ALBUM: Det var noe befriende uanstrengt over Anette Olzons Nightwish-debut, «Dark Passion Play», for snart fem år tilbake.

Kanskje det var Olzons rocka stemme og de lett anlagte popmelodiene som fungerte som en forfriskende avlastning til Tarja Turunens insisterende patos og de voldsomme arrangementene som preget «Once» og «Wishmaster»?

Plata delte fanbasen. Det er selvsagt en formidabel oppgave å følge opp en såpass karaktersterk og viktig brikke som Turunen tross alt var, men Olzon gjorde det eneste riktige og var seg selv på godt og vondt.

Nå er derimot hverdagen en annen for sangeren.

«Imaginaerum» skal etter planen bli både musikal og film innen et års tid. Og for å si det mildt - finnene har ikke gått beskjedent til verks når de har satt sammen tonefølget.

Her larmer det i messingblås, styk, pauker, barne- og voksenkor til både hode og ører faller av. Det gjør i første innstans at Anette sliter med å finne sin plass i lydbildet - stemmen hennes er for spinkel til å ta opp kampen med de voldsomme arrangementene.

«Beauty and the beast»-estetikken det spilles opp til med vokalmakker Marco Hietala, blir også i overkant mye.

Til tider er Hietala så agitert og teatralsk at han ville fått den verste Les Miserables-fyllik til å tørke opp på kort varsel. Hør bare den rallende «Scaretale».

Det er i det hele tatt mye som skal prøves her og prosjektet avstedkommer som såpass ambisiøst at det nærmest imploderer før premissene er lagt.

Det starter med en finskspråklig vuggesang, «Taikatalvi», før bandet vrir over i et terreng vi kjenner igjen fra forrige runde.

«Storytime» bæres frem av tyvlånte ABBA-verselinjer, før de sender lytteren av gårde på en fabelsky av et fengende refreng. Olzon skinner og alt er vel. Men så begynner det å skli ut.

I løpet av de neste låtene har vi vært på en musikalsk reise fra dypet av en spøkelses elv i «Ghost River», på cabaret i «Slow, Love, Slow», tråkket de skotske høylandene i keltiskinspirerte «I Want My Tears Back», vært på ørkenvandring i «Arabesque» og endog manet frem assosiasjoner til Clint Eastwood og ville vesten i «Turn Loose the Mermaids».

At Nightwish har et eklektisk uttrykk er selvsagt ikke noe nytt, men her blirdet  så mye og til tider såpass underlig at det blir vanskelig å få til nedslaget.

I alle fall i en ren lyttekontekst.

Når den instrumentale oppsummeringen av de ulike musikalske temaene kommer helt på tampen, føles det nesten som om man har sittet gjennom en hel film uten å ha funnet en komfortabel sittestilling - det er så mye som forstyrrer.