Det sterke samholdet etter 22. juli var raus norsk nasjonalisme på sitt beste.

Tips oss 2400
Langt på vei mangler vi en kritisk og framtidsrettet kulturkonservativ elite.
Sigurd Skirbekk
ER ET POSITIVT nasjonalismebegrep mulig etter 22. juli? spurte redaksjonen for Minerva før et møte i går der et nytt nummer om nasjonalitet ble presentert. For oss som er litt eldre kan spørsmålet minne om Odd Solumsmoens spørsmål rett etter krigen: Er det mulig å skrive poesi etter holocaust?

Det enkle svaret på denne type spørsmål er et ja, det er mulig. Hvis en mener at alt endrer seg når en har opplevd noe oppskakende og dramatisk i nær fortid, kan en i ettertid lett bli vurdert som nærsynt.

Opplevelse av krise henger ofte sammen med erfaring av noe uventet, noe de fleste ikke har en umiddelbar forklaring på. Dette burde tilsi søking mot et utvidet sett av nyanserte forklaringer, ikke en avvisning av teoretiske forklaringer. Dette tilsier en gjennomgang av vår forståelse av de institusjonene vi lever innenfor, blant annet vår nasjonalitet.

DET DEMOKRATISKE nasjonalitetsprinsippet er en del av arven fra opplysningstida. Nasjonen skulle forstås som et fellesskap for et folk, ikke bare oppfatningen til en administrerende elite. Et visst moralsk fellesskap var en forutsetning for det representative demokratiet. Folk skulle kunne velge ledere de ikke kjente personlig, men som de hadde tillit til, ut fra visse felles kulturtrekk og felles rettsoppfatninger og ellers ut fra de programmer som kandidatene kunne legge fram.

Sosiologisk uttrykt kunne en funksjonell nasjonalitet sies å bygge på en integrativ enhet og en instrumentell variasjon i politiske programmer.

DET VAR MYE som gikk galt med samfunnsforandringene i etterkant av den franske revolusjon. Napoleon, som skulle gjenopprette den moralske orden og Frankrikes ære, førte Europa inn i forferdelige kriger som er beregnet å ha kostet rundt en million mennesker livet. Men det nye nasjonalstatlige programmet må alt i alt sies å ha vært en suksess.

Dette programmet kan utlegges som et prinsipp om at de stater fungerer best der det er et rimelig samsvar mellom kulturelle grenser og politiske grenser i den administrative inndeling av stater. Innetter ville en da ha et kulturelt-moralsk grunnlag for lojalitet og orden, uten å måtte basere seg på voldsmakt.

Perioden 1814 -1914 er det hundreåret i europeisk historie da det nasjonalstatlige prinsipp hadde størst oppslutning. Alt i alt ble dette kanskje det fredeligste hundreåret i Europa.

Utviklingen av demokratiske nasjonalstater har ikke gått like lett i alle land. I flere kontinentaleuropeiske stater kom folkelige demokratikrav til å bli stående i sterkt motsetning til et aristokrati som hevdet monopol på den nasjonale fortolkning. Motsetningene mellom et revolusjonært venstre og et aristokratisk høyre kunne ta voldelige former.

PÅ EN SLIK BAKGRUNN må en si at utviklingen av den norske nasjonalstaten foregikk på en forholdsvis fredelig måte. Den norske overklassen i 1814 besto av borgerlige embetsmenn med sans for prinsippene fra den franske og amerikanske revolusjon. Folkeflertallets talsmenn var selvstendige bønder med leseferdighet, en arv etter Pontoppidan.

De folkelige motkulturene fra Hans Nielsen Hauge og framover hadde talsmenn som baserte seg på argumenter og forhandlinger. Ingen i den norske overklassen risikerte liv og helse ved å gi fra seg privilegier.

I Norge kom nasjonsbyggere og demokratibyggere stort sett til å trekke i samme retning. Moderniseringsprosessene i Norge ble ikke preget av opprivende konflikter.

I SENERE TID har Norge kommet godt ut i internasjonale sammenlikninger, enten det dreier seg om velstand, velferd, demokratiske institusjoner, mye tillit og lite korrupsjon. Den hollandske kulturforskeren Geert Hofstede har ut fra forskjellige mål argumentert for at Norge er et land med liten avstand mellom styrende og styrte, men også et land som er lite preget av langtidstenkning.

Det er fullt mulig for nordmenn å ha et positivt nasjonalismebegrep. Og var det ikke nettopp dette vi opplevde etter 22. juli? Det sterke samholdet som spontant kom til uttrykk etter tragediene den dagen, var neppe først og fremst et uttrykk for en solidaritet med Arbeiderpartiet.

Dette var en nasjonal markering. Det var raus norsk nasjonalisme på sitt beste, i skarp motstrid til de forvirrede tankekonstruksjonene som gjerningsmannen har gitt uttrykk for.

FOLKELIGE HOLDNINGER her i landet kan være imponerende. Det er ikke opplagt at det samme kan sies om det intellektuelle debattklimaet. Spennvidden i politisk debatt er forholdsvis liten, stort sett begrenset til variasjoner av sosialliberalisme og sosialdemokrati. Langt på vei mangler vi en kritisk og framtidsrettet kulturkonservativ elite.

Å være konservativ betyr å ville bevare. Ikke hva som helst og ikke nødvendigvis det mektigste og mest synlige. For å danne seg et bilde av hva vi bør ha et bevarende forhold til for å opprettholde et anstendig liv, kan det være nyttig å se våre overindividuelle føringer som seks konsentriske sirkler om individet: 1) Familie og nærmiljø, 2) Lokalsamfunn og arbeidsplass 3) Nasjon og rettighetsfellesskap. 4) Sivilisasjon og kulturell tilhørighet. 6) Menneskeheten. 7) Naturen.

ALLE DISSE enhetene har funksjoner for hverandre. Vi kan også tenke oss motsetninger og konflikter mellom dem. De største konfliktene for kommende generasjoner finner vi neppe på nasjonsnivå, men mellom menneskehet og natur.

Studier av det som kalles menneskets økologisk «fotavtrykk», det vil si vårt forbruk av naturgitte ressurser, viser at vi har et overforbruk (engelsk overshoot) av naturens reproduktive evne.

Lederen for Global Footprint Network, Mathis Wackernagel, har, etter analyser av seks tusen typer av data fra FN og annet hold, hevdet at naturens bærekraft er overskredet og at året da overskridelsen skjedde kunne settes til 1987. Denne tidfestingen kan sikkert diskuteres, men neppe den historiske utfordringen.

HER STÅR VI overfor utfordringer som vil slå inn over alle nivåer av overindividuell orientering. På det nasjonale plan kan både politikken for produksjon og konsumpsjon, reproduksjon og migrasjon bli berørt, og da mye sterkere enn noe 22. juli-traume.
Lik Dagbladet på Facebook.
John Arne Markussen

Velkommen til debatt. Tenk over hvordan du vil fremstå i det offentlige rom. Vi lar deg være anonym, men husk at å bruke fullt navn gir deg mer troverdighet. Hold deg til saken og vis respekt for de andre i kommentarfeltet. Vi ønsker at du deltar og beriker den offentlige samtalen, men vi ønsker en høflig tone. Vi sletter hatske, truende eller sjikanerende innlegg. Er din kommentar blitt slettet, og lurer på hvorfor? Send e-post til debatt@dagbladet.no, med ditt brukernavn.

Med vennlig hilsen John Arne Markussen, sjefredaktør

Her kan du lese våre debattregler

Mest kommentert

  • Pegida-Hermansen får sparken fra lærerjobb

    Pegida-Hermansen får sparken fra lærerjobb

    På grunn av holdningene til Islam. (1294 innlegg) Les mer

  • Ni av ti Frp-velgere er enige med Pegida

    Ni av ti Frp-velgere er enige med Pegida

    Mener Norge trues av muslimsk innvandring. (1019 innlegg) Les mer

  • Intet nytt fra Østfronten

    Intet nytt fra Østfronten

    Også denne helgens nyheter fra Ukraina er nedslående. En ny prorussisk militær offensiv forandrer spillet. Krigen kan nå bli total og utslettende. (653 innlegg) Les mer

  • AUF må stoppe med jukset sitt - eller miste statsstøtten

    AUF må stoppe med jukset sitt - eller miste statsstøtten

    Alle andre ungdomspartier klarer å oppføre seg. (476 innlegg) Les mer

  • Blasfemisk forhud

    Blasfemisk forhud

    Noen vil skjære karikaturer ut av aviser, andre vil skjære forhuden av små barn. (325 innlegg) Les mer

  • Kjære Lånekassen

    Kjære Lånekassen

    Jeg er blitt trukket ut til tilfeldig bokontroll, i dette brevet skal jeg beskrive boforholdene med min tidligere samboer og eks-kjæreste nærmere for dere. (285 innlegg) Les mer

  • Lover bare enda mer krig og avviser våpenhvile

    Lover bare enda mer krig og avviser våpenhvile

    Vil de pro-russiske opprørerne starte en ny militær offensiv? (274 innlegg) Les mer

  • Den privilegerte manns klagesang

    Den privilegerte manns klagesang

    I stedet for å bruke energien sin på å presentere reelle mannsproblemer, bruker likestillingskritikere først og fremst sine krefter på å kritisere, latterliggjøre og avspore feministdebatter. (200 innlegg) Les mer