- Det er en ting jeg har tenkt på ...

Even Johansen (41) var i gang med å snakke om sin nye plate, mens vestlandsregnet dundret på taket. Han daffet rundt i blå crocs med hvite malingsflekker, med en svart katt haltende etter. Artisten bød på kaffe i det tidligere grisefjøset, og avbrøt seg sjøl.

- Vi trenger ikke snakke om hvordan denne platen har blitt til, og alt det der.

- Du vil ikke snakke om din nye plate?

- Vi kan selvfølgelig også gjøre det, men jeg vil heller snakke om det som har skapt en av sangene. Jeg vil gjerne fortelle litt om min mor.

- Hvorfor vil du det?

- Fordi det ikke er så vanlig å snakke om at ens egen mor drikker seg i hjel.

Katten kneker seg inntil husfaren.

- Egentlig er jeg svært lite begeistret for sånne offentlige lidelseshistorier, men for meg føles det faktisk riktig. Hun var et fantastisk menneske. Låten «Homecoming Queen» handler om dagen hun ble begravd, dette er min måte å hedre henne på.

I går kom Magnets femte soloalbum «Ferrofluid». Det er snart gått fem år siden forrige plate ble spilt inn her i hans eget studio, mellom bakkar og berg ut mot fjorden ytterst på Askøy. En gang var dette et grisefjøs, utenfor står gjerdepåler, gitarkasser og fiskegarn stablet om hverandre. Her er både hester, høyballer og geiter, men livet handler fortsatt aller mest om musikk.

Faren spilte i band, eldstebroren spilte i band, og åtte år gammel ble Even med i band. Alle øvde i familiens kjellerstue.

- For meg har alltid musikken vært en flukt, et rom der jeg kan skape mitt eget univers, sier han.

Lenge trodde Even, og hans to eldre brødre, at de hadde hatt en normal oppvekst.

- Det er ekstremt mange familier som har slitt med det samme som oss, så kanskje barndommen var normal? Vi hadde en generasjon foreldre som fikk tilgang på Beatles og p-piller, som frigjorde seg fra strenge foreldre, som trodde at alt var lov og oppførte seg deretter. Mine foreldres vennekrets var kule folk i dagliglivet, men elendige forbilder i fylla. Jeg har sett mange ting som barn burde vært skånet for, det var mye alkohol og kåtskap.

14 år gammel flyttet foreldrene fra hverandre, og Even var da en etablert skoleskulker og mest opptatt av å spille gitar. 19 år gammel vant han Kronstadfestivalen med bandet Veuve Clicquot Pon Sardin, og ble seinere popstjerne i Bergen med lovende Chocolate Overdose. Men han ville videre, og i 1996 flyttet han til London for å bli rockestjerne med det oppadgående bandet Libido.

Hjemme i Bergen var det begynt å gå nedover med mora.

- Det er en sånn klassisk historie. Min mor er født på 1940-tallet, hadde ingen utdannelse, tok noen småjobber som syerske, giftet seg, fikk tre sønner og ble husmor på fulltid. Hun gikk gjennom en kjip skilsmisse, kom seg ikke ut i arbeidslivet og måtte gå på trygd. Hennes foreldre var kommunister, og dette med at alle må bidra lå tungt i henne. Jeg tror hun skammet seg mye.

Libido fikk gode kritikker og mye oppmerksomhet. Men det tok aldri av, og etter en krangel med plateselskapet fikk Even nok. Da hadde han også giftet seg og fått barn med skotske Becky.

- Vi, eller Becky, fant ut at det å være en strebende indierocker i London var veldig lite forenlig med å være småbarnsfar. Og det hadde hun helt rett i.

Familien på tre flyttet til landsbygda utenfor Glasgow. Even Johansen tok artistnavnet Magnet, og lagde mer lavmælt popmusikk. Med platen «On Your Side» i 2003 ble han elsket fra Askøy til Australia. Det britiske musikkmagasinet NME utropte Magnet til «en av de viktigste nye artistene», han vant det som finnes av musikkpriser her hjemme, fikk fans fra Japan som fortsatt følger ham verden rundt, spilte inn plate i Los Angeles, fikk Alanis Morissette som uttalt blodfan, han turnerte i Australia, og musikken hans ble brukt i amerikanske tv-serier som «The O.C.», «Six Feet Under» - og i filmen «Mr. And Mrs. Smith» med Brad Pitt og Angelina Jolie.

- Min mor var på sitt gladeste når det gikk bra for andre, spesielt oss barna. Hun lo minst like godt som meg da jeg vant Spellemannprisen, det gøyeste hun visste var når jeg var drøy.

Det har vært mye å le av. Dansen da han vant Spellemannprisen, og ikke minst da han gjestet Skavlan og bare ville snakke om en mislykket geitebegravelse.

- Jo mer jeg tullet, jo mer lo hun.

Midt i suksessen med «On Your Side» valgte Even Johansen å flytte hjem til Norge. Bygutten kjøpte seg et nedlagt småbruk tre mil fra Bergen sentrum.

- Da vi flyttet ut hit, hadde jeg vært mer i Japan enn på Askøy. For meg var dette et sted der alle menn gikk med svarte klogger, og nå er jeg blitt en av dem sjøl, sier han og peker mot et par svarte tresko som står ved inngangsdøra.

Moras alkoholproblemer hadde eskalert mens yngstesønnen bodde utenlands.

- Faenskapen begynte da jeg var 20 år, men det tok mange år før jeg skjønte hvor ille det faktisk var.

En høstdag for tre år siden fikk Even en telefon fra politiet. De hadde stoppet mora mens hun kjørte bil, etter at hun hadde blitt nektet å kjøpe øl på sin faste nærbutikk. Hun ble målt med en promille på 2.9.

- Da vi kom hjem til henne, kunne hun ikke gjøre rede for seg. Det var helt uvirkelig, alt jeg tenkte var: «Ka' i helvete? Ka' skjedde med min egen mor som har verdens mest smittende latter?» Alle som har møtt henne, husker latteren.

Mora ble liggende på sykehus i ei uke, og fikk beskjed om at neste fyllekule ville ta livet av henne. Even tok henne med hjem, avlyste alle spillejobber og satte karrieren på pause. Han håpet at mora ville bli oppmuntret av å være nær barnebarna, svigerdattera og ikke minst ham selv.

- Det var bare trist, hun var ikke seg sjøl og skammet seg sånn over å være alkoholiker. Det hjalp ikke at jeg sa at jeg elsket henne, at hun var viktig for oss. Og hva med meg, var ikke jeg viktig for henne?

Han tar en sjelden pause i duren fra en sliten kaffemaskin. Ute regner det ustanselig.

- Prestasjonsangsten med å gi ut ny plate, er ingenting sammenliknet med å overbevise sin egen mor om at hun må velge livet, sier han.

I fem måneder bodde mora sammen med Even og hans familie på gården. Og hun rørte ikke en dråpe alkohol. Da Even fikk tilbud om en fristende spillejobb i selveste Nidarosdomen i Trondheim, takket han ja. Konserten var onsdag 25. februar 2009. Kona Becky ble med, og avtalen var at mora skulle hjem til seg selv noen dager.

Da de kom tilbake var mora død. Hun ble 64 år.

- Hun hadde kjøpt mengder med alkohol, låst seg inn i sin egen leilighet og drakk til hjertet stoppet. Det er klart jeg bebreider meg sjøl for at jeg reiste fra henne. Men jeg kunne ikke ha gjort mer for min mor, da måtte jeg ha bundet henne fast. Og det er jeg ikke noe tilhenger av.

- Visste hun hva hun gjorde?

- Alle vi andre visste hvor det bar, men hun ville ikke vite. Det er to ting jeg har arvet fra henne: Jeg kan le hjertelig av nesten alt, og jeg har en enorm tro på egne vurderinger.

Inn fra regnet kommer Fransesca (15), faren kaller henne bare for «Gullet» når hun ikke hører på. Søkkvåt forteller dattera at hun fikk 5+ på en framføring i norsk.

- Så flott, kom og få muffin og cola, sier faren.

Han forteller dattera at han snakker om bestemor og alkoholisme, at det er ingenting å skamme seg over.

- Nei, det er ikke vi som er alkoholikere, sier Fransesca.

- Det er veldig godt sagt, sier faren.

Even reiser seg, setter på en vinylplate med Elvis, som var moras favorittartist. Borte ved platespilleren står også gyngestolen han arvet fra henne.

- Var det også en lettelse da hun døde?

- Ja, både for henne, brødrene mine og meg. Vi har gått i så mange år og vært urolige for henne. Jeg vet vi ikke er alene om å ha det sånn, men det kjipe er at så mange skammer seg over å ha en mor eller far som er alkiser. Men dette er viktig for meg å si; jeg er ikke arrogant, høytidelig eller pretensiøs nok til å tenke at andres skal hjelpes med min historie. Jeg skrev «Homecoming Queen» for å hjelpe meg sjøl, sier han.

«Just one last thing, miss you like crazy

We'll miss you like crazy, you old fool

So we are coming together here for you

We are coming apart over you too»

(Fra «Homecoming Queen»)

Utenfor studioet står sønnen Tobias (9) og mekker på en sykkel. Han er også en grunn til at faren skrev sangen.

- Tobias kjente ikke det mennesket som en gang var min fantastiske mor. Han kjenner henne bare fra etter at vi mistet henne til alkoholen. Jeg vil fortelle Tobias, og alle andre, hvor stolt jeg er over min mor. Hun er mennesket som ga meg liv, som ga meg troen på livet, og fortalte meg hvordan jeg skulle leve det. Men så mistet hun troen på sitt eget liv.

- Har du prøvd å forstå valget hennes?

- Ja, og jeg kan forstå at noen velger å drukne seg sjøl i rus når ting blir for kjipe. Jeg har det også i meg.

- Gjør det deg redd?

- Nei, ikke nå lenger. Det er noe jeg har anerkjent. Jeg er disponert for å misbruke, og tenker over det. Å ha den familien jeg har, er ekstremt bra for meg. Min mor var det vakreste mennesket jeg visste om inntil jeg traff Becky. Jeg har vært så jævlig heldig.

Even smiler, klapper på den haltende katta Hr. Nilsson og sier han snart skal få komme til dyrlege. En gang hadde Hr. Nilsson en bestevenn, hunden Pippi.

- Hun er heller ikke blant oss lenger. Pippi hadde for mange tanker og for liten hjerne, det er helt sant, sier Even.

Nå har familien fått ny hund. I tillegg har de geitene Katie og Nutte, og hestene Veslemøy og Jumbojet.

- Det er veldig deilig å gjøre noe så konkret som gårdsarbeid etter intense perioder med abstrakt jobbing i studio.

Som vanlig er han blitt småsjuk etter den siste innspurten, der han glemmer dette med soving og spising. Even Johansen har det med å forsvinne inn i sin egen boble, før han våkner opp med dårlig samvittighet og denne intense lysten til å sette opp en ny mur på småbruket.

- Artister som skal være så kunstneriske, som tar seg friheter og krever spesialbehandling for å skape, dem føler jeg bare forakt for.

- Du snakker om sånne som deg?

- Ja, jeg blir en sånn fyr uten at jeg merker det. Middagen står på bordet, men jeg kan ikke forholde meg til det. Det er så utidig og utrolig arrogant, men det er dette som er fett, sier han og gliser:

- Jeg har en fantastisk familie, og opplever til og med at dyrene på gården lager plass for meg.

Opp en liten bakke fra grisefjøset ligget det gulmalte huset familien bor i, midt mellom står en stor stein han daglig går forbi. Da Even jobbet som mest, ble han ropt ut på tunet. Noe motvillig forlot han miksepulten, og på vei opp til huset måtte han stoppe ved steinen.

- Der hadde Becky og ungene risset inn «TAKK, EVEN» i steinen. Det var som å få hele steinen midt i trynet, men likevel så fantastisk. Gjengen min vet at jeg har dårlig samvittighet, men de gjør alt for at jeg ikke skal ha det. Jeg har et veldig nært forhold til familien min, og er her hver dag når de kommer hjem fra skolen, akkurat som min mor var. Jeg er veldig ydmyk for at jeg kan ha det sånn. Vi bor her fordi musikken min appellerte til noen der ute.

- Hvordan er forventningene nå?

- Forventninger er opphavet til alle skuffelser. Derimot er det bra med forhåpninger, det er kult å gå rundt og håpe på ting.

Etter jul skal han på en liten turné landet rundt, resten tar han som det kommer. Sin aller beste konsertopplevelse hadde han i Nidarosdomen, den onsdagen i februar for to år siden. Konserten ble innledet med kirkeklokker før katedralen ble fylt av Magnets musikk.

- Jeg heter Even og er glad for å være her, var hans første ord til publikum som omringet ham. Bandet ble plassert midt i det fullsatte kirkerommet, hovedpersonen følte seg som en bokser midt i ringen.

- Det var god stemning og et lyttende publikum. For meg var det også en befrielse å spille etter alt opplegget jeg hadde hatt hjemme. Vi spilte alle låtene vi hadde øvd på, gikk av scenen mens publikum ville ha mer.

Han gikk inn igjen, alene i det majestetiske kirkerommet der publikum ventet på ekstranummer. Så skjedde det som aldri før har skjedd.

- Jeg husket absolutt ingenting! Ikke en melodi, ikke en eneste tekstlinje. På et tidspunkt tenkte jeg å bare forlate scenen i skam. Men etter noen minutter begynte hendene å gå av seg sjøl, og ut kom et riff jeg så vidt hadde spilt tidligere. Publikum var superpositive og begynte å klappe med. Der og da kom det en melodi, så en tekst. Da jeg la fra meg gitaren, fortsatte publikum å synge mens jeg gikk ut. Låten er med på platen, og fikk navnet «Fireflies». Det der er det sykeste jeg har opplevd, helt sprøtt var det.

Even Johansen løfter Hr. Nilsson varsomt opp på fanget.

- Jeg finnes ikke kristen eller noe sånt, men der hadde min mor en finger med i spillet. Jeg velger å tro at det var akkurat da hun døde.•

kbb@dagbladet.no