ALBUM: Ved første gjennomlytting er «El Camino» en nesten litt ubegripelig nedtur.

Med sine bluesrøtter, svevende klanger, ufeilbarlige popsensibilitet og altoppslukende melodier var The Black Keys forrige album, «Brothers», et av de store høydepunktene i 2010.

Den nesten komisk fengende førstesingelen fra «El Camino», «Lonely Boy», har heller ikke bidratt til å gjøre forventningene noe mindre. Da er det tungt å svelge at de resterende låtene sånn umiddelbart fremstår som litt stolpete Blue Cheer- og T. Rex-pastisjer.

Det svinger bra og håndverket er formålstjenelig godt. Men finessen og de alternative vendingene som gjorde Brothers til en vinner, glimrer med sitt fravær.

Heldigvis dukker det opp et par godbiter etter hvert som støvet får lagt seg.

«Little Black Submarines» åpner som et hjertesukk av en ballade før den går over i et heftig gitarcrescendo hvor det høres ut som om Dan Auerbach har tyvlånt gitarriggen til Jimmy Page i Led Zeppelin.

«Dead and Gone» er også en fyrrig sak som bærer med seg noe av den livsbejaende frihetsfølelsen fra «Brothers». «Gold on the Ceiling» har også, tross sitt noe sidrumpa tolvtakerbluespreg, en viss forførende melodisk lekenhet.

Deretter handler det mer eller mindre om skjematisk garagerock uten de altfor store kreative innfallene. Det blir aldri katastrofalt dårlig, bare så uhyre konvensjonelt.

Fra å være et band som fungerte like godt på dansegulvet som hjemme i godstolen med headsetet godt trukket ned over ørene, fremstår de i dag mer som nevenyttig bruksmusikk med et begrenset arbeidsområde.