Høyres strategi foran valget i 2013 er lagt. De mener den er så god at ingen kan slå den og ingen kan kopiere den. Høyre skal være den varme, myke edderdunsdyna, omsvøpt av lyseblå bomull. Harde erter skal bort. Strategien er utviklet av Erna og hennes nærmeste rådgivere. De er for tiden nestleder Jan Tore Sanner, helsepolitiker og stjerneskudd Bent Høie, sekretariatsleder og redaktørforeningssønn Lars Øy, generalsekretær og tidligere oljedirektør Lars Arne Ryssdal, stabssjef Håkon Dagestad, kommunikasjonssjef og oljemann Sigbjørn Aanes, kvinnepolitiker Julie Brodtkorb og den stadig mer sentrale Monica Mæland, byrådsleder i Bergen.

Formelen er et par år gammel, men ble for alvor lagt merke til i vinter, da «Mennesker, ikke milliarder» ble både bok og nytt mantra. Erna Solberg relanserte seg selv som Myk Mama og Høyre som moderskipet. Partiet er ikke lenger bare opptatt av skatt og skole. Det skal ikke være bare for de med gullknapper og emblem på jakka. Høyre har senket seg ned til folket, trukket mot midten og bredt seg utover. Partiet har måttet forandre fokus for å kunne vokse seg store. De har måttet bli folkelige og joviale. Det innebærer at Høyre nå snakker om velferdsstaten med den største selvfølgelighet. Partiet har tatt innover seg at den nye målgruppa «folk flest» ikke først og fremst ønsker lavere skatter, men bedre sykehustilbud og eldreomsorg. De tar tak i misnøyen med det offentliges evne under de rødgrønne til å ta unna køene, og viser fram sine løsninger med mer privatisering. Høyresida ønsker å bli trodd på at i 2013 er de borgerlige partiene de rette til å bringe velferdssamfunnet videre. Hvem som opprinnelig stod på arbeidsgiverne sin side og hvem som kjempet for arbeiderrettigheter, ses ikke på som relevant.

Strategien har funket og skal videreføres. Årets kommunevalg gjorde Høyre til valgvinner med +8 prosentpoeng. Partiet fikk økt makt i mange kommuner og sikret seg store byer som Oslo, Tromsø, Stavanger og Bergen. Denne uka viste TV2s måling at partiet går forbi Ap for første gang siden terrorangrepene, og er landets største med 31,6 prosent. Årsaken til Høyres framgang må også forklares med Frps katastrofeår. Mange Frp-velgere har Høyre som sitt andrevalg. I 2012 og 2013 får vi høre mer om Høyres velferd. Skole står fortsatt sterkt. Her fryder Høyre seg over det grepet de har. Så vil de inn på saksfelt der de ikke har vært dominerende tidligere. Barnevern blir viktig. Det blir også eldreomsorg, som tradisjonelt har vært Frps sak. Snapp! Den tar Bent Høie. Arbeidsliv vil stå sentralt. Høyre styrker arbeidslinja. De er fortsatt opptatt av lavere skatter, men profilen er mer sosial. Nå legger de vekt på lettelser for de med lave og middels lønninger. «Det skal lønne seg å jobbe». Reduksjon i skatt på norskeide selskaper er lik styrking av arbeidsplasser, dermed inngår det i arbeidslinja. Høyre vil snakke med flere enn før. De skal bli hyggeligere mot arbeidstakerorganisasjoner som Unio og YS. I hvert fall. 2012 vil ellers handle om de store samfunnsutfordringene som Høyre har identifisert fram mot 2030: Klima, miljø og konkurransekraft. Og jada, kunnskap og forskning, krim og samferdsel kommer også.

Også i uttrykk fortsetter Høyre i samme stil. Policyen er å snakke om egen politikk og egen fortreffelighet, ikke rakke ned på andre, ikke krangle. Utspillene skal ikke være basert på kritikk av andre og ping-pong i spaltene. Karakteristikker og slengbemerkninger, alt som er gøy, overlates til Kristin og Siv. Erna skal heve seg over dette som en Jens. Smile overbærende og snakke behersket. Skal man bli statsminister, trenger man verdighet og stil. Så det er ikke det at Høyre sitter stille i båten, altså. Det er ikke det at de ikke skal bry seg om de dagsaktuelle sakene. Det er det at de har lengre løp i tankene. De oppfører seg dannet mens de tenker ut store kvanta med ny politikk. Alt skal være klart den dagen de skal overta.

Som vi alle skjønner, dette er krevende. Høyre tror at folk vil like det. De forventer at journalistene vil være mindre begeistret, og jeg kan bare snakke for meg selv: Det høres ikke spennende ut. Om Erna satser på å lydløst kvele sine meningsmotstandere med sin varme, blå dyne og daske dem med myke puter, kan norsk politikk bli i overkant søvndyssende. Det finnes forskjeller og uenigheter, og de må fram. Kan en av Ernas smarte rådgivere smyge litt erter og stein inn i noen av putene hennes?