», sangen hun sang under minnemarkeringen i Oslo Domkirke sammen med Kurt Nilsen.

- Jeg ser at det betyr mye for folk å høre sangen, at de etterlyser den, og derfor føles det som om jeg synger den med et annet hjerte enn tidligere.

- Er det annerledes å dra på juleturné i år, etter det som har skjedd? Merker du at publikum har et større behov for noe såpass fredfylt som en julekonsert?

- Jeg tror kanskje folk tenner lys på en annen måte, at vi bruker mer tid på hverandre. Samtidig merker jeg jo at det også har kommet inn et nytt alvor.

Som barn var Helene hun som satte bind på skolebøkene to uker før skolen begynte igjen etter sommerferien. Hun var den litt rare jenta med de rare klærne som bodde på en gård med en far som var visesanger, en mor som var dramapedagog, og to tvillingbrødre som bølleringte til Lindesnes Nærradio når de kjedet seg, Hvilket man får anta var ganske ofte, siden det var en halvtime på sykkel til nærmeste unge å leke med.

- Jeg var litt sånn åttitallshippie møter «Huset på prærien», ispedd litt «Frida med hjertet i hånden». Om du kan se for deg bildet

- Nesten?

- Med briller og regulering og kreppa hår. Jeg var jo ganske glad da jeg var ferdig. Når jeg er med Rikskonsertene på ungdomsskoler i dag, og ser de litt lubne jentene som sitter en smule for seg selv, da gir jeg dem litt ekstra oppmerksomhet. Jeg tenker jo at det kanskje var ... meg.

I dag sier folk gjerne om Helene Bøksle at hun egentlig er 90 år. Noe kan ha å gjøre med denne fanesaken hun har, nemlig å folk til å skrive julekort igjen i stedet for slike upersonlige felles-sms'er. Noe kan ha å gjøre med at hun elsker å synge for eldre mennesker, og har ei venninne i Flekkefjord som er 102. Noe kan skyldes at hun blir «en skikkelig besk gammel «tante Sofie» når blodsukkeret faller, og noe kan sikkert bunne i det faktum at hun alltid sitter klar med veska og strikketøyet på fanget når bussen går. Og ikke minst kan det ha å gjøre med at hun ikke helt fikser dette med trapper.

- Jeg pleier å si som Mariah Carey: «I don't do stairs.»

Under årets Grand Prix kunne det fått svært uheldige konsekvenser.

- Da var det sånn at Marie, felespilleren i bandet, kom bort til meg med frykt i øynene - det lyste, liksom - og bare sa: «Helene, dette - går - aldri - bra. Du skal gå hundre trappetrinn». Jeg blir veldig mobba i bandet for at jeg er så klumsete. Folk sier alltid: «Kan de som sitter nær Helene ta vekk de fineste glassene?»

De fleste konsertene Helene Bøksle spiller er for lengst utsolgt. Ekstrakonserter settes opp i Holmenkollen kapell.

Men det er etter nesten ti år i bransjen. Hun har stått på øde togstasjoner langt til fjells og ventet på et nattog som har vært tre timer forsinket, og hun har sittet på Sørlandsekspressen for tiende gang i løpet av en måned for å forfølge drømmen om å kunne leve av dette livet.

- Det nytter ikke tro at du kan erobre scenen med en gang. Du er nødt til å kjøre melkeruta mange ganger. Det har vært perioder da jeg har kikka i boka og ikke hatt noen jobber det neste halvåret. Men det fantes jo aldri noen plan b, sier hun.

- Og sånn må det være. Dette yrket er ikke for folk som vil ting halvveis. Du må ville det mer enn hundre prosent. Du må ha stålvilje, lidenskap og hjerte, for du blir gjennomskuet med en gang om du ikke prøver hardt nok.

- Kunne du stilt i Idol om det hadde eksistert for ti år siden? Om så bare for å få en fot innenfor?

- Jeg var så tidlig inn i denne bransjen at jeg innså at dette handler om så veldig mye mer enn å bli eksponert i en liten periode. Du må bygge stein på stein. Det er ikke feil å være med i Idol, det er ikke det jeg sier, men jeg kan synes det er synd at de får et slikt bilde av bransjen. Du skal ha en del ballast med deg for å kunne takle at lampene skrus av. Da skal du ha integritet, og et publikum som fanger deg opp. Hvis ikke bare faller du og faller du.

Apropos integritet: Hun har sluttet å synge i like mange bryllup som hun gjorde tidligere.

- Alle har vært veldig fine, men da jeg kunne vielsen utenat, tenkte jeg at det kanskje var blitt litt mye bryllup. Men altså, hvis noen klarer å male meg et bilde på hvordan dagen deres kommer til å bli, og legger sjela si i det, da kan jeg gjerne komme på en fjellgård innerst i Hardangerfjorden og spille på en låve. For å si det sånn: Du aner ikke hvor mange rare plasser jeg har sunget, ler hun.

En av disse var på en kamel i ørkenen, ikledd setesdalsbunad. Publikum? Emiren i Qatar, verdens rikeste mann, som lå på puter og spiste druer.

- Førti grader, og tre lag med ull. Svetten rant som et fossefall, ler hun.

Etterpå kom han bort til henne og roste henne for « that syrian folk song», som i virkeligheten heter «Heiemo og Nykkjen» og er en norsk folketone, og Helene sa som sant var at «It's from Setesdalen, Your Majesty».

Siden la emiren inn bestilling på en setesdalsbunad til en av favorittkonene sine. Fortsatt har Helene en stående invitasjon om å komme tilbake.

- Jeg må jo hjelpe kona hans med å få seg på bunaden.

Det er litt sånn med henne, sier hun. Alt må dobbeltsjekkes. Og det er helst hun selv som skal gjøre det.

- Jeg er blitt litt flinkere til å delegere. Men det henger litt igjen fra da jeg startet. Da satte jeg opp forestillingene, stekte vaflene, ordna kostymene, lagde smørbrød til musikerne, alt mens jeg gikk der med hårruller i håret og forberedte meg på å gå opp på scenen. Du får jo hjerteinfarkt før du er 35 hvis du holder på sånn for lenge, så da måtte jeg til slutt ta et valg. Hvis jeg ikke ville bli utbrent, måtte jeg lære meg å la ting fare, sier hun.

- Men det har tatt lang tid å komme dit. Som vi sier nede på Sørlandet:

- Nå er jeg mer i vadder.

tka@dagbladet.no