ANMELDELSE: Dette har vært spillbøkenes høst her i Norge. Samtidig som Ernest Clines bestselgende roman «Ready Player One» har kommet ut på norsk, fortalte Jon Cato Lorentzen og Anna Aarseth historien om fremveksten av norsk spillkultur i retroboka «Barndommens TV-spill».

«Dataspill» retter seg mot et ungt publikum, og forteller historien om den unge gutten Kim og katten hans, Ludo. Ved et uhell transporteres de inn i en spillkonsoll og må gjennom hele spillhistorien for å slippe ut igjen.

På hver side av boka snubler de over flotte og fargerike illustrasjoner signert Rune Markhus og tilhørende artikler med ulike spilltema, kronologisk organisert etter tidsepoker.

Den kronglete spillhistorien

Spillhistorien er kort, men kan ofte virke kronglete der den slynger seg fra romkappløp på 50- og 60-tall til arkadespillmania og påfølgende kræsj tidlig på 80-tallet, fra Nintendo-dominans til Playstation på 90-tallet og esport og onlinerollespill i dag.

Spillutviklere som blir giganter og slukner i løpet av noen få år strekker seg over tre kontinenter og et utall spillplattformer.

«Dataspill» holder tunga rett i munnen gjennom alt dette. I løpet av tre-fire timers gjennomlesning er det fullt mulig å tilegne seg grunnleggende kunnskaper om de viktigste milepælene og debattene i spillmediets historie.

Lekne grep

Tonen er vennlig og pedagogisk, kanskje litt i overkant. Forfatterne snakker ikke ned til målgruppen, men i forhold til andre spillhistoriske bøker blir skildringene for distanserte og ender i blant som nøkterne sammendrag. Korrekt og oversiktlig, men ikke så engasjerende som det kunne vært. Her lyktes «Barndommens TV-spill» bedre med sin personlige og mimrende tone, men var til gjengjeld langt mindre omfattende.

Samtidig er det prisverdig at kompliserte konsepter innenfor spilldesign forklares enkelt uten å miste kjernen i hva de handler om.

Et lekent grep for å illustrere såkalte påskeegg (hemmeligheter) i spill er for eksempel at den tilhørende artikkelen trykkes speilvendt.
Debatten om hvorvidt spill er kunst illustreres fint med en tegneserie hvor debattantene er to figurer i et slåssespill.

Flat dialog

Hovedfortellingen om Kim og Ludo puster også mye liv inn i boka, men sliter språklig. Dialogen mellom de to der de reagerer på det som står i den tilhørende artikkelen er rett og slett ganske flat, de to får ikke egne stemmer.

Enten er noe «tøft!» eller «ÅÅÅÅH, for noen gammeldagse spill!», eventuelt pedagogiske forklaringer.

Småtraust, men likevel: Lekker innpakning og bøtter med lett oppfattelig lærdom gjør dette til et godt startpunkt for alle som er nysgjerrige på hva som egentlig ligger bak Mario, Pac-Man og Lara.