ANMELDELSE: Hvem er levende, og hvem er døde? Og hva vil det egentlig si å være levende eller død? Med den nye serien «Dauinger» gjør Arne Berggren en ny vri på spøkelsessjangeren.

Første bok er en ambisiøs hybrid av grøsser, detektivfortelling, fantasy, satire og eksistensiell filosofi. Alt sammen på bare 175 sider. Det skal vise seg å bli trangt.

Boka åpner sjangertro, med en far og en sønn på vei til et nytt og fremmed sted. Men faren har et hemmelig oppdrag. Han er spøkelsesjeger. Uoffisielt engasjert av statskirken, reiser han fra sted til sted med sønnen Steffen på slep. Snart får de en mordgåte i fanget. Men er det ikke noe rart med Steffen?

Konstruert

Første halvdel er dyster og litt langtrukken, men så blir boka lysere og lett satirisk. Særlig presten og lensmannen får gjennomgå, for sin hardnakkede skepsis mot det overnaturlige. Steffens pappa ligner en gammeldags katolsk eksorsist, konkurrenten hans en ghostbuster.

Berggren har lånt freidig fra populærkulturen, og satt sammen et annerledes spøkelsesplott med stort potensial. Problemet er at boka virker i overkant konstruert, som om han fikk dårlig tid etter at tankekartet var ferdig og handlingsrekka tegnet opp. Mordgåten er lite troverdig, og det virker merkelig at Steffen har reist så mye rundt med faren uten å forstå hva han driver med.

Inn med teskje

Boka bretter egentlig ut to historier: Én om Steffen selv, som ser ut til å skulle strekke seg over flere bøker, og én som avsluttes her (mordgåten). Når mye skal skje på få sider, går det særlig ut over persontegningene. Personene rekker ikke å feste seg gjennom handlingen, og blir i stedet beskrevet utførlig i teksten. Dermed har de lett for å bli karikaturer.

Steffens møte med Tobias er et eksempel: «Men gutten var bare blid og sjarmerende.» To setninger senere står det om ham: «Han hadde rødt hår, var litt småtjukk, og virket veldig blid.»

At ord gjentas, er symptomatisk. Her får vi mye inn med teskje. Når Tobias tar med Steffen til kirkegården, heter det «Jeg nølte». Så: «Jeg likte meg ikke». Dernest «Jeg fulgte nølende etter». Og til sist: «Jeg hadde ikke noe der å gjøre.» Alt i ett avsnitt.

TV-serie

Svakhetene gjør at fortellingen ikke fenger like mye som den kunne ha gjort. Men den har en spennende dreining på slutten, som bør bli gjort maks ut av i neste bok. Hvis ikke, er det godt mulig at serien vil fungere bedre på TV. NRK har alt kjøpt rettighetene.