ALBUM: En vinterdag i 2003 fikk jeg mitt første møte med «Frank», en bråmoden låtsamling neo-soul ført i pennen av en jevnaldrende jente med mørkt hår og en interessant stemme.  

Debutalbumet til Amy Winehouse fortalte historier med bekmørk humor om kjipe gutter og promiskuøse jenter, fremført med en vokal følsomhet ovenfor musikken som var nærmere jazzheltinnene Sarah Vaughan og Billie Holiday enn Britney Spears og Christina Aguilera.  

Et par år senere la hun, sammen med produsentene Salaam Remi og Mark Ronson, popverden virkelig for sine føtter. Jazzen ble i større grad lagt på hylla, og konturene av en substanstilbøyelig personlighet ble syneligere på andrealbumet «Back To Black».  

Albumet bragte vintagepopen til massene, med Amy som herjet pin-up i front for et ekstremtsportløp hvor store mengder dop, en skakkjørt ektefelle og verdens største beehive var gjennomgangstema.

Og så døde hun.  

Tony Bennett-duetten «Body And Soul» ble utgitt på det som ville vært hennes 28-årsdag i september, og låta representerer hennes artisteri godt: Amy Winehouse var en fantastisk jazzsangerinne.

Låta er først og fremst en del av Bennett-utgivelsen «Duets II», men er også å finne på «Lioness: Hidden Treasures» - en samling coverlåter, helt nye spor og alternative versjoner av sanger vi allerede kjenner fra «Back To Black».

Satt sammen av hennes venner og samarbeidspartnere, Remi og Ronson, post mortem.  

Slik det så ofte er med utgivelser av denne typen, lytter man med et øre delt mellom tristhet og kynisme. Når det er sagt har Remi og Ronson satt sammen en pen samling låter som hedrer Amy Winehouse for den artisten hun var.

«Our Day Will Come» lar henne skinne om kapp med sola på en varm og optimistisk raggae-inspirert cover av popklassikeren, mens originalversjonene av «Tears Dry On Their Own» og «Wake Up Alone» ikke har noe å skjemmes over i forhold til variantene du finner på «Back To Black».  

Kynikeren titter fram igjen for å ta de forholdsvis uinteressante coverene av «Will You Still Love Me Tomorrow» og «Girl From Ipanema» i nærmere øyesyn, men senker tilslutt blikket over det faktum at det hittil uutgitte låtmaterialet hennes her egentlig er veldig, veldig bra.   

Rapperen Nas gjester «Like Smoke» er en låt som er dratt rett ut av «Frank»-perioden, med et ekkofylt gitarriff over en enkel beat og en rytmisk frihetssøkende jazzvokal fra Amy selv.

Oppskriften (minus rapper) følges videre på «Half Time», før hun trår tilbake inn i 50-tallssjelen med tekstsmarte «Between The Cheats» - to låter som drar i ulike retninger, men som allikevel forenes av hennes evne til å binde sine mange tiår av urbanmusikalske inspirasjoner sammen til unike minutter.  

Faktisk er det, på bakgrunn av disse to låtene, fristende å stryke de fleste andre navn som nevnes i forbindelse med Amy Winehouse og kun beholde Billie Holiday. For det er mer enn dop og et turbulent kjærlighetsliv som forener de to skjebnene.

De beveger seg begge tilsynelatende rytmisk uavhengig av rammeverket låtene deres gir dem, men lander likevel alltid trygt innenfor siste takt, det er to kvinner som har stålkontroll på sin musikalitet - i hvertfall på plate - men som aldri viker unna for å uttrykke sårbarhet.  

Kun på avslutningssporet «A Song For You» er Amy på villspor, rettesnoren i flyten har gått i oppløsning, og det er egentlig først når låta er ferdig man hører henne formulere en tydelig setning - en trist påminnelse om hvorfor denne utgivelsen i det hele tatt finnes.  

Fans av Winehouse vil finne mye fint her, og selv om ikke alt treffer like godt er det et godt vitnesbyrd for hennes unike talent.  

«Lioness: Hidden Treasures» er en verdig og vakker samling minner om en ung kvinne med en skarp penn, en enda skarpere stemme og et kort liv fullt av et par altfor skarpe kanter.